Den barmhjertige Trump

La oss for våre fienders skyld dukke inn i fortellinga om den barmhjertige samaritan på nytt. Den er så kjent at vi knapt enser den, men den er radikal. Og det kanskje mest spennende med liknelsen ligger ikke i den, men forut for den.

Nektet husly

Like før Jesus forteller liknelsen i Lukas-evangeliet, har nemlig han og disiplene hans vært på reise. De beveger seg på samaritansk område, og vil ta inn i en landsby. Der blir de imidlertid, som jøder, nektet husly av samaritanene. De to folkeslagene stod hardt mot hverandre på Jesu tid, og ingen av dem anerkjente det andres krav om å være Guds folk. Selv om de i mangt hadde den samme tro og den samme forhistorien, holdt de seg med hver sin Tora og hvert sitt tempel.

Disiplene til Jesus ble rasende da de ikke fikk noe sted å sove. De bad Jesus om lov til å påkalle ild over samaritanene. Men Jesus sier nei. Jeg er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, sier han, men for å frelse.

Så, i det neste Lukas-kapittelet, blir Jesus utfordret av en skriftlærd som vil vite hvem som er verdt hans kjærlighet. Jesus svarer ved å fortelle en liknelse, ikke om hvem som skal få kjærlighet, men hvem som gir.

Fiendesituasjon

Heller ikke lar han samaritanen bli gjenstand for litt hederlig jødisk barmhjertighet, for å vise at vi alltid skal se i nåde til våre fiender.

Nei. Jesus lar den utstøtte bli helten i fortellinga. Det er uhørt. Ikke bare blir fiendebildene kastet omkull, men også maktforholdene endres når den skriftlærde ikke skal være den som gir, men en som tar imot. Fra en som skal yte i sin godhet, blir han en som skal ta imot i sin svakhet. Slik er vi hverandres neste.

Finner på

Det mest bemerkelsesverdige er likevel ikke dette, men at Jesus tar historien om samaritanen helt ut av lufta. Han beretter ikke om noe han har sett eller hørt. Han finner det rett og slett på. Når virkeligheten blir for grell, finner Jesus på en ny. Han protesterer på reelt fiendskap, på brutalitet og vold, ved å skape en historie som er så sterk at selv den mest hardbarka ateist kjenner den to tusen år etter.

Det er ikke virkeligheten som bryter inn i vår forstyrrede forestillingsverden i denne bibelteksten. Det er en forestillingsverden som bryter inn i virkeligheten. Det er ikke forestilte fiender som blir gjort til skamme av reelle venner, men reelle fiender som får plass som forestilte venner. Jesus ber oss ikke åpne øynene for realitetene, han ber oss glemme dem til fordel for en forestilt virkelighet.

Nye virkeligheter

Jesus nekter å akseptere tingene som de er, og insisterer på at det må være annerledes. Dette er kristendom på sitt mest kraftfulle, på sitt aller nødvendigste: Den har evnen til å skape nye forestillinger, tenke opp nye verdener, når realitetene er så begredelige at vi ikke orker å leve i dem. Og det er ikke en flukt. For slike forestillinger skaper ikke bare lise og håp, men også nye virkeligheter. I dag er ordet “samaritan” synonymt med et godt menneske. Vi trenger forestilte verdener for å endre oss selv, for å endre verden.

Finnes det egentlig noen bedre respons enn Jesus sin når samfunnet fragmenteres i polarisering og karikaturer? For hvilke fortellinger er det vi, i dag, i Norge, forteller om våre utstøtte, våre hatede? Den barmhjertige samaritan. Den barmhjertige islamist. Det barmhjertige nettroll. Den barmhjertige Donald Trump.

Ekstremt

I dag frykter vi ekstreme holdninger og ekstreme handlinger. Men like mye bør vi frykte den samfunnsoppløsinga som følger i kjølvannet. Tilliten til hverandre er samfunnets lim. Uten den finnes ingen solidaritet og intet vi.
Forestillingskraften er vår største mulighet i en fiendesituasjon. Den kristne tro er en protest mot verdens beskaffenhet. Alle som nekter å godta fiendskap kan med stort mot stemme i når vi snart skal synge Deilig er jorden.