Hareides nye klær

For alle de som har fulgt med i årets budsjettforhandlinger er det tydelig at KrF har fått betydelig gjennomslag i årets budsjett.

Som tidligere år har de fått gjennom en rekke mindre saker som er viktig for partiet. Blant eksemplene på dette er mer penger til organisasjoner og sivilsamfunnet, samt reversering av kuttet i pleiepengeordningen. Dermed får foreldre med alvorlig syke barn full lønn også utover et år. De fikk også ekstra permisjon til tvillingforeldre, og de bidro sammen med Venstre til at Norge tar imot flere kvoteflyktninger.

Lærernorm

Men ett gjennomslag er utenom det vanlige. Det er KrFs seier i spørsmålet om lærernorm: De fikk både penger i årets budsjett og vant kampen om en modell med varighet framover i tid. Dette var det få som trodde KrF skulle få gjennom. Særlig fordi de tre andre partiene var negative til prinsippet KrF ønsket å knesette: At det ikke skal være mer enn 15 elever per lærer i første til fjerde klasse, samt en maksgrense på 20 elever i resten av grunnskolen. Når et lite parti med kun 4,2 prosents oppslutning får et slikt gjennomslag viser det at regjeringen har strukket seg langt.

Til tross for at KrF også led et tungt nederlag i skattepolitikken (les: maskinskatten), er grunn til å stille spørsmålet: Hva ligger bak regjeringens raushet i skolepolitikken?

Reelt valg

Kortvarianten av svaret er enkelt: Regjeringen lever på KrFs nåde. KrF kunne samarbeidet til andre siden, og fått gjennomslag både på maskinskatt, skolenorm og flere andre saker. Både Ap, Sp og SV har fristet vippepartiet KrF gjennom sine alternative budsjetter. Det har tydeliggjort at KrF har et ­reelt valg.

Det litt lengre svaret er dette: Etter høstens Stortingsvalg har KrF løsnet på bindingene til de to blå partiene og beveget seg i retning av å bli et mer fristilt ­opposisjonsparti. Den første løsrivelsen fant sted da partiet sa nei til alle former for samarbeids­avtale og samtidig takket nei til å sondere om et mulig regjeringssamarbeid.

Etter det har KrF, sammen med resten av opposisjonen, påført regjeringen tap i to symbolske saker i Stortinget. De har utvidet pappakvoten fra 12 til 16 uker og bidratt til å instruere innvandrings- og integreringsminiser Sylvi Listhaug.

KrF har også sagt et klart og tydelig nei til å binde seg opp til andre politikk-områder enn å støtte budsjettet for 2018. Høyre og Frp og er rett og slett avhengige av KrFs stemmer for å styre landet. Det vil de også være dersom Venstre trer inn i regjeringen. Høyre og Frp ga skoleseier til KrF for å sikre seg fortsatt regjeringsmakt.

Denne vippeposisjonen har vært høyt i bevisstheten i KrFs stortingsgruppe gjennom hele prosessen. Derfor har partiets forhandler Kjell Ingolf Ropstad ikke fått stor frihet i forhandlingene. Gang på gang har gruppen bedt ham komme tilbake for sikre at han ikke har solgt KrFs støtte for billig.

Bygge opp partiet

Noe av grunnen til KrFs tøffe forhandling ligger i årets krisevalg. Det dårlige valget ble på mange måter en vekker. Internt har flere ment at fire år som støtteparti til historiens blåeste regjeringen har slitt hardt på lojaliteten til deler av KrFs velgergrupper. Flere mener nå at KrF har behov for å områ seg og fremme sin egen politikk. Ikke som et ytterparti i en blå konstellasjon, men som et sentrums- og vippeparti i norsk politikk.

En del av fornyelsen handler også om å komme ut av den snevre politiske posisjonen KrF har falt inn i de senere årene: Mange forbinder KrF med smale hjertesaker som K-en i KRLE og reservasjonsrett for leger.

Skolepartiet

KrFs kamp for lærernormen viser at partiet forsøker å bredde seg ut. De vil få tilbake posisjonen som et bredt familie- og skoleparti. Tidligere hadde de eierskap til skolepolitikken. I de sju koalisjonsregjeringene partiet har deltatt, har de hatt utdanningsminister i fire av dem: Kjell Bondevik, Kjell Magne Bondevik, Einar Steensnæs og Jon Lilletun.

De som husker KrFs profil gjennom de siste tiårene vil se at partiet nå ønsker seg et nytt breddeprosjekt, slik Valgerd Svarstad Haugland sto i bresjen for. Det kan partiet lykkes med.

Det som likevel vil bli mest krevende for KrF er å la en ny generasjon for sette sitt eget preg på den tradisjonelle hjertesakspolitikken. Kampen mot abortloven og likekjønnet ekteskap er allerede tapt. Yngre KrFere mener andre saker er betydelig viktigere. For å appellere til nye generasjoner trenger KrF å koble seg på vår tids aller største etiske dilemmaer. Klimakrisen, flyktningkrisen og menneskehandel er blant disse, slik Dag Inge Ulstein beskrev i torsdagens Vårt Land.

Dessuten er den store debatten om religionens plass i samfunnet et stadig mer sentralt tema i både Norge og resten av verden.

KrFs hjertesaker

Hva som skal være KrFs store hjerte­saker vil derfor bli et sentralt tema i KrFs strategidebatt, dersom partiet har ambisjoner om å overleve i årene som kommer. Dette spørsmålet er langt viktigere enn hvem KrF skal samarbeid med akkurat nå.

Denne grundige drøftelsen og fornyelsen vil Knut Arild Hareide måtte stå i bresjen for. Etter krisevalget ønsker et flertall i partiet å drøfte strategi og veien videre uten å være bundet opp til et blått regjeringsprosjekt.

Først når partiet har greid å finne stake ut den fornyede strategien, kan de begynne å tenke på regjeringssamarbeid. Det kommer neppe til å skje med det første.