Verdidebatt

I takknemlighet

Noen ganger er en brunost alt som skal til.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.


-What are you thankful for, Hilde? spurte min hjertevarme lærerinne, Mrs. Taylor.- I am thankful because I will go home to Norway next year, svarte jeg så godt jeg kunne på et fremmed språk. Jeg husker hun så på meg, smilte, la armen sin rundt meg og sa: - Oh sweet heart, you miss your home country. I forlengelsen av klassens takknemligheter for mammaer, for pappaer, for søsken, for hunder og katter og mange andre ting, ble nok både hun og mine medelever litt overrasket.
Året var 1981. Jeg var sju år. Familien min var flyttet til Amerika for ett år. Jeg ville ikke gå på skolen. Jeg ville ikke ta skolebussen. Jeg ville ikke spise kjøpebrød. Jeg ville bare hjem. Fordi jeg var redd og bekymret for alt det nye jeg ikke forsto. Nytt språk var under innlæring. Nye skikker skulle forståes. Nå var det blitt høst og november, og i Amerika feiret de noe de kalte Thanksgiving. Jeg hadde aldri hørt om det. Min klassevenninne Lisa fortalte meg at det var en takkefest. Vi skulle takke og spise.
-For lenge, lenge siden reiste det noen mennesker fra England til Amerika, fortalte Mrs. Taylor. De het pilgrimer. De ville slå seg ned i det nye landet. Det var i 1621, så det var fryktelig lenge siden. Den første vinteren var kald og hard, og flere av de engelske mennene og damene døde. Men takket være en klok indianer som snakket engelsk, fikk de hjelp til å forstå hva de kunne dyrke i det nye landet. Etter at den første høstingen gikk veldig bra, bestemte pilgrimmene seg for at de ville lage en fest og takke Gud for alt som jorda hadde gitt dem. Jeg husker Mrs. Taylor viste oss et maleri av indianere og engelskmenn som spiste sammen. Så fortalte Mrs. Taylor at Thanksgiving hadde vært en fridag for nesten alle i America helt siden 1863.
Etterpå laget vi pilgrimer og indianerfigurer i kartong. Jeg limte den beige indianerskjorta jeg hadde klippet ut på pappkroppen. Til hodepynt klippet jeg ut avlange former i grønt, rødt, gult og blått som buet innover i toppen. For en fjærprakt det ble! I ansiktet limte jeg på tre røde striper på hvert kinn. De engelske mennene hadde på seg svarte klær, med gul spenne i beltet rundt magen. De hadde fine sko og svarte hatter. Det var litt av en feststemt gjeng vi festet opp på tavla i klasserommet.
-Hva skal dere spise? spurte jeg Lisa. Vi spiser kalkun svarte hun. Den fuglen hadde jeg hørt om. De fylte den med noe som het stuffing, og knyttet sammen beina med en tråd. Og de spiste søtpoteter og en gele av bær ved siden av. Til dessert skulle de ha gresskarpai. Det hadde jeg aldri spist. I min familie sier alle hva de er takknemlige for før vi begynner å spise, fortsatte Lisa.
I vår familie feiret vi ikke Thanksgiving, men jeg husker jeg tenkte det var en tradisjon som kunne passe godt for min familie. Vi hadde også mange ting vi kunne takke Gud for, og det gjorde vi stadig vekk. Dessuten kom vi jo faktisk også fra et annet land, akkurat som pilgrimene. Presidenten - som het Ronald i 1981, syntes også det var viktig å være takknemlig. På TV sa han at alle må gi for å få, og at vi måtte huske å takke Gud for alt han hadde gjort for oss.
Samme kvelden fant vi til vår store overraskelse et stykke brunost i en matbutikk vi aldri hadde besøkt før. Ostestykket var pakket så rikelig inn i gjennomsiktig plastemballasje, at den søtlige brunostlukten var umulig å finne fra utsiden. Da jeg leverte osten til kassadamen for betaling så jeg på henne og sa: - I am thankful because I found a brown cheese in your shop. Jeg var riktig nok ikke like takknemlig da vi kom hjem og oppdaget at osten smakte mest av plastemballasje, og var gått ut på dato. Da kneppet jeg sammen mine små barnehender, og ba Gud om å sende oss hjem til Norge tidligere enn foreldrene mine hadde planlagt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt