En historie for advent.

Gleden og Forventningen var bestevenner. Ikke bare det, men de var naboer også. De hadde det så bra. De var sammen om det meste. De drømte sammen. De planla turer. De planla fester.

De gjennomførte både turene og festene, og  tiden fram til det skulle skje noe, var alltid fylt med planer og ideer. Og drømmer.

Gleden og Forventningen passet så godt sammen, for Gleden ble næret av Forventningen.

Men en dag flyttet det inn en nabo i leiligheten over Gleden. Han het Behov. Og han hadde noen venner med mye penger.

Han fortalte Gleden at hun ikke trengte Forventningen. Å planlegge var teit. Hvorfor skulle hun utsette i tre måneder noe hun kunne kjøpe nå?

Han kunne skaffe det hun trengte akkurat når hun ville ha det. Behov og Glede gikk sammen på fester, dro på turer, og raste rundt i byen. Det var ikke den ting de ikke var med på. Forventningen satt hjemme. Det var ingen som hadde bruk for henne.

Men Gleden ble mer og mer tom inni seg. Hun kjente seg ikke lenger vel sammen med Behov. Når hun hadde fått alt hun ville, var det ikke mer igjen å se fram til. Hun klarte knapt nok å sette pris på det hun hadde. Hun savnet seg selv og hun savnet venninnen sin.

Ingen trengte Forventningen lenger. Hun kjente seg til overs. Hun satt hjemme alene mens Gleden var på byen med Behov.

Behov oppfylte alle drømmene, men når alle drømmene var oppfylt, var det ikke mer å drømme om. Det var ikke mer å planlegge.

God mat som Gleden og Forventningen hadde planlagt å spise, og fikk vann i munnen av å snakke om, ble spist nesten før den var kjøpt og skapte ikke noen fryd.

Alle drømmene var spist opp, og Gleden savnet dem.

Hun savnet å kunne se fram til noe. Hun savnet Forventningen.

Gleden uten Forventningen var som hav uten salt. Som sol uten måne. Som natt uten dag. Som strand uten vann. Som svart uten hvitt. Som savn uten minner.