Verdidebatt

Kristendiktatur og teokrati

Mange kristne er tilhengere av å blande religion og politikk, med det resultat at kristen etikk og moral skal «påtvinges» det frie mennesket gjennom politikken. Er det slik at kristne skal kjempe på moralfronten mot for eksempel abort og homofiles rettigheter, fremfor å oppfylle det store oppdraget med å spre nådens evangelium?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er rart hvordan konservative kristne, eksempelvis ukritiske tilhengere av Visjon Norge, Norge IDAG og andre representanter for det jeg vil kalle den kristendiktatoriske bevegelse, forfekter et kristendiktatur i et land som består av mer enn kristne mennesker – både ateister, agnostikere og mennesker fra andre trosretninger.

Hypotese: Vi er alle kalt til et liv i frihet, så å påtvinge religiøsitet på et helt lands befolkning er misforstått kristendom og diktatorisk tankegang som hører en lite stolt fortid til.

Bakgrunn for hypotesen: Menneskeverdet handler om frihet, likhet og menneskers rett til å ikke ta religiøse skrifter for gitt. På samme måte som respekten for vår tro og bibel skal stå høyt, må respekten for ateisters humanistiske livssyn stå høyt. Hvis ikke oppnår vi aldri gjensidig respekt, forståelse og kjærlighet.

Politisk dilemma

Skal kristne begrave den bibelske frihetstanken og jobbe for en maktstyrt etikk? Eller skal kristne stå for at Gud har skapt hver og en av oss med fri vilje og frihet til å gjøre våre egne etiske valg, uavhengig av tros- og livssyn? Kristne oppfattes ofte som strenge moralister hvor det å utøve makt over andre menneskers liv står på dagsordenen. Moralske endringer i samfunnet, som etter kristnes syn avslører et samfunn i forfall, inspirerer kristne til politisk engasjement. Kristne verdier anses for å stadig være under angrep.

Kan det være slik at noen kristne miljøer legger stadig mer vekt på moral og mindre vekt på barmhjertighet? Stigmatisering av homofile, fordømmelse av alenemødre og motstand mot innvandring er noen eksempler.

Er det slik at en virkelig, åndelig fornyelse bare kan skje gjennom reformering av lovverket? Eller er blandingen av politikk og religion en av de største hindringer for å nå ut med nådens evangelium? Historien taler imot å blande politikk og religion. De aller fleste ganger dette har blitt forsøkt gjort, har religionen utøvd maktmisbruk som frarøvet folk den Gudgitte friheten. C.S. Lewis mente at nesten alle forbrytelser i kirkens historie skjedde i perioder da religionen ble blandet med politikk. Politikk utfolder seg på maktens premisser og frister oss til å bytte ut nåden med makt. Denne fristelsen har Den Norske Kirke, historisk sett, dessverre sjelden vært i stand til å motstå. Når en kirke går sammen med staten, står den alltid i fare for å utøve makt fremfor å forvalte nåde. I middelalderen fremsto kirken som samlet og fikk stor gjennomslagskraft politisk. I realiteten var det kirken som pekte ut politiske ledere. Men vi kjenner historien: Korstogene knuste landene i øst. Prester «omvendte» kontinenter ved hjelp av sverdet. Inkvisitorene jaget jøder og fanget «hekser». Kirken var samfunnets «moralpoliti». Her ble nåden ofret på maktens alter.

Er det dette Gud vil? Hvem ønsker seg tilbake til middelalderen, når man tenker på hva som skjedde da?

Paul Johnson har sagt det slik: «Alle forsøk på å skape det fullkomne kristne samfunn i denne verden, om de er utført av paver eller revolusjonære, har alltid hatt en tendens til å føre til blodig terror». Kanskje de som er motstandere av å skille kirke og stat må tenke på dette sitatet.

I Norge er det ganske vanlig at kristne klager på oppsplitting av statskirken, manglende enhet blant menigheter, mangel på gudfryktige ledere i politikken og liten kristen innflytelse i populærkulturen. USA er et land som har klart å skille kirke og stat. Ja, det amerikanske samfunnet flommer sikkert over av ukristelig moral, men religionsfrihet er gjort gjeldende over hele nasjonen. Historikeren Garry Wills uttalte at «Det første land som skilte kristendommen fra staten, skapte den kanskje mest religiøse nasjonen av alle».

Hvordan finner vi så denne balansegangen, hvor vi kan påvirke samfunnets etikk i positiv retning? Er denne balansegangen i det hele tatt nødvendig? Kanskje vårt demokrati i seg selv er en god nok «balansegang» når ansvaret uansett ligger på velgerne? Hvordan kan kristne fastholde sine moralske verdier i et sekulært samfunn og samtidig formidle nådens og kjærlighetens ånd? Kan man med loven i hånd gjenopprette kristen etikk og moral i vårt samfunn? Har vi rett til å påtvinge andre mennesker kristen etikk? Er det viktigere enn å forkynne nådens evangelium? Dette er spørsmål som jeg tror det er avgjørende at kristne tenker igjennom.

Ikke begrense andres frihet

Det finnes en gyllen middelvei for ikke å trampe på andre. Det er dette de «overåndelige», som jeg vil kalle dem, ikke har forstått. De er kanskje blendet av sin selvforherligelse og har bein som ikke er godt nok plantet i jorda. Det dreper intellektualiteten. Det dreper samtalen. Det dreper fremgangen. Det dreper respekten. Det dreper friheten. De ser kanskje ikke andre, kun seg selv og sin misjon. De overser Guds tanke for oss: Frihet og mangfold. Guds tanke er ikke fordømmelse, men brorskap. Kanskje det er det som er Guds prøvelse for oss. Består vi?

Realiteten er at det ofte er de kristne som har minst respekt for sine medmennesker. I kristne kretser florerer det av baksnakking og ugleseing. Det har jeg dessverre erfaring med fra flere kristne sammenhenger. Det gir avsmak for å delta i kristne, sosiale settinger. Man har visst den eneste og fulle sannhet selv. Man har vridd seg bort fra betimelige spørsmål. Man har vært navlebeskuende og distansert seg fra de «vantro» – de som ikke tror nøyaktig likt.

Så hva gjør vi? Vi kristne må rydde opp i oss selv og våre rekker. Vi må godta at det finnes moral som ikke er basert på boken vi tror på. Vi må forstå at en lære kan være uvesentlig for noen. Bare på den måten kan vi møte «de andre» som de er. Kanskje vi må endre vår tankegang og være mer opptatt av hvilken frihet som finnes for den enkelte i Guds rike – gjennom nådens evangelium – enn hvilken umoral som finnes i denne verdens rike. Paulus sa mye om umoralen blant kristne, men ganske lite om det hedenske Roma. Hverken Jesus eller Paulus konsentrerte seg om de hedenske rikene, men om det alternative Gudsriket. Kanskje det er viktigere at vi sprer nådens duft og evangelium i en verden som skriker etter mening enn at vi påtvinger medmennesker det vi anser som den rette kristenmoral. «Gå ut i all verden og forkynn evangeliet» er det største oppdraget vi har, trolig større enn det å være moralpoliti.

«Vær på vakt, så du i kampen mot dragen ikke selv blir denne dragen.» – Nietzsche


(Opprinnelig publisert på Kristenbloggere.no)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt