Vidar Mæland Bakke

31    19

Religionsdialog, misjon og trosopplæring

Vi har et problem når religionsdialogen i praksis feier den bredere misjonsforståelsen av banen i vår kirke. Gjestfrihet er en av de viktigste verdiene i misjon, men den er ikke et mål i seg selv.

Publisert: 21. nov 2017 / 470 visninger.

Dialog er ett av tidens ord. Og jeg er glad i ordet, selv om jeg liker bedre det allmenne ordet ”samtale”, i motsetning til ”enetale”. På Verdidebatt gis vi anledning til å føre ”verdisamtaler”. I det øyeblikket vi poster noe her, vet vi at muligheten er til stede for at det blir noe mer enn en enetale. Noen ser det vi leser, forstår noe, misforstår kanskje noe, og velger å svare ut fra sin forståelsesramme og overbevisning. Litt etter litt nærmer vi oss noen ganger hverandre, eller vi kommer fram til en avklart uenighet om hvordan vi skal tolke og forstå virkeligheten rundt oss.


Ivar Bu Larssen har startet en slik interessant samtale om begrepet ”religionsdialog”, publisert 14.11. Han mener religionsdialogen kommer i konflikt med ”kirkens primære oppdrag”. I et tilsvar i Vårt Land, 20.11., klargjør de dyktige dialogprestene Silje Trym Mathiassen og Kian Reme på en god måte hvordan religionsdialog og misjon kan være begreper som beriker hverandre, ikke utelukker hverandre. Jeg kan si meg enig i det aller meste Mathiassen og Reme her skriver. Det er riktig at misjonsforståelsen i dag er utvidet og beriket av en større sensitivitet for det verdifulle i andres tro. Både som prest og misjonær har jeg samtalt mye med mennesker som representerer andre kulturer og livssyn. Jeg har sett hvor mye vi har felles og opplevd at min tro stadig endres og fordypes i møte med den andre.


Det jeg savner i innlegget fra Reme og Mathiassen er en kritisk refleksjon rundt vår egen postmoderne samtids måte å definere premisser for dialog på, i en ganske totalitær retning. Den forrige pave Benedikt beskrev den moderne europeiske kultur med uttrykket “relativismens diktatur”.

Vi kan anvende dette begrepet i en liten refleksjon rundt KRLE-faget og  kirkens trosopplæring. Da kristendomsfaget ble erstattet av RLE, senere KRLE, ble det etablert et premiss som jeg velger å formulere slik: ”Ingen tro eller livssyn skal presenteres av læreren på en sånn måte at det ene livssynet gis definisjonsmakt over andre i spørsmålet om hva som er objektivt sant”. Eller sagt helt enkelt: ”Det som er sant for deg, behøver ikke å være sant for meg”.  Jeg bruker ikke plass her på om det var nødvendig og riktig å innføre et slikt ”relativismens diktatur” i skolens opplæring. Det er uansett bred enighet om at den offentlige skolen ikke har noe misjonsoppdrag. Det har derimot kirken. Spørsmålet er: Tør kirken å ta sitt oppdrag på alvor og dermed motsi et slikt sekulært tankegods?


Det er nemlig slettes ikke en selvfølge at barn og unge som kommer til kirken får høre at kristne tror på en Gud ”som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne”. (1. Tim 2,4). Da ikke sannhet i betydningen ”det som gir mening for meg”, men en sannhet som er ment å gjelde for ”alle mennesker”, i lys av den kristne åpenbaring gitt i Bibelen.

Jeg vil hevde følgende påstand: I den grad kirkens trosopplæring og konfirmasjonsundervisning overhodet tar opp forholdet til andre religioner og livssyn, skjer det i stadig større grad på KRLE-fagets premisser i sannhetsspørsmålet. Her har kirken på ganske kort tid innført en praksis for ”religionsdialog” som går mye lenger enn de vakre formuleringene i innlegget til Mathiassen og Reme.

Jeg vil gi ett konkret eksempel: IKO-forlaget eies av bispedømmerådene i Den norske kirke, bispemøtet og flere kristne organisasjoner. IKO-forlagets nye konfirmantopplegg heter Delta. Førsteutgaven kom i 2016 og hadde blant annet et tema som omhandlet sannhetsspørsmålet og forholdet mellom kristendom og andre livssyn. I det opprinnelige opplegget var læringsmålet å ”reflektere over forskjellene mellom religioner, hva som er unikt ved den kristne tro (min uthevelse), og hvordan Jesus kaller oss til å møte folk som tror annerledes”. Etter en lynkjapp revisjonsrunde ble førsteutgaven trukket tilbake etter få måneder, mot forfatternes ønske. Det nevnte temaet var det som fikk hardest medfart. Læringsmålet er endret til å ”reflektere over forholdet mellom kristendom og andre religioner, og hvordan vi som kristne kan møte folk som tror annerledes”. På veien forsvant refleksjonen over om noe er ”unikt” ved den kristne tro. Det bærer også opplegget tydelig preg av. Selve spørsmålet om sannhet som fortsatt er temaets overskrift, avdempes med formuleringer som ”Bibelen sier at vi kan bli kjent med Jesus og slik erfare troen som sann og meningsfull”. Ved å lage et ordpar av ”sann” og ”meningsfull” er i praksis sannhetsspørsmålet redusert til hva som erfares som meningsfullt for den enkelte. Der det i den tidligere versjonen ble reflektert over forståelsen av Jesu død på korset som noe unikt ved den kristne tro, understreker isteden den andre versjonen at det er mye ”fellesgods” i alle religioner. I og for seg godt og riktig, men det blir så mangelfullt når det unike ved den kristne tro holdes tilbake.

Til slutt slippes den siste lufta ut av ballongen når misjon bare nevnes i forbifarten, for så å overskygges av det langt mer tidsriktige ordet religionsdialog: ”Religionsdialogen åpner for å fortelle om det en tror på, men målet med religionsdialog er ikke å omvende den andre. Målet er å skape trygghet, fred og forsoning… Dialogen kan være en viktig prosess på veien mot gjestfrihet”.

Jeg vet at dette ikke var et hendelig uhell av ærverdige IKO-forlaget, sentralt plassert i Den norske kirke. Da uttrykker det en postmoderne religionsteologi som i beste fall nøler i møte med Bibelen som åpenbaringsord.

Vi har et problem når religionsdialogen i praksis feier den bredere misjonsforståelsen av banen.  Gjestfrihet er en av de viktigste verdiene i misjon, men den er ikke et mål i seg selv. Dersom det er sant at kirkens oppdrag fortsatt er å overlevere troen til nye generasjoner og dele den med folk fra andre kulturer, da må vi også våge å være tydelige på målet: Vil vi ikke at "alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne”?



Vidar Mæland Bakke

Prest i ByMenigheten – Sandnes

Nestleder i styret for Frimodig kirke

 

1 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 4 timer siden / 3324 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Randi TunIi kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 5 timer siden / 3324 visninger
Tove H. Beck-Berntsen kommenterte på
Vårt Land og politikken
rundt 5 timer siden / 3645 visninger
Tore Olsen kommenterte på
GT-tekstene bør ut igjen
rundt 6 timer siden / 3324 visninger
Hermod Herstad kommenterte på
Høyres maktdemonstrasjon
rundt 6 timer siden / 3994 visninger
Les flere