Martine Tønnessen

Leder, Kristelig Folkepartis Ungdom
10

La oss snakke om grenser

#Metoo-kampanjen har satt fokus på et problem som har overveldet mange med sitt omfang. Det burde den egentlig ikke.

Publisert: 21. nov 2017 / 301 visninger.

Det skjer overalt

Som leder av et ungdomsparti har jeg i det siste blitt spurt om krenkelser og overgrep også skjer i politikken. Svaret er – dessverre - ja. Jeg vil ikke her trekke frem noen konkrete tilfeller, men at det skjer i politikken, der posisjoner og makt utvilsomt har betydning, kan forventes.

 

Selv har jeg ikke opplevd det (i politikken iallfall) og i partiet mitt har jeg heller ikke hørt noen eksempler på dette. Det gjør at jeg lett kunne gjemt meg bak at «sånt skjer ikke i KrFU». Jeg kunne fulgt opp med argumenter om at alt i KrFU regi er alkoholfritt, som jo er med på å minske sannsynligheten litt. Men sannheten er at jeg ikke kan garantere at krenkelser ikke skjer her også. Selv om jeg gjerne vil. 

 

Kanskje er det er her en del av utfordringen i problemstillingen ligger. For kan vi egentlig forvente at krenkelser eller overgrep ikke skjer? Alt i meg vil skrike et rungende «JA». Men ved nærmere ettertanke har jeg kommet til at det ikke er så lett. At svaret egentlig er «nei, det kan vi ikke».

 

Krenkelser skjer overalt

Gutter har krenket jenter, jenter har krenket gutter og de har krenket hverandre i all tid. Brannfakkelen er tent: Jeg tror faktisk vi må innse og forvente at dette skjer. 

 

Det betyr ikke at vi skal godta det. 

 

Mange av historiene som har kommet frem i det siste, er langt over streken til det man kan akseptere. Andre ganger en det mer gråsone; hva som er greit for meg er kanskje ikke greit for deg.

 

Problemet er ikke bare at krenkelser skjer, men også at det ikke snakkes om, anmeldes og setter søkelyset på. At vi later som det ikke skjer, og at vi ikke snakker om at det kan skje. Hvorfor ikke? Hvorfor må det en stor kampanje på sosiale medier til for at folk skal tørre å stå frem? Med tanke på hvor utberedt og vanlig det er, er det nesten rart at det er så skambelagt og vanskelig å snakke om. 

 

Forebyggende arbeid

Jeg mener at et av problemene er at vi ikke snakker om det før etter at det har skjedd. Det gjør at vi tror vi er alene om å oppleve noe grenseoverskridende. Det gjør også at man tidvis ikke gir klar beskjed om når noen har tråkket over en grense. Tidvis burde det vært helt unødvendig, noen av historiene som kommer frem er langt over enhver strek, men det finnes også tilfeller der mennesker ikke vet de har trakassert, og kanskje gjentatt det flere ganger fordi man ikke fikk klar beskjed. Vi er ikke forberedt på det som skjer, og vet ikke hva vi skal gjøre, hvor man skal henvende seg og at det er greit å si at det ikke er greit. 

 

Det er avgjørende for at man skal vite hva man skal gjøre når (legg merke til at jeg ikke bruker hvis) noe skjer. 

 

Ingen ansvarsfraskrivelse

Selv om jeg kunne ønske vi enkelt kunne sette en stopper for krenkelser og overgrep, tror jeg ikke det er mulig. Vi har alle ulike grenser og det er mange som krenker uten å være klar over det - og en del som krenker og er klar over det. Vi må tørre å snakke om egne grenser, og fortelle andre om den. Vi må også øve oss på å respektere og forstå at alle har ulike grenser som en ikke skal pushe.

 

Jeg kan ikke garantere at ting ikke vil skje på min vakt, hverken i KrFU eller i politikken generelt. Men jeg kan garantere at vi snakker om det innad i partiet. På hver lederkonferanse og ledertreningskurs har vi egne bolker om hva man skal gjøre dersom noe slikt skjer. Det er vår måte å sørge for at man vet hva man skal gjøre når man står overfor noe. Jeg håper også at det er med på å bevisstgjøre ungdommene på at krenkelser faktisk kan skje og at det ikke er greit. Og at det er greit å si ifra, melde og varsle. Både om egne opplevelser, men også om rykter og historier andre forteller.

 

Det vi må gjøre for å beskytte oss er å snakke om at det kan skje - før det skjer. Ikke for å skremme, men for å informere og være føre var. Da vil vi også vite hva man skal gjøre når man står ovenfor noe. Ansvaret for bevisstgjøring har både organisasjoner og samfunnet, og det er den informasjonen jeg håper Metoo-kampanjen kan bidra med. Selv om det letteste hadde vært at krenkelser bare aldri fant sted.

Bli med i debatten!

Direkte kommentering er avviklet. Du har mulighet til å svare på innlegg ved å skrive et selvstendig debattinnlegg.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77408 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43453 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34841 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27801 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22442 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22150 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20053 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19055 visninger

Lesetips

Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
1 dag siden / 161 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
2 dager siden / 359 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
2 dager siden / 136 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
2 dager siden / 123 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 178 visninger
En antisemitt trer frem
av
Jan-Erik Ebbestad Hansen
3 dager siden / 232 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
4 dager siden / 273 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
4 dager siden / 163 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
4 dager siden / 113 visninger
Les flere

Siste innlegg

Les flere