Snikislamisering og maktspråk

Tidligere sjefredaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, kritiserer i dagens Dagen redaktør i denne avisen, Vebjørn Selbekk, for å ha brukt ordet snikislamisering om lesning av koranvers i et julespill.

Jeg er enig med Selbekk i hans kritikk av islamiseringen som pågår i Norge, men jeg mener "snikislamisering" er et altfor svakt og diffust begrep. Når man blander forkynnelse fra den politisk-religiøse ideologien islam (uansett hvor milde ord som resiteres) med det kristne budskapet, gjør man knefall for denne religionen, intet mindre; knefall for islam og hva denne ideologien forkynner, også fornektelsen av den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus, Guds Sønn. Dette betyr selvsagt null og niks for de som mener Kristus er passé, men tross alt er kristendommen nedfelt i Grunnloven som "vår" - enn så lenge, og vi er fremdeles mange i dette landet som bekjenner oss til den kristne tro.

Ja, det er så underlig på denne vår klode, også nå for tiden: Kritiserer man islam, får man høre at man enten frykter muslimer eller hater muslimer. I tillegg blir man beskyldt for en livsførsel som er fremmed for de fleste av oss: hat, likegyldighet, ubarmhjertighet - og jeg vet ikke hva. Dette er maktspråk; forsøk på å tvinge andre til taushet som mener noe annet enn de selv gjør, for hvem vil bli stemplet som u-menneskelig? Ja, det kan kalles "maktspråk", men løgnspråk er et mer presist ord - for det er det de gjør, disse som sprer løgner om andre, bruker språket til å lyve om mennesker de ikke kjenner.

Norge har gjort knefall for islam, derom er det ingen tvil. I dag får man knapt kjøpt kjøtt (unntatt svinekjøtt) som ikke er imam-velsignet. Derfor kan man heller knapt spise en kjøttrett på en restaurant uten å spise imam-velsignet mat. Muslimer (ja, jeg må bruke dette ordet i en setning, skal jeg skrive sant . . .) - muslimer får innvilget bønnerom på sine arbeidsplasser slik at de kan be i arbeidstiden; får kristne det? - eller bryr de seg ikke? Muslimske kvinner (jeg må bruke det "forbudte" ordet igjen) - muslimske kvinner får stille i burka når de skal dusje og bruke basseng, og menn og kvinner kan ikke bade sammen; ikke-muslimer må kle seg nakne i dusjen, kvinner bruke badedrakt, menn badebukse - og iblant må kvinner og menn bruke samme basseng.

Dette var noen få eksempler. For undertegnede er ikke det nevnte noe problem; jeg har arbeidsplassen min hjemme; jeg er en lidenskapelig fiskespiser og velger alltid fisk når jeg spiser ute; jeg har ingen problemer med å svømme i samme basseng som menn, men - iblant tenker jeg fremover i tid, selv om det ikke er politisk korrekt . . .

Så mener jeg: Befolkningen kan gjerne få informasjon om hvilke bedrifter og restauranter som er islam-sertifisert, slik at kjøttelskere som ikke vil spise halal-mat, kan unngå det. Såpass kan man vel gjøre for den etnisk-norske befolkningen og andre som ikke ønsker å følge islamske skikker? Eller er det for meget forlangt?