Helsebyråd i Bergen, Rebekka Ljosland, skriv på Verdidebatt at alle barn er superbabyar, uansett utgangspunkt. Dette er eg einig med henne i. Ho skriv også at det er viktig for henne, som politikar, å jobbe for at alle barn og vaksne med funksjonshemming skal ha dei beste føresetnader for å ha eit godt og verdig liv. Det er flott! Vidare viser ho til at byrådet i Bergen no skal auke kapasiteten på bustader for menneske med psykisk utviklingshemming, legge betre til rette for deltaking i arbeidslivet og auke kapasiteten på avlastning. Supert!
Men det er også på høg tid. Omsorgen for menneske med psykisk utviklingshemming i Bergen har vore under kritikk i årevis, og berre i dei siste månadene har Bergen kommune blitt kritisert for ei rekke tilfelle av dårleg omsorg.
Dei har fått kritikk for å ta frå ei kvinne med Downs syndrom muligheiten til å nytte eit vellukka og sjølv-initiert treningstilbod.
Dei har fått kritikk for å meir eller mindre medvite øydelegge for at menneske med psykisk utviklingshemming skal få økonomisk og praktisk hjelp til å kome seg på ferie, mellom anna gjennom å instruere byens bufelleskap om å IKKJE hjelpe brukarane å skrive ut og kopiere søknadsskjema om støtte til ferie (sic!).
Dei har fått kritikk for å skape og oppretthalde ein fryktkultur blant tilsette i Bofelleskap, som opplever at dei ikkje har rom eller aksept for å seie frå om feil og manglar.