På sporet av ‘vismannen’

Nylig leste jeg ei veldig interessant bok. Tittelen var «The Anatomy of the spirit», forfatteren var ei dame ved navn Caroline Myss. Myss har hatt en utradisjonell karriere. Hun begynte i journalistikken, men en reise til Alaska som ung skulle gi henne en ny livsretning. Her møtte hun nemlig, tilsynelatende tilfeldigvis, på en eldre kvinne fra urbefolkningen. De to hadde en varm og lang samtale som skulle gjøre et dypt inntrykk på Myss.

Medisinsk intuitiv

Den eldre kvinnen var preget av både russisk kultur og kristendom – og indianske tradisjoner fra sine forfedre. Hun delte villig av sin tradisjons visdom om liv, helse, natur, forfedre. Mye av denne visdommen kan omtales som «sjamanisme»; her var mye til felles med for eksempel gammel samisk kultur.

Samtalen ble et vendepunkt for Myss, som valgte å slå inn på teologi, religionsstudier, og en karriere som «medisinsk intuitiv». Det betyr at hun skulle spesialisere seg på å «lese» mennesker, og i samarbeid med kvalifisert helsepersonell søke å finne helhetlige og helsebringende veier videre for dem.

Som sagt, Myss bok var veldig interessant for meg. Dens viktigste lærdom for meg var at man må arbeide med å stole på sin egen intuisjon og magefølelse; ha motet til å holde fast ved den og uttrykke den på hensiktsmessig vis. Kroppen vår har en intelligens og innsikt og «god vilje» som går langt dypere enn det som kan fanges opp i bevisste tanker – eller som kan formuleres i medisinsk forskning.

La meg for ordens skyld skyte inn at jeg på ingen måte vil tale imot forskning og vitenskap. Det jeg derimot har blitt stadig mer oppmerksom på, er at vår kultur tenderer til ikke å gi rom for andre veier til innsikt, helse, sunnhet og visdom. Det gjelder altså for eksempel intuisjonen, det å lytte innover, og å lytte til kroppen.

En slags sjaman

Interessant nok mener jeg at denne tendensen i vår kultur også finner sitt gjensvar i den måten Kirken har forholdt seg til Jesus på. Jeg sa at Myss hadde blitt dypt preget av å møte en slags sjaman i Alaska. Men kanskje var også Jesus en slags sjaman? Det hevder i alle fall for eksempel den sørafrikanske antropologen Pieter Craffert, som har skrevet boka «The life of a Galilean shaman.» Om man bør følge ham i selve denne betegnelsen, vet jeg ikke. Men er det ikke underlig å tenke på mange av de tingene Jesus gjorde?

Jesus reiste for eksempel ut i ørkenen og oppsøkte ånder og villdyr. Han fastet over lengre tid og erfarte tørst og sult. Han mediterte, stundom hele natten. Han var i kontakt med åndeverdenen og hadde visjoner og syner. Han hadde dyp kontakt med naturen og sporet Guds virke i den. Han brukte også aktivt intuisjonen sin i møte med mennesker – han «las» dem og spurte dem hva han kunne gjøre for dem. Han tok i bruk for oss uventede midler til å helbrede – krefter som gikk ut av kappen og helbredet blødninger; spytt og jord som ble smurt i døves ører.

Fremmed for oss

Åpenbart hadde Jesus mange måter å erfare, tenke, føle, som skiller seg fra våre. Mye her er fremmed for oss, og det er kanskje også bra. Jesus levde i sin tid, vi lever i vår. Men selv kan jeg kjenne på en lengsel etter å møte mennesker som Myss, eller den eldre kvinnen fra Alaska, eller Jesus. Mennesker som kan ha tid for meg; som kan ha øvd opp intuisjonen; som kan se, og vise omsorg for, hele meg, både med helse, levemåter, tanker og det åndelige liv; som kan ha dyp og erfaringsbasert visdom om livet.

Jeg har heldigvis fått møte en del slike mennesker i Norge – «eldre, vise, helbredende veiledere» – både i og utenfor kirken. Det er jeg takknemlig for. Jeg har lært av dem, og håper jeg også kan være med å dele av deres visdom til mennesker rundt meg.