Hallvard Jørgensen

72

På sporet av ‘vismannen’

Kroppen har en innebygd forståelse og «god vilje», som overdøves av kulturens larm.

Publisert: 24. nov 2017

Nylig leste jeg ei veldig interessant bok. Tittelen var «The Anatomy of the spirit», forfatteren var ei dame ved navn Caroline Myss. Myss har hatt en utradisjonell karriere. Hun begynte i journalistikken, men en reise til Alaska som ung skulle gi henne en ny livsretning. Her møtte hun nemlig, tilsynelatende tilfeldigvis, på en eldre kvinne fra urbefolkningen. De to hadde en varm og lang samtale som skulle gjøre et dypt inntrykk på Myss.

Medisinsk intuitiv

Den eldre kvinnen var preget av både russisk kultur og kristendom – og indianske tradisjoner fra sine forfedre. Hun delte villig av sin tradisjons visdom om liv, helse, natur, forfedre. Mye av denne visdommen kan omtales som «sjamanisme»; her var mye til felles med for eksempel gammel samisk kultur.

Samtalen ble et vendepunkt for Myss, som valgte å slå inn på teologi, religionsstudier, og en karriere som «medisinsk intuitiv». Det betyr at hun skulle spesialisere seg på å «lese» mennesker, og i samarbeid med kvalifisert helsepersonell søke å finne helhetlige og helsebringende veier videre for dem.

Som sagt, Myss bok var veldig interessant for meg. Dens viktigste lærdom for meg var at man må arbeide med å stole på sin egen intuisjon og magefølelse; ha motet til å holde fast ved den og uttrykke den på hensiktsmessig vis. Kroppen vår har en intelligens og innsikt og «god vilje» som går langt dypere enn det som kan fanges opp i bevisste tanker – eller som kan formuleres i medisinsk forskning.

La meg for ordens skyld skyte inn at jeg på ingen måte vil tale imot forskning og vitenskap. Det jeg derimot har blitt stadig mer oppmerksom på, er at vår kultur tenderer til ikke å gi rom for andre veier til innsikt, helse, sunnhet og visdom. Det gjelder altså for eksempel intuisjonen, det å lytte innover, og å lytte til kroppen.

En slags sjaman

Interessant nok mener jeg at denne tendensen i vår kultur også finner sitt gjensvar i den måten Kirken har forholdt seg til Jesus på. Jeg sa at Myss hadde blitt dypt preget av å møte en slags sjaman i Alaska. Men kanskje var også Jesus en slags sjaman? Det hevder i alle fall for eksempel den sørafrikanske antropologen Pieter Craffert, som har skrevet boka «The life of a Galilean shaman.» Om man bør følge ham i selve denne betegnelsen, vet jeg ikke. Men er det ikke underlig å tenke på mange av de tingene Jesus gjorde?

Jesus reiste for eksempel ut i ørkenen og oppsøkte ånder og villdyr. Han fastet over lengre tid og erfarte tørst og sult. Han mediterte, stundom hele natten. Han var i kontakt med åndeverdenen og hadde visjoner og syner. Han hadde dyp kontakt med naturen og sporet Guds virke i den. Han brukte også aktivt intuisjonen sin i møte med mennesker – han «las» dem og spurte dem hva han kunne gjøre for dem. Han tok i bruk for oss uventede midler til å helbrede – krefter som gikk ut av kappen og helbredet blødninger; spytt og jord som ble smurt i døves ører.

Fremmed for oss

Åpenbart hadde Jesus mange måter å erfare, tenke, føle, som skiller seg fra våre. Mye her er fremmed for oss, og det er kanskje også bra. Jesus levde i sin tid, vi lever i vår. Men selv kan jeg kjenne på en lengsel etter å møte mennesker som Myss, eller den eldre kvinnen fra Alaska, eller Jesus. Mennesker som kan ha tid for meg; som kan ha øvd opp intuisjonen; som kan se, og vise omsorg for, hele meg, både med helse, levemåter, tanker og det åndelige liv; som kan ha dyp og erfaringsbasert visdom om livet.

Jeg har heldigvis fått møte en del slike mennesker i Norge – «eldre, vise, helbredende veiledere» – både i og utenfor kirken. Det er jeg takknemlig for. Jeg har lært av dem, og håper jeg også kan være med å dele av deres visdom til mennesker rundt meg.

7 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Publisert over 1 år siden
Hallvard Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
«The life of a Galilean shaman.» Om man bør følge ham i selve denne betegnelsen, vet jeg ikke. Men er det ikke underlig å tenke på mange av de tingene Jesus gjorde?

Jesus som sjaman? Nei, det tror jeg ikke. Jeg har ingen bred erfaring med sjamaner, men ut fra det vesle jeg vet har jeg ikke funnet noen kunnskap hos dem som overgår Jesus på de feltene hvor de kan være sammenlignbare. Jeg er tilbøyelig til å tenke at også sjamanene har sin kunnskap fra det kulturelle fellesgodet som religioner er gjennom sin tilstedeværelse i samfunnet. 

1 liker  
Kommentar #2

Kjell Haugen

6 innlegg  1547 kommentarer

De åndelige egenskapene...

Publisert over 1 år siden

Når vi arbeider i de karismatiske miljøene hvor bruk av guds gaver er tilstede er dette naturlig.  Dersom du ser på 1 Kor 12:8 "For ved én og samme Ånd blir det gitt......" er det her snakk om de gode gammle "nådegaver".  Det er en del mennesker som er formidler av guds Ånd på forskjellige måter.  Dette starter i det små og vokser seg større med erfaring.  Det er ikke snakk om kunnskap - bare erfaring.  Her snakker vi om alle variantene av nådegaver som Paulus ramser opp.   

Men det vi må være klar over at de kristne ikke har monopol på Guds gaver.   En helbreder kan godt bli en healer / sjaman, en profet kan godt ble spåmann , en med trosgave kan godt bli en trollmann.  Forskjellen er bare hvem som får æren. Er det Gud/Jesus/DHÅ er det innenfor - er det ikke det er det utenfor.  Det er aldri formidleren som skal ha æren.  Husk Lukas 17:11 - 19( den takknemmelig samaritan) .  Alt dette er bare Guds reklameeffekter for å få oppmerksomhet og takknemmelighet.  Et under eller en helbredelse skjer ikke for den involvertes skyld - men for at Gud skal ha lovprising og takk.  En offentlig takksigelse låser helbredelsen for den involverte.  Samme prinsippet gjelder en vanlig bønn.  Du skal aldri be om noe til deg selv - kun til Guds tjenere og andre.  Lær Ny-testamentlig tankesett i din bønn av apostlene i Apg. 4: 23-31.  Kun du , ditt og dine - aldri meg , mitt og mine.

Som regnet faller på de gudlige og ugudlig lar Gud de hellige gaver brukes av de gudlige og ugudlige.

1 liker  
Kommentar #3

Laurits Hallum

1 innlegg  485 kommentarer

Publisert over 1 år siden

Jørgensen begynner virkelig å bli interessant å lese , kanskje fordi jeg begynner å kjenne igjen noe av samme tenkningen jeg selv har vært i, og for så vidt fortsatt er inne i , en livslang prosess som man vel egentlig aldri kommer i mål med , ja det er vel egentlig å håpe at man aldri kommer helt i mål , men stadig strekker seg videre .

Kommentar #4

Hallvard Jørgensen

72 innlegg  1479 kommentarer

Takk, hyggeleg

Publisert over 1 år siden

Takk for det, Laurits - og takk til dykk andre for innspel. Eg tenker at tematikken i tråden eg tek opp, er ekstremt interessant og relevant, på mange vis. Så eg håpar det kan bli ein god samtale i denne tråden. 

Kommentar #5

Pål Georg Nyhagen

188 innlegg  1811 kommentarer

Å være hel: Helse, helbred, helhet... hellighet

Publisert over 1 år siden

At Jesus ble oppfattet som sjaman og undergjører er forståelig; mange oppsøkte Ham også for helsens skyld; hvilket er helt naturlig. I dag, så forholder langt de fleste avarter av livssyn seg til Jesus på den ene eller andre måten; man kommer visst ikke forbi Ham. 

Videre er en grei helse en god forutsetning og hjelp til å frigjøre ressurser for å delta i Guds rike; fellesskapet. Ta ansvar og begi seg ut i den fordrende  og usikre virkeligheten igjen. Jesus ga i ny og ne små himmelske hint om den kommende virkelighet gjennom sine helberedelser og undere; hvor nettopp alle som én alltid også ble fulgt opp med en oppfordring til å gå ansvarsfullt og modig tilbake inn i livet igjen.  

Ref. Matteus4: 23-25. "Siden dro Jesus omkring i hele Galilea; han underviste i synagogene deres, forkynte evangeliet om riket og helbredet all sykdom og plage hos folket. Ryktet om Ham spredte seg over hele Syria, og de kom til ham med alle som hadde vondt og led av forskjellige sykdommer og plager, både de som hadde onde ånder, de månesyke og de lamme, og han helbredet dem.» 

Andre igjen var langt mer usikre på hvem de sto ovenfor, de ble skremt av Jesu makt og handlinger, ref. Matteus 8: 33-34: «Grisepasserne tok flukten og løp inn til byen. Der fortalte de alt og sa hva som var skjedd med dem som hadde hatt onde ånder. Hele byen dro ut for å møte Jesus, og da de traff ham, bønnfalt de ham om å dra bort fra området deres.» 

Jeg finner det nyttig å dele menneskets vesen inn i ånd, sjel og legeme. Andre ser det annerledes, greit nok. Men nevnte, selvsagt enkle, oppdeling kan også den føre til nye forenklede posisjoner hvor mennesket forsvinner; disse nevnte leddene glir selvsagt intimt inn i hverandre. Men dog kan denne måten å se mennesket på føre til nye muligheter for bedre inn. og utsikt. Ånd, sjel og legeme henger altså intimt sammen:

Derfor, så smerter det fryktelig i legemet om man har tannpine, dvs en lidelse som har sin opprinnelse i legemet: Og smerten er et av sjelens språk. Og lider man slik følelsesmessig, så får ånden sine utfordringer med å tenke fritt. 

Er sjelen i ulage, gjennom depresjon f.eks.,så merker man det klart fysisk i legemet. Og ånden har også her sitt å stri med for å holde snorkelens ende over vannet, slk at ikke de sterke emosjoner styrer tenkningen. Jeg nevner dette for å påpeke at også jeg mener at menneskets vesen nødvendigvis kommuniserer og interagerer med langt mer enn øre, intellektet og fornuften alene. Den lutherske revolusjoinen førte f.eks. til at det hele menesket ble redusert til bare øre. Det var ordet som gjaldt heretter.

Den verbale delen av en dialog regnes f.eks. å være det minst viktige elementet i kommunikasjonshendelsen. Det er derfor det er et poeng å være mer selvbevisst som deltagende, og at det er nettopp JEG som deltar. Man kan sågar ennå være der hvor man ikke erkjenner (vil erkjenne) egne emosjonelt betingede understrømmer i formidlingen til den andre. Fordi vi f.eks. bærer ikke bevisstgjort nag og antipati. Ordene vi benytter kan, mer enn vi vil innrømme, bli båret og formidlet av hvilke emosjonelle farver, sym- og antipatier og andre sjelelige faktorer avsenderen bærer med, eller strir med.

Mennesket er altså mer enn hva man vanligvis gir rom for i den tradisjonelle måten å se på. Våre veier til innsikt, sunnhet, helse og visdom er dermed høyst varierte. Vi benytter dem dog alle daglig; men skjer det ikke nødvendigvis med en viss bevissthet og åpenhet, så går vi glipp av noe vesentlig. Det medfører i verste fall at vi går glipp av vesentlige hint og potensielt viktige informasjonsledd i dialogene: Våre persepsjoner i en vid forstand blir derfor ikke alltid tilstrekkelig imøtegått av oss selv, og vi snubler mer enn nødvendig på veien videre. Som Hallvard Jørgensen skriver, så  gjelder dette nevnte for eksempel intuisjonen, det å lytte innover, og å lytte aktivt til kroppen, til sjelen… og det å endelig la intellektet en og annen gang sitter der forfjamset og furten over å ikke lenger sitte der alene og øverst med makten og kontrollen.

Jeg finner det langt mer berikende og fruktbart å åpne opp for hele mennesket slik jeg her har beskrevet; hvor selvsagt alt er skapt av Gud. Dette gjelder meg selv, men nødvendigvis også hvordan jeg bemøter deg - den andre. Med bakgrunn i denne innsikten, så blir det lettere, -om enn utfordrende - å dypere og sunnere møte egen og min nestes adferd, fremtoning og valg av de ord som blir båret i den ene og andre konkrete situasjonen. Det blir utfordrende fordi det ikke gis noen vei til en dypere sannhet uten å møte seg selv og egne begrensninger og tilkortkommenheter som gjennompassasjer på veien. Når kjærligheten og sannheten hører ubetinget sammen, så betyr dette at jeg også må erkjenne alt det delvise og elendige hos meg selv.

Trøsten er dog at Gud har sett alt dette hele tiden, og like vel elsket meg ubetinget. Da blir det lettere også å akseptere seg selv, elske seg selv for slik å komme bedre inn i felleskapet og ansvaret.  Tar jeg hensyn til flere og større deler av det som skjer der og da, så viser det seg alltid at jeg også på et dypere plan tilstrekkelig aner Guds stempel i min neste hjerte. Derfra slippes den kjærlighet, nåde og aksept frem. Og dette altså BAK alle de andre overflate-elementene som kan få meg til å rygge. Uten at dette på noen måter annullerer min trosposisjon pr i dag på noen måter. Snarere berikes den betraktelig. Nye nyanseringer og flere vinklinger gir nye tanker, som ikke nødvendigvis endrer gamle standpunkter, men utvider forståelsen av dem. Sverene er derfor langt på vei de samme, men langt mer rike. Om dette uttrykket da gir noen menkng for andre enn meg? 

Selvsagt må jeg bruke tenkningen; men jeg må alltid samtidig være bevisst på at det er nettopp Jeg som tenker... og at det å beherske ordene og begrepene ikke nødvendigvis innebærer at jeg samtidig behersker det jeg mener å forholde meg til. Jeg må altså også tenke over egen tenkning. I samspillet med de to ansdre elementene, som blir kompasser, så kan jeg dog nærmere meg en mer sakssvarende tilnærming. F.eks, kan jeg lett anerkjenne konkret kritikk av kirke , teologiske ytringer og dogmer. Men dette innebærer ikke med matematisk nødvedighet at jeg anerkjenner de alternmativer som vedkommende representerer. De kan være like suspekte som det som kritiseres. Snarere får kritikken meg til å se nærmere på det som er under kritikk, med den intensjon å finne de skatter som noen en gang la inn der. 

Vi er flere som gjennom alle årene har visse spesielle erfaringer med livet. Erfaringer som motseier alle naturvitenskapens kvar om intersubjektiv testbarhet og kontroll. Men dette siste gjør abolutt intet, for min del. Dvs erfaringer som bekrefter at virkelighetens- og den scientistiske naturvitenskapens grenser er to vidt forskjellige ting. Det sistnevnte her, naturvitenskapens alle sider, er dog et svært så nyttig verktøy, men ikke tilstrekkelig i seg selv for å beskrive livet og virkeligheten som sådan. Å blande dette resulterer alltid i kategorimistak og forbigange. 

Å ikke akseptere det nevnte ovenfor ville dog være underlig, sett på bakgrunn av bibelens fortellinger og kirkehistorien etter Kristi første komme. 

2 liker  
Kommentar #6

Tore Olsen

21 innlegg  5415 kommentarer

Publisert over 1 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Jesus som sjaman? Nei, det tror jeg ikke. Jeg har ingen bred erfaring med sjamaner, men ut fra det vesle jeg vet har jeg ikke funnet noen kunnskap hos dem som overgår Jesus på de feltene hvor de kan være sammenlignbare. Jeg er tilbøyelig til å tenke at også sjamanene har sin kunnskap fra det kulturelle fellesgodet som religioner er gjennom sin tilstedeværelse i samfunnet. 

Bra Njål!

Kommentar #7

Hallvard Jørgensen

72 innlegg  1479 kommentarer

"Listen to your gut"

Publisert over 1 år siden

Eit par interessante erfaringar, som er relevante for tråden. 

 

Eg har slite mykje med helsa i livet mitt. I dag veit eg at rota for desse tinga har vore magekultur, og ein tarm+immunforsvar som ikkje har takla den usunne maten eg har ete (sukker, kvitt mjøl, mykje kornprodukt, men lite grønsaker). Samstundes har eg vore mykje stressa i livet mitt. Som det seiast på NRK sine nett-sider nett no - frykt for helvete kan vere traumatiserande og slitsamt. 

Ein talar om "gut feeling" - og det er fordi det går ei nerve frå hovudet og ned til magen. Så det er ganske bokstaveleg, eigentleg. Det å lytte til magekjensla. Det er vår "second brain" - det er eit kroppssignal om kva vi opplever som sant og viktig i verda, og korleis verda og våre omgjevnader påverkar oss. På meir enn det "fysiske" plan også! Og vår "gut feeling" har også minne. 

For tida må eg passe ein del på kva eg et, og kva eg kan tole. Ei dame som har arbeidd ein del med desse tinga, seier: "Lytt til intuisjonen din. Magen fortel deg umiddelbart om du bør ete dette eller ikkje. Berre stol på fyrste magekjensla di." Det liknar mykje på det Myss også seier. Ein må øve seg på å lytte til magekjensla, øve den opp, og stole på den. 

Og dette gjeld også for livssynets del, for min del. Ein veg til helse for meg, er å lytte til kva magekjensla mi fortel meg, i møte med livssyn, Gud etc. Teologien og "logikken" er viktige, det er sikkert. Men det viktigaste for meg, er "heile" min innfallsvinkel til røyndomen, som inkorporerer ikkje berre logisk teologi, men alle mine erfaringar, intuisjonar etc. 

Intuisjonen er på ein måte ein umiddelbar innfallsvinkel til røyndomen, som oppsummerer på ordlaust vis min "veren i verda", så å seie. Eg kan analysere den logisk, men det tek tid, og eg kan ikkje heilt lodde djubdene heller. Men intuisjonen er på ein måte "mitt kompass." Daniel Kahneman er ein del innom desse tinga i "Thinking fast, and slow." Men ja - teologien og kyrkja må på sett og vis gje folk "lov" til å sotle på intuisjonen sin.  

 

I sumar var eg ein del ute og reiste, og eg hadde med meg ein hund, ein border collie. Noko som slo meg, var at denne kunne "lese" menneske på nesten skremmande måtar. Den kunne kaste eit blikk mot menneske, og i løpet av 1-2 sekund lese det indre livet hjå mennesket, og så reagere med anten tryggleik, frykt, aggresjon, glede.

Nokre gonger traff hunden folk som for meg såg heilt normale ut. Hunden reagerte med frykt og aggresjon. Eg forstod verkeleg ingenting. "Kva er gale? Kvifor er du slik? Det er ikkje farleg!" Før eg etter kvart vart betre kjent med menneska han reagerte mot. Det viste seg at dei bar på indre konfliktar og aggresjon, men det la ikkje eg merke til før etter nokre timar.

Dette finn ein også att i actionfilmar, sci-fi-typen, der hundar ofte er den som kan finne ut kva menneske som er skjulte robotar og kva som er ekte menneske. 

 

Men også vi kan øve opp slik intuisjon - ved å lytte innover, til våre eigne indre konfliktar, kjensler etc. Eller ved å øve på å "lese" menneske. Eg las nyleg ei bok av ein tidlegare FBI-forskar ved namn Joe Navarro, som heiter "What every body is saying". HEr går han grundig i detalj om korleis små hint i kroppsspråk - auga, panne, munn, kinn, hender osb. - gjev mange og tydelege hint om kven ein person er, kva intensjonar han har, om han er ærleg, kjenner seg trygg etc. 

Bessel van der Kolk, traumeforskaren på Harvard, skriv mykje om det same i boka "The body keeps the score". Han peikar på at traumer og erfaringar vert koda inn i kroppen vår - jamvel på DNA- og cellenivå - men også i andlet, kroppsspråk, nervesystem. Ekstremt interessant lesing. Og dette kan også "lesast" - av ein sjølv, og av andre. Ein må berre lytte til intuisjonen, og øve seg opp i det. 

Kolk si bok er elles full av håp - han peikar på dei gode vegane vidare. Fellesskap med andre, kontakt med kjensler, sunn bruk av kroppen i yoga eller leik eller drama, meditasjon, kontakt med hestar og hundar. Merk: "Snakketerapi" er nok bra, men har avgrensa nytte. Same med medisinar. Kan nok fungere, men har svært avgrensa nytte, og kan også gjere skade. Det å utfalde livet sunt, handlar om ekte kontakt og "connection" - med seg sjølv, med menneske, med kroppen, med verda, med naturen. Dette er ting den vestlege verda treng å finne attende til, etter mi erfaring. 

 

Og noko til: Språk og metaforar er ekstremt interessante innfallsvinklar til det indre livet hjå menneske. "Det kjentest så opprivande". Aha - stopp opp der! Gå grundig inn i metaforen! Kva er det som blir rive opp? Kva er kjensla? Korleis kan ein til dømes teikne denne metaforen? Og slike kjensler kan få FYSISKE imprints i kroppen også. Eller; "det var så deilig, eg kjente meg som i himmelen" - javel, korleis kjennest det i himmelen? Kva kjenneteiknar himmelen? Masse interessant og viktig i alle slike metaforar!

(Det same gjeld når nokon seier: "Ja...eh.,..for eksempel". Oftare enn ikkje er "eksempelet" det saka verkeleg dreier seg, det som talaren verkeleg har på hjarta, der "det brenn". I det heile er det å kome nær "kvar det brenn", kvar kjenslene er - anten det er glede, frustrasjon, sinne, overrasking etc. - verkeleg viktig mtp. intuisjon og forståing. Kjenslene talar ofte "sannare" enn orda. 

 

I det heile har eg vorte ganske desillusjonert av vestlege institusjonar på dette området - kyrkje, helsevesen, politikk etc. Det er noko vesentleg og fundamentalt feiljustert ved vesten på desse punkta. Men ting er på veg, trur eg, og betre ting er i ferd med å vekse fram. Det er bra å ta vare på det beste frå vesten, ikkje sant, og inkorporere det sunnare og betre frå andre kulturar og djupare tradisjonar. Mykje er også veldig viktig i vesten. 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere