Kommentar

Makten og ærbødigheten

Kristne forkynnere har stor makt. Når de påberoper seg guddommelig autoritet, blir den enda større.

Er det ikke på tide å gi en del av de gamle bøkene dine til Maritabutikken? spør min kone Ann Kristin av og til. Jo da, sier jeg og rusler ned i gangen, til hyller stappfulle av såkalt oppbyggelseslitteratur.

De er ordnet etter mitt eget system, pietister som Arndt og Scriver, noen skrifter av Hans Nielsen Hauge, omtrent alt av Rosenius, og mye fra Hallesby og Hope. For ikke å glemme ikke-lutherske forfattere som Frank Mangs, Billy Graham og Max Lucado.

Jeg tar ut en av dem. Blar litt i den. Husker hvor mye linjene betydde for meg, og konstaterer at dette fortsatt er en del av meg. I stedet for å gi den bort, blir den med til nattbordet.

Løven Aslan

Jeg blir aldri ferdig med vekkelsesforkynnelsen. Det gjelder møtene også. Talene, sangene og vitnesbyrdene. Selv om det er jobben min som gjør at jeg fortsatt noen ganger besøker slike møter, blir jeg alltid beveget. På dypet.

Mitt bilde av Gud vil alltid ha noe av denne tradisjonen i seg. En Gud som stiller mennesket på valg. Som krever et svar, for ikke å si krever alt, uten å pakke det inn, uten å dulle med det gamle mennesket – et sterkt bibelsk uttrykk for den delen av mennesket som avviser det som hører Gud og Ånden til.

Men samtidig en Gud som gir alt han krever.

Den gamle vekkelsestradisjonens Gud er som løven Aslan i Narnia. Du har ham ikke i lommen, du kan ikke komme og be ham om aksept for din egen likegyldighet, feighet og egoisme. Aslan knurrer når han møter ondskap, men gir livet sitt for dem som har sviktet ham.

Utfordret

Men jeg har fått noen andre impulser også. Jeg husker tydelig første gangen jeg virkelig ble utfordret. Jeg kan ha vært et par og 20, og leste boken Steingrunnen for første gang.

Her forteller Bo Giertz om den ivrige vekkelsespredikanten Friedfeldt som irriterer seg over menighetens sokneprest. Når de to støter på tilløpet til en slåsskamp i bygdas røffere miljø, løser soknepresten situasjonen ved å minne den barskeste av dem om at han jo er døpt, og formaner ham til hver kveld å be om tilgivelse og kraft til å leve som han allerede er, nemlig Guds barn.

Og når pastoren roper til presten: «Hvis du ikke gir Jesus ditt hjerte, så blir du ikke frelst!» svarer soknepresten: «Og like sant er det at om du tror du blir frelst fordi du gir Jesus ditt hjerte, så blir du ikke frelst.»

Aldri skikkelig nok

I denne tradisjonen er Gud større enn ham jeg har møtt på mange vekkelsesmøter. Jeg tenkte på det senest da Franklin Graham innbød til omvendelse og frelse på Håpets festival. «Den store vekkelsen uteblir. Den hadde nok ingen regnet med, uansett», skrev jeg i en kommentar i avisen dagen etter.

Det var litt flåsete skrevet, jeg kunne spart meg det. Samtidig har jeg vært på den del møter av denne typen. Det er nesten alltid mange framme ved plattformen i ettermøtet – litt avhengig av hvem som har talt. De aller fleste er kristne fra før. En del har fortalt om alle turene fram, om jakten på fornyelse, om behovet for å føle seg skikkelig frelst, igjen og igjen. De så på seg selv, og ble aldri fornøyd. De lovet seg selv at nå skulle det skje, skikkelig. Men det ble aldri skikkelig nok.

Det har gjort noe med synet mitt på slike bestemmelser. Ikke slik at jeg vil avvise det å ta en bestemmelse, men jeg tror på en Gud som er større enn følelsen av å komme over på den rette siden. Større enn den «frelsesvissheten» som har vært så viktig i vekkelsestradisjonen. Større enn selv den dypeste tvilen.

Utrygghet

«Er du helt sikker på at syndene dine er tilgitt», spurte Franklin Graham på Håpets festival, forrige uke. «Du kan bli helt sikker i kveld», fortsatte han, og snakket om et nytt liv som «belønning» for å komme fram til plattformen.

Jeg er blant dem som aldri blir sikker på det som handler om tro. Ikke slik at jeg avviser det å være trygg i troen, mange mennesker er trygge i troen uten å være skråsikre, for eksempel. Men jeg er ikke trygg i troen.

Det har jeg forsonet meg med. Jeg stresser ikke lenger for å oppnå den følelsen av sikkerhet som Graham lovet. Selv om han like før satte den i kontrast til en evighet i helvetet.

Men jeg er ganske sikker på at mange som kunne vært trygge, går rundt og er det motsatte. På grunn av slik forkynnelse.

Balanse

Jeg har fått noen kritiske henvendelser etter kommentaren jeg skrev om Franklin Graham. Noen av dem som identifiserer seg med vekkelsesforkynnelsen reagerte på det de oppfattet som manglende respekt. Hvorfor skrev jeg at Graham framstår som «en helt ordinær forkynner», for eksempel?

Jeg gjorde det fordi forkynnere har stor makt. Når de påberoper seg guddommelig autoritet, blir makten enda større. De omhylles av en slags ærbødig respekt som kan hindre sunne, kritiske refleksjoner.

Det er ikke min oppgave å understøtte den typen respekt. Kan en alternativ stemme skape litt balanse, er det fint, enten vi snakker om en vekkelsespredikant eller en biskop i Den norske kirke.

Ikke minst av respekt for dem som hører på.

Les mer om mer disse temaene:

Alf Gjøsund

Alf Gjøsund

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar