Sigmund Svarstad

31    87

Om religiøsitet og rasjonalitet

Å tro at universets opphav er en homogen singularitet av mikroskopisk størrelse – bestående av noe enestående eksplosivt – er irrasjonelt. Like naturstridig og/eller ukristelig som å innbille seg at det kan ha oppstått av intet – ved en guddommelig handling – i mer eller mindre fjern fortid. Begge slutningene er følgeriktige utfall av at helheten er lik summen av delene og enhver del noe av og i delen. Ikke av at helheten er større enn summen av delene og enhver del er en fri og selvstendig del av og i helheten.

Publisert: 20. nov 2017 / 204 visninger.

«En religiøs person viser en alvorlig brist i rasjonalitet.» Sitatet er hentet fra Klassekampens debattsider 16/10. Der hevdes det også at skolen ikke underviser i regler for rasjonell tenking samt at religioner kan være gode eksempler på fornuftstridig tenking. Jeg er ikke uenig i noen av påstandene, men vil her bare påvise at hva alvorlig brist på rasjonalitet angår, kan det samme sies om ikke-religiøse personer. 

I Kunnskapsforlagets fremmedordbok beskrives rasjonal slik: «adj., lat., (mat.) som lar seg uttrykke ved hjelp av hele tall el. brøker.» Verdirelasjoner som kan formuleres som en brøk – et forhold mellom et heltall (brøkens teller) og et annet heltall (brøkens nevner) – er altså rasjonale uttrykk per definisjon.

I prinsippet gjelder definisjonen også for det primære av Euklids fem naturgitte aksiom: Helheten er større enn delen! En elementær verdirelasjon der hverken helheten eller delen er entydige begrep. Årsaken er at helheten også kan uttrykkes som ikke-delen og delen som ikke-helheten. At helheten (brøkens teller) aldri kan reduseres til færre enn heltallet 1, er åpenbart – for ikke å si selvinnlysende. Og når helheten er 1, kan antall deler (brøkens nevner) aldri reduseres til færre enn to. At antall deler alltid er større enn heltallet 2, når helheten er 1, er en logisk følge av Heisenbergs usikkerhetsrelasjon – kvantefysikkens forutsetning. Ifølge denne finnes det til enhver målbar størrelse en såkalt komplementær størrelse, men de to forholder seg til hverandre på en måte som gjør det umulig å måle begge nøyaktig samtidig i samme eksperiment. En stringent logisk følge av usikkerhetsrelasjonen er at universet hverken kan bli en singularitet (1) eller intet (0) samtidig. At to størrelser er komplementære, betyr at de utfyller og/eller forutsetter hverandre. Og da altså ikke bare i enhetlig eller enkel betydning, men også i helhetlig eller dobbel. I rasjonell forstand må hver enkelt del først og fremst altså ikke bare oppfattes som noe av og i delen, men også som noe av og i helheten. Å redusere brøkens teller til færre enn 1 – og nevneren til færre enn 2, når telleren er 1 – er følgelig reductio ad absurdum per definisjon!

I den rene matematikken – heltall- og brøkregningens univers – kan 0 altså være en tallverdi, men ikke et antall. Dette forklarer hvorfor brøkens nevner aldri kan bli lik 0, og hvorfor brøkens verdi er 0 når telleren er 0. I skolen lærte jeg at det er slik, men ikke hvorfor. Ei heller at nevneren må være flere enn 1, når telleren er 1. I grunnskolen lærte jeg heller aldri at når 1 + 0 = 1 i antall, så er 1 + 0 = 0 i tallverdi.   

Ifølge Kunnskapsforlagets synonymordbok er andre ord for rasjonell: fornuftig, forstandig, formålstjenlig fornuftsmessig, praktisk, økonomisk, rasjonal. Betydningen av rasjonell innebærer altså at fornuftige ideer, tanker og slutninger er slike som har sitt opphav i Euklids grunnsetning: Helheten er større enn delen. Ikke bare i relativ, betinget, legemlig eller enhetlig forstand, hvor summen av delene er lik helheten, men også i absolutt, ubetinget, åndelig eller helhetlig forstand – der summen av delene er lik delen. Å være noe av og i seg selv – noe selvinnlysende – er i så fall annerledes i absolutt eller helhetlig forstand enn i relativ eller enhetlig. Mens mennesket fortoner seg som noe legemlig i og av delen eller verdensrommet i enhetlig eller betinget forstand, fortoner det seg i helhetlig eller ubetinget forstand som en fri og selvstendig inkarnasjon av og i helheten eller himmelrommet. Rasjonalitet i enhetlig åndsbevisst – tidsåndens – forstand er i så fall irrasjonalitet i helhetlig åndsbevisst forstand.

Er det mulig å illustrere denne motsetningen ved hjelp av heltall eller brøker? I mitt mer enn 100 år gamle eksemplar av Salomonsen Konversasjonsleksikon innledes beskrivelsen av begrepet matematikk – heltall- og brøkregningens opphav – slik: «Den r e n e M.’s væsentlige Genstand er Egenskaberne ved Tallene og Formene i Rummet samt de nøjaktige Relationer imellem dem, hvad Størrelse og Beliggenhet angaar. Den gaar ut fra visse Aksiomer og opfører paa dem en stringent logisk Lærebygning». Beskrivelsen mer enn tyder på at det nøyaktige forhold mellom universets grunnform og grunntall er en stringent logisk følge av den rene matematikkens primære aksiom. Dette som Euklid i sin tid – ved hjelp av to ukjente elementer – uttrykte slik: Helheten er større enn delen!  I skolen lærte jeg at for å kunne bestemme forholdet mellom et visst antall ukjente, trengs samme antall ligninger hvor en eller flere av dem inngår. For å bestemme forholdet mellom HELHETEN (X) og DELEN (Y) kreves altså to ligninger der X og/eller Y inngår. Slik også når X = EN og Y = INGEN. For å kunne bestemme det nøyaktige forholdet mellom X og Y når EN og INGEN er ALT, er (sammen)ligningen 1 + 0 = 1 som innebærer at 0 er mindre enn 1 i antall fordi 1 = 1 + (– 0) samt at 0 = 1 + (– 1) = |1|= ETT – altså langt fra tilstrekkelig.

Den andre ligningen som kreves, fant jeg i boken Et foranskutt lyn – om Niels Henrik Abel og hans samtid – av Arild Stubhaug. Der er tidligere nevnte 1 + 0 = 0 som tyder på at 0 er større enn 1 i tallverdi, fordi 0 = 0 + (– 1) samt at 1 = 0 + (– 0) = |0|= INTET – første ligning i addisjonstabellen som presten Søren Georg Abel i skoleringen av sine barn. Ved hjelp av ligningssettet 1 + 0 = 1 og 0 + 1 = 0 er det nå mulig å fastslå det nøyaktige forholdet mellom 1 og 0. Løsningen er imidlertid avhengig av at det tas hensyn til betingelsene som følger av usikkerhetsrelasjonen: At antall del-elementer aldr kan bli færre enn 2 samt at helheten hverken kan bli 1 eller 0 samtidig. Av dette følger stringent logisk at det eksakte forholdet mellom et antall X og en tallverdi Y er at antallet er mindre eller lik tallverdien. Slik også når X = 1 og Y = 0. Mens det eksakte forhold mellom antallet 1 og tallverdien 0 er 1 ≤ 0 i hel(het)lig åndsbevisst eller dobbel forstand, er altså 1 ≥ 0 det tilsvarende i enhetlig åndsbevisst eller enkel forstand. Slik oppfattet og forstått kan forholdet mellom ånd og materie illustreres med følgende ordbilde: Mens det er ånden styrer hånden i evangelisk forstand, er det hånden som styrer ånden i sekulær forstand.

I rom medfører alt dette at helheten (universet) aldri kan reduseres til mindre enn to deler som forutsetter hverandre (himmelen og jorden, t. eks. – jf. 1 Mos 1, 1) og verken kan bli en som antall eller intet som tallverdi samtidig. I prinsippet bekrefter Heisenbergs usikkerhetsrelasjon altså Bibelens grunnsetning. I rasjonell forstand betyr dette at universet og livet er utfall av at alt hverken kan bli ett eller intet samtidig. I tid medfører alt dette at ingen dag er en hel dag, før den er i går. I virkeligheten må det ha vært aften inneværende dag (dag 0), før det kan bli morgen, første dag (dag 1) – jf. 1 Mos 1, 5 – m.a.o.

Å tro at universets opphav er en homogen singularitet av mikroskopisk størrelse – bestående av noe enestående eksplosivt – er følgelig irrasjonelt. Like naturstridig og/eller ukristelig som å innbille seg at det kan ha oppstått av intet – ved en guddommelig handling – i mer eller mindre fjern fortid. Begge slutningene er følgeriktige utfall av at helheten er lik summen av delene og enhver del noe av og i delen. Ikke av at helheten er større enn summen av delene og enhver del noe av og i helheten. Av samme grunn er kvanteteoriens og skapelsesberetningens univers uforenlig med relativitetsteoriens. I virkeligheten har relativitetsteoriens «herberge» ikke rom for mennesker i Mose beskrivelse av begrepet.

Herved anses for påvist at alvorlig brist på rasjonalitet, er noe både religiøse og ikke-religiøse personer smittes og lider av. En mental lidelse som altså skyldes uforsvarlig mangelfull undervisning i skolen.

 

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rune Holt kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
20 minutter siden / 1818 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 2 timer siden / 1586 visninger
Robin Tande kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 7 timer siden / 1818 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 7 timer siden / 1818 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 7 timer siden / 1818 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Oase - eller religiøs villmark?
rundt 7 timer siden / 1586 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 8 timer siden / 1818 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 8 timer siden / 1818 visninger
Robin Tande kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 8 timer siden / 1818 visninger
Åge Kvangarsnes kommenterte på
Bibelsk økumenisme vs skjøgekirkenes falske økumenisme
rundt 9 timer siden / 1165 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 9 timer siden / 1818 visninger
Tore Olsen kommenterte på
22. JULI OG OPPGJØRET MED EKSTREMISMEN
rundt 9 timer siden / 1818 visninger
Les flere