Verdidebatt

Stadig nye politiske beslutninger er en plage, derfor fødes færre barn.

Politikerne skaper en deprimert ungdom.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Politikerne endrer beslutninger hele tiden – fra år til år.

Hva fører det til?

«Nå er det bestemt», - sa vi før i tiden. Slik er det ikke lenger. Nå er ingenting lenger bestemt. Våre folkevalgte endrer hele tiden forutsetningene for livene våre. Selv, er jeg absolutt tilhenger av lov og orden og strenge reguleringer. Men slik som våre folkevalgte driver dette monopolspillet nå, er ikke politikken lenger bærekraftig, særlig for den yngre del av befolkningen. Fødselstallene går ned, noe som kan være et tegn på forvirring og pessimisme. Våre folkevalgtes politikk i dag, gjør det stadig vanskeligere å leve og etablere seg for de nye generasjoner. Staten og kommunenes stramme og klamme hånd, vil klemme livsenergien ut av mange i fremtiden, tror jeg.

Stortinget holder i disse dager på med budsjettet for 2018, hakk i hæl forrige budsjett, med alle nye satser, nye lover, nye reguleringer, nye avgifter og endringer for oss alle. Ett år går fort, og et menneskeliv er kort. På Stortinget og i Byrådet sitter de som bestemmer over våre liv. Allerede neste år kommer de med et nytt budsjett, som legger nye føringer for våre liv. Vår skjebne er i deres hender. Politikk defineres som forvaltning og fordeling av goder. Men hva hjelper et gode, når godet blir fjernet året etter? Hva gagner samfunnsutvikling og byutvikling, når det aldri finnes en ende, hvor «produktet» er ferdigstilt? Politikerne rettferdiggjør virkemidlene som kommer til utrykk i reformer, nye planer og strategier. De kaller det effektivisering, skolering, sosialisering, rasjonalisering, distriktsutvikling, tilpassing og fornyelse. Bare fantasien begrenser dette.

En ungdom i 20-årene prøver å se inn i fremtiden sin. Han planlegger livet sitt. Han prøver å forestille seg yrkeslivet, og etablering av familie, fritid og gode dager. Hva oppdager han? Alle ting er i forandring. Ingenting er stabilt. Det er vanskelig for ham å planlegge. Boligpriser, arbeidsmarked, bankvilkår, reising til og fra jobb. Hans valg avhenger av politikken som føres fra år til år. Når endringene kommer oftere, må ungdommen vurdere sine valg på nytt. En slitsom prosess.

For ungdommen får politikernes endringsmani praktiske konsekvenser: nye skatter og avgifter, nye påbud, nye forbud, endringer i skolen, nye busspriser, nye dagpengevilkår, nye pensjonsreformer, - stressende forandringer fra år til år. Fra du er født, til du går i graven, skal du leve med skiftende politiske føringer og strømninger. Og ungdommen tenker fortvilende: hvor er min plass i alt dette? Hvor skal jeg bo, og hvor skal jeg arbeide? Hvordan skal jeg få etablert et harmonisk liv?

Vi kveles og knebles på mange områder. For å ta symbolikken: bomringer og eiendomsskatten. Nye bommer, nye satser, kontroll, overvåking, kamera, pass deg, betal, vi ser deg, du kommer ikke unna, - ditt miljøsvin. Dette er et bilde på et over-aktivt organ i samfunnet. Eiendomsskatten: - Så eide du ikke huset ditt likevel. Kommunen eier det litt, banken litt, forsikringsselskapet litt, kommunalavgiftene litt, tekniske krav litt, og selv eier du det bare litt. Hvem gidder å kjøpe bolig? Hvor stor blir eiendomsskatten neste år? 1% -2%-10%? Snart må du ut med 100000 kr. i året, før banken skal ha sine 200000 kroner.                                                    Hva tenker en ungdom når han får presentert visjonen for et bilfritt samfunn? Hvordan skal han komme seg på jobben? Skal bilen bli forbudt? - og å ta bussen påbudt? Han ser seg selv slitende med en barnevogn og en to-åring inn på en skitten buss. Skal det bli så mange omstendigheter og omstendeligheter, at det nesten er umulig å eksistere for et menneske som har lyst til å formere seg på denne planeten og ha en plan for sitt liv? Ikke engang fødestuer er tilgjengelige lenger, - du må pent og regelrett føde i ambulansen. Bestemor kan ikke hentes inn som barnevakt, for busstilbudet er lagt ned. Jeg mener forvaltningen er kommet inn i et håpløst sidespor som er usunt for folkesjelen. Stadige forandringer er stressende og skaper depresjon. De lave fødselstall kan faktisk vitne om det. Klima aktivister som Nina Jensen er usikker på om det er riktig å sette barn til verden, - ja, da er depresjonen et faktum. Hun vil at vi skal betale klimaavgifter i stedet for å sette barn til verden.      I stedet for at stat og kommune skaper trygghet og tillit, driver de kronisk nye strategier som regelrett skaper angst i folket.

Skaper politikken engasjement og tro på fremtiden og livet? For de fleste av oss er det de nære ting i livet, og det trygge og daglige, det vi trakter mest etter. Vi søker penger, vi søker en jobb og vi vil nyte livet. Og vi søker å være etablert i relasjoner, dypest sett i familie, barn og egen bolig. Forvaltningen i dag legger opp til at dette skal bli mest mulig kaotisk og vanskelig for oss. Vel har vi fått en velferdsstat og bedre levevilkår i utgangspunktet, men den fungerer ikke.

På den andre siden av virkeligheten lever akademikerne, intelligentsiaen, planleggerne, juristene, økonomene og politikerne, våre folkevalgte. De skal finne løsninger, og de finner løsninger. Men er løsningene til gagn for oss? Øker den vår livskvalitet? Nei, de har satt tilbake vår livsutfoldelse og evne til å leve og overleve.

Problemet er at «demokratiet» fungerer ikke som skal. Våre folkevalgte stresser og jager etter nye lovbestemmelser, i stedet for å nøysomt planlegge samfunnet i takt med folkets ønsker å behov. Politikerne lar seg stresse, påvirke og presse av økonomene og akademikerne, og slik skaper vi denne uroen og rastløsheten som preger forvaltningen. Politikk er blitt karriere og idrett for mange, ikke ansvarlighet og hensyn til folkets beste.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt