Himmelhåpet

' Først korset, siden kronen', sto det på broderiet som hang på veggen hos en av de gamle slektningene vi pleide å besøke da jeg var barn. Det var illustrert med et kors i flammende farger og en majestetisk krone i gull, brodert med sirlige sting. Jeg syntes det var vidunderlig vakkert og sto ofte og så på det. Moren min la merke til fascinasjonen min og forklarte meg hva det betydde: I dette livet måtte vi regne med at det skjedde vonde ting. Men i himmelen skulle vi få trøst.

Rammeverket

I høst ble det lansert en bok på norsk, «Gjenoppdag kristendommen» av den amerikanske teologen Marcus J. Borg. Borg er en teolog som ­ønsker å problematisere himmel og helvete-rammeverket som har prega forståelsen av kristendommen i mange århundrer. På mange måter var det overraskende at boka vakte så stor interesse, fordi teologer har vært opptatt av disse spørsmåla i mange tiår. Samtidig sammenfalt lanseringa av boka med noe som åpenbart har vokst fram som et viktig tema i tida: Hva har kristendommen med dette livet å gjøre? Bjørn Eidsvågs forestilling «Etterlyst: Jesus» har gått for fulle hus på Det norske teatret i lang tid. Tematikken der er noe av den samme: Er ikke kristendommen noe som først og fremst har å gjøre med livet her og nå?

Det er sagt og skrevet ufattelig mye om dette, egentlig helt siden kristendommens første tid. Jesus fra Nasaret kom til jorda som Guds sønn for å oppreise svake og undertrykte, kritisere urett, hykleri og falskhet og varsle at Guds rike var nær, et rike uten lidelse, løgn og urettferdighet. At Jesus ville at verden skal endres til det bedre, er et av evangeliets viktigste budskap. Samtidig er håpet om det fullendte gudsriket en like viktig del av evangeliet. Troen på et gjennombrudd der all smerte og urett skal opphøre, er en del av det kristne håpet. Jesu oppstandelse fra de døde er et pant på at gudsriket en gang skal seire over alt vondt, også over døden. Gudsrikets gjennombrudd har fått ulike navn, og himmelen og det evige liv er de vanligste.

Har variert

Vektlegginga av de to aspektene ved gudsriket, det som angår dette livet, og det som angår livet etter døden, har variert historisk. I lange perioder har vektlegginga av livet etter døden vært den klart tyngste. Dette har særlig skjedd i tider med stor lidelse som uår, pest, krig og andre katastrofer. Vektlegginga av livet etter døden har også vært brukt direkte undertrykkende. For ­eksempel har det opprettholdt slaveri, klassedelte samfunn, kvinneundertrykking og vold. Dette kunne­ skje ved å framholde at lidelsen her i verden ikke er for noe å regne, som Paulus skrev i Romerbrevets kapittel 8, mot den herligheten som en gang skal åpenbares og bli vår. Dermed framstilles dette livet som uviktig. Det er himmelen som gjelder.

At Borg, Eidsvåg og mange andre løfter fram kristendommens betydning for dette livet, er derfor betimelig. Egentlig har det allerede vært et teologisk tema i årtier, forfekta av blant annet frigjøringsteologer, feministteologer og andre kontekstuelle teologer. Evangeliet skal gi kraft til dette livet.

Enten-eller

Samtidig spør jeg meg: Hvorfor blir denne diskusjonen så fort et spørsmål om enten-eller? Ja, evangeliet er viktig for dette livet. Samtidig er døden og lidelsen en del av våre livsbetingelser. Uansett hvor hardt vi kjemper for at det gode skal seire i verden, tar livet her slutt en dag. For noen har det vært liv som har vært breddfulle av lidelse. Var dette alt? Holder det å høre at Jesus er med deg i lidelsen, når livet likevel ble så fullt av smerte? Var det nok for båtflyktningene? De overgrepsutsatte? De kronisk sjuke? De som døde unge? De som var så fattige at de ikke hadde mat til barna sine?

Jeg tror vi igjen må snakke om himmelhåpet. Vi må snakke om dommen over all urett. Vi må snakke om at Gud skal tørke bort hver tåre fra våre øyne, og at døden ikke skal være mer. Vi må snakke om legemets oppstandelse og det evige liv. Uten at vi undergraver evangeliets betydning for dette livet.