Din nabo, fascisten

SØNDAG VAR DET en artikkel i New York Times om Tony Hovater, som identifiserer seg selv som en «ekstrem høyreekstremist» og «hvit nasjonalist». Hverdagen hans likner min egen: Handle grønnsaker i butikken og sørge for at månedens regninger er betalt.

Og kanskje rydde litt i garasjen, om det blir tid til det.

«The Nazi sympathizer next door», oppsummerer New York Times, og tegner et unnselig portrett av en stillfaren nazist som liker Seinfeld og Twin Peaks og hvis «manerer vil falle i smak hos enhver svigermor».

Fordøyelige porsjoner. De tingene som nok lugger litt mer – som begeistringen for Adolf Hitler (som Tony mener var mye mer «chill» enn Heinrich Himmler); forakten for demokratiet, og forestillingen om at de ulike rasene helt avgjort bør leve adskilt – reserverer han stort sett til dertil egnede fora.

Tilsvarende det om at jødene styrer verden og at Holocaust-tallene er blåst opp («overblown»). Ingen grunn til å fremmedgjøre omgivelsene, heller. Om budskapet skal nå frem, må det serveres i fordøyelige porsjoner.

Og nå er det vårtegn, mener Tony, og viser til at fjorårets presidentvalg «åpnet et rom for sånne som ham».

Hans viktigste ærend er nemlig veldig enkelt: Å vise at fascister ikke er noe annerledes enn deg og meg, at de er som folk flest. I hvert fall at de kan være det. For jo da, inntil videre er «bevegelsen» belemret med en del «utskudd», erkjenner Hovater.

Men nå er også de helt vanlige familiefedrene («normies») i ferd med å våkne: «Faktum er at vi tiltrekker oss flere normale mennesker fordi ting er så ille. Og hvis trenden fortsetter, så vil stadig flere normale mennesker melde seg på.»

Etter hans pipe. Reaksjonene mot New York Times har følgelig ikke latt vente på seg. Her har vi med en fascist å gjøre, som ønsker å fremstå så tilforlatelig og ikke-påfallende som overhode mulig – og New York Times svarer med å fremstille ham nøyaktig slik? Makan!

Responsen til den berømte tallknuseren Nate Silver er symptomatisk: «Hva i helvete er dette? Denne artikkelen gjør mer for å normalisere nynazisme enn noe jeg kan huske å ha lest.»

Eller som den norsk-amerikanske forfatteren John Erik Riley twitrer: «Sikkert greit med en koselig nazist, så slipper man å tenke på rasisme og Trump og mulig folkemord og alt det der.»

Til grunn ligger forestillingen om at fascismen er et avvik – en «feil» i den menneskelige tilstand, og at alle forsøk på å «normalisere» tilstanden derfor må gjendrives. Thou shalt not normalize!

Også skattebetaleren. Dette er jeg uenig i. Visst er det fristende å diagnostisere fascisten; å redusere ham til en defekt på utsiden av det menneskelige fellesskapet. Men faktum er at han vandrer omkring, midt iblant oss.

Tony Hovater har sånn sett helt rett: Fascisten er ikke bare en snauskalle i militærstøvler. Han er også skattebetaleren som kanskje eller kanskje ikke liker Twin Peaks. Kanskje er han «koselig» også.

Men det betyr ikke at vi «slipper å tenke på rasisme og Trump og mulig folkemord og alt det der». Det ene utelukker ikke det andre.

Derfor har jeg mer til overs for den amerikanske forfatteren Damon Linker, som twitrer at: «Jeg finner det uforståelig at smarte liberale mener den beste responsen på politisk ekstremisme er å peke finger og rope rasisme! flest mulig ganger, og at selve forsøket på å forstå den er illegitimt.»

Aldri illegitimt. Hvilket det naturligvis ikke er. Forsøket på å forstå ekstremisten – hvor han kommer fra og hva som driver ham – er aldri illegitimt. Å markere avstand til fascismen handler ikke om å holde seg lengst mulig unna. Politisk beredskap er ikke kunsten å holde seg for nesa.

Tvert om. Det handler om å nærme seg den andre og innlate seg på en samtale. Der vi markerer hva som er rett og galt, godt og sant. Forståelse og avvisning. Kombinasjonen er mulig.

Det er dette som er å ta fascismen på alvor. Om historien har lært oss noe som helst, så er det nettopp det: at fascismen er alvorlige greier.

Ikke mindre i våre dager. Selv om den ikke gir seg til kjenne i marsjerende støvler og militærhilsener, men i form av hentesveis, reality-TV og systematisk nedbygging av sannheten.