Redaktør religion og debatt Alf Gjøsund

Makten og ærbødigheten

Kristne forkynnere har stor makt. Når de påberoper seg guddommelig autoritet, blir den enda større.

Publisert: 19. nov 2017 / 2982 visninger.

Er det ikke på tide å gi en del av de gamle bøkene dine til Maritabutikken? spør min kone Ann Kristin av og til. Jo da, sier jeg og rusler ned i gangen, til hyller stappfulle av såkalt oppbyggelseslitteratur.

De er ordnet etter mitt eget system, pietister som Arndt og Scriver, noen skrifter av Hans Nielsen Hauge, omtrent alt av Rosenius, og mye fra Hallesby og Hope. For ikke å glemme ikke-lutherske forfattere som Frank Mangs, Billy Graham og Max Lucado.

Jeg tar ut en av dem. Blar litt i den. Husker hvor mye linjene betydde for meg, og konstaterer at dette fortsatt er en del av meg. I stedet for å gi den bort, blir den med til nattbordet.

Løven Aslan

Jeg blir aldri ferdig med vekkelsesforkynnelsen. Det gjelder møtene også. Talene, sangene og vitnesbyrdene. Selv om det er jobben min som gjør at jeg fortsatt noen ganger besøker slike møter, blir jeg alltid beveget. På dypet.

Mitt bilde av Gud vil alltid ha noe av denne tradisjonen i seg. En Gud som stiller mennesket på valg. Som krever et svar, for ikke å si krever alt, uten å pakke det inn, uten å dulle med det gamle mennesket – et sterkt bibelsk uttrykk for den delen av mennesket som avviser det som hører Gud og Ånden til.

Men samtidig en Gud som gir alt han krever.

Den gamle vekkelsestradisjonens Gud er som løven Aslan i Narnia. Du har ham ikke i lommen, du kan ikke komme og be ham om aksept for din egen likegyldighet, feighet og egoisme. Aslan knurrer når han møter ondskap, men gir livet sitt for dem som har sviktet ham.

Utfordret

Men jeg har fått noen andre impulser også. Jeg husker tydelig første gangen jeg virkelig ble utfordret. Jeg kan ha vært et par og 20, og leste boken Steingrunnen for første gang.

Her forteller Bo Giertz om den ivrige vekkelsespredikanten Friedfeldt som irriterer seg over menighetens sokneprest. Når de to støter på tilløpet til en slåsskamp i bygdas røffere miljø, løser soknepresten situasjonen ved å minne den barskeste av dem om at han jo er døpt, og formaner ham til hver kveld å be om tilgivelse og kraft til å leve som han allerede er, nemlig Guds barn.

Og når pastoren roper til presten: «Hvis du ikke gir Jesus ditt hjerte, så blir du ikke frelst!» svarer soknepresten: «Og like sant er det at om du tror du blir frelst fordi du gir Jesus ditt hjerte, så blir du ikke frelst.»

Aldri skikkelig nok

I denne tradisjonen er Gud større enn ham jeg har møtt på mange vekkelsesmøter. Jeg tenkte på det senest da Franklin Graham innbød til omvendelse og frelse på Håpets festival. «Den store vekkelsen uteblir. Den hadde nok ingen regnet med, uansett», skrev jeg i en kommentar i avisen dagen etter.

Det var litt flåsete skrevet, jeg kunne spart meg det. Samtidig har jeg vært på den del møter av denne typen. Det er nesten alltid mange framme ved plattformen i ettermøtet – litt avhengig av hvem som har talt. De aller fleste er kristne fra før. En del har fortalt om alle turene fram, om jakten på fornyelse, om behovet for å føle seg skikkelig frelst, igjen og igjen. De så på seg selv, og ble aldri fornøyd. De lovet seg selv at nå skulle det skje, skikkelig. Men det ble aldri skikkelig nok.

Det har gjort noe med synet mitt på slike bestemmelser. Ikke slik at jeg vil avvise det å ta en bestemmelse, men jeg tror på en Gud som er større enn følelsen av å komme over på den rette siden. Større enn den «frelsesvissheten» som har vært så viktig i vekkelsestradisjonen. Større enn selv den dypeste tvilen.

Utrygghet

«Er du helt sikker på at syndene dine er tilgitt», spurte Franklin Graham på Håpets festival, forrige uke. «Du kan bli helt sikker i kveld», fortsatte han, og snakket om et nytt liv som «belønning» for å komme fram til plattformen.

Jeg er blant dem som aldri blir sikker på det som handler om tro. Ikke slik at jeg avviser det å være trygg i troen, mange mennesker er trygge i troen uten å være skråsikre, for eksempel. Men jeg er ikke trygg i troen.

Det har jeg forsonet meg med. Jeg stresser ikke lenger for å oppnå den følelsen av sikkerhet som Graham lovet. Selv om han like før satte den i kontrast til en evighet i helvetet.

Men jeg er ganske sikker på at mange som kunne vært trygge, går rundt og er det motsatte. På grunn av slik forkynnelse.

Balanse

Jeg har fått noen kritiske henvendelser etter kommentaren jeg skrev om Franklin Graham. Noen av dem som identifiserer seg med vekkelsesforkynnelsen reagerte på det de oppfattet som manglende respekt. Hvorfor skrev jeg at Graham framstår som «en helt ordinær forkynner», for eksempel?

Jeg gjorde det fordi forkynnere har stor makt. Når de påberoper seg guddommelig autoritet, blir makten enda større. De omhylles av en slags ærbødig respekt som kan hindre sunne, kritiske refleksjoner.

Det er ikke min oppgave å understøtte den typen respekt. Kan en alternativ stemme skape litt balanse, er det fint, enten vi snakker om en vekkelsespredikant eller en biskop i Den norske kirke.

Ikke minst av respekt for dem som hører på.

12 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Per Søetorp

100 innlegg  1970 kommentarer

Å "gi sitt liv" til Jesus

Publisert 26 dager siden
Alf Gjøsund. Gå til den siterte teksten.
Ikke slik at jeg vil avvise det å ta en bestemmelse, men jeg tror på en Gud som er større enn følelsen av å komme over på den rette siden.

Takk Alf Gjøsund for et ærlig og personlig innlegg - særlig til debattredaktør å være!

Jeg har lyst til å komme med en liten tilføyende refleksjon til noe av dine betraktninger etter Graham-kampanjen.  Avisen Dagen kunne rapportere om at noen hundre mennesker "gav sine liv til Jesus" i møtene.  Beskrivelsen ble angivelig gjort på grunnlag av de du nevner som kom fram til plattformen i respons på frelsesinnbydelsen.  Andre rapporter var noe mer nyanserte i formuleringene - at noen hundre hadde "søkt frelse", "søkt forbønn" osv.  

Jeg må si at jeg deler din tanke om en Gud som er større enn både følelser og knefall.  En Gud som heller ikke krever at man på første invitasjon på død og liv må "gi sitt liv" eller ta en radikal bekjennelse.   De færreste kjærestepar er klare til å gå til alters og gifte seg dagen etter at man har møtt hverandre.  Man trenger først å bli godt kjent, finne ut av hverandres følelser og egenskaper, samt foreta noen rasjonelle beslutninger sammen - i hvert fall dersom det skal holde for all fremtid.  

Slik også med Jesus og det kristne budskapet.  Hvorfor har mange predikanter ofte så forbasket dårlig tid i kristne møter, at man ikke kan la folk få tenke seg om to ganger før man rekker opp hånda eller lusker fram til forbønn?  Hvorfor dette maset igjen og igjen om å ta en forhastet avgjørelse? Hvorfor så overambisiøs på andres vegne?  

Med skam må jeg melde at jeg i min tid som karismatisk forkynner ofte kom i skade for å manipulere fram et resultat ved hjelp av retoriske og emosjonelle effekter.  I dag ville jeg aldri anbefale noen å gå fram for å "gi sitt liv" til Jesus.  I så måte har jeg mye mer tro på en rolig soloppgang enn dramatiske lynnedslag.  Fallhøyden blir bare så mye større dersom man etter en tid må erkjenne at kartet dessverre ikke stemte helt med terrenget.  Er det da ikke mye bedre å gjøre sine egne erfaringer over tid, ut ifra et helhjertet og velfundert beslutningsgrunnlag?

En av historiens største vekkelsesforkynnere, Charles Finney, kalte aldri fram noen i sine møter.  Men mange ble alltid igjen etterpå og søkte Gud - dersom de var klare for det.  Til gjengjeld holdt det da også, i motsetning til dagens alt mer overfladiske håndsoppreknings-og "frelsesbønn"-omvendelser.  Og hvor "frelst" er man da egentlig? 


7 liker  
Svar
Kommentar #2

Oddbjørn Johannessen

153 innlegg  12685 kommentarer

Ære være tvilen

Publisert 26 dager siden
Alf Gjøsund. Gå til den siterte teksten.

Jeg er blant dem som aldri blir sikker på det som handler om tro. Ikke slik at jeg avviser det å være trygg i troen, mange mennesker er trygge i troen uten å være skråsikre, for eksempel. Men jeg er ikke trygg i troen.

Det har jeg forsonet meg med. Jeg stresser ikke lenger for å oppnå den følelsen av sikkerhet som Graham lovet. Selv om han like før satte den i kontrast til en evighet i helvetet.

Jeg leste dette innlegget med interesse av flere grunner, men først og fremst på grunn av ærligheten rundt det å ikke være trygg i troen,  Denne erkjennelsen mener jeg har gyldighet også utenfor en kristen kontekst.  Ja, for meg er det en erkjennelse av nærmest allmenn karakter.

Ære være tvilen - uansett hvilket livssynsrom vi befinner oss i!  

7 liker  
Svar
Kommentar #3

Oddbjørn Johannessen

153 innlegg  12685 kommentarer

Publisert 26 dager siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Med skam må jeg melde at jeg i min tid som karismatisk forkynner ofte kom i skade for å manipulere fram et resultat ved hjelp av retoriske og emosjonelle effekter.

I min overivrige ungdom kom nok jeg i skade for å gjøre noe liknende, ja.  Jeg blir alltid glad når jeg leser denslags kritiske selvoppgjør. Det er dessverre for få av dem.

7 liker  
Svar
Kommentar #4

Tor Jakob Welde

5 innlegg  132 kommentarer

"Er du frelst?"

Publisert 26 dager siden

Gateevangelist: Hei, kamerat, er du frelst?

- Ja, jeg er frelst. 

Halleluja! Når ble du frelst?

- Da Jesus tok bort alle mine synder på korset. Det var da Gud frelste meg og rettferdiggjorde meg ved Jesu blod.

Ja, men… Når ble han din personlige frelser? Når inviterte du Herren Jesus inn i ditt hjerte og gjorde ham til din egen personlige frelser?

- Å, jeg har aldri hatt styrke og makt til å gjøre det. Gud gjorde Jesus til min personlige frelser da han døpte meg og førte meg til tro. Og nå sist søndag fortalte han meg at alle mine synder er tilgitt og at jeg skal få komme til himmelen. Ikke bare det, han la faktisk inn i munnen min det Jesu legeme som bar mine synder på korset og det Jesu blod som har vasket meg ren og gjort meg hellig, gjort meg til en helgen i Guds øyne. Ja, jeg er frelst, og det vet jeg. Gud selv har sagt det. Derfor må det være sant.

 

(Etter Rolf Preus)

7 liker  
Svar
Kommentar #5

Kåre Kvangarsnes

5 innlegg  614 kommentarer

Publisert 26 dager siden

På mange måter en god tekst av Gjøsund og sikkert oppriktig.

Frelsesvisshet, er det noe vi kan ha, egentlig? Ja, det tror jeg. En av de viktigste premisser for det, er vel forkynnelsen og hva den vektlegger. Personlig mener jeg det kan bli vanskelig å se seg frelst når fokus for forkynnlsen ligger på en selv, hva jeg kan bidra med for å beholde frelsen når jeg først tror jeg har fått del i den. 

Et yndlingsord hos enkelte kristne når de ser på andre kristnes livsførsel, meninger og vandel som  de ikke oppfatter som bra nok skal en kunne kalle seg kristen, er "På fruktene skal treet kjennes" Har du lite frukt, bør du se å få orden på sakene, ellers kan du miste frelsen. Eller en død tro.

 Men slikt gir ikke frelsesvisshet, men en usikkerhet basert på at jeg  ikke er bra nok. Jeg må ta meg sammen, vise større barmhjertighet, ikke banne, gi mer av min overflod, gå oftere i kirken ,eller på møter, Ikke drikke alkohol, ikke røyke , ikke slenge med leppa, ikke miste beherskelsen, være mindre materialist og mindre selvrettferdig ,gi mer av min overflod, ikke snakke stygt om islam men elske muslimer og snakke varmt om innvandring og spise sunn mat og be mer.Er du miljøbevisst og vil redde jorden, er det også et pluss. 

Slik sett er jeg en såkalt  dårlig kristen og et dårlig forbilde, en fortapt synder i meg selv, men frelsen  har jeg, det kan jeg være viss på, for den har jeg i tro på en annen person ,Jesus Kristus, og hans verk for meg, Om jeg svikter , er han trofast.

Elendighetskristendom, lite frukt gir lite velsignelse, sier du. Kanskje det. 

Det jeg egentlig prøver å si : Kristendom er ikke først og fremst moral og dyd. Var det det, kunne jeg like godt bli muslim . Men da kunne jeg aldri bli sikker på noe frelse.

 Kristen forkynnelse i dag kan  ofte til forveksling minne om islam: dydighet og redsel for dom. Egne frukter. Synd og ens egne frukter eller mangel på sådanne  har fokus  i i forkynnelsen. Mange innlegg her på verdidebatt har hva vi bør gjøre ,hva vi bør være og  hva vi bør mene i fokus. Også mange innlegg fra Vårt Land, syns jeg da.

Jeg mener forkynnelsen må mer ha fokus på evangeliet, den glade budskap som taler til de som  strever med synd, dårlig samvittighet, redsel for fortapelse og fordømmelse. De vil søke  evangeliet som  gir redning og frelse og dermed gleden og vissheten om  frihet fra ufriheten og mismotet og fordømmelsen over seg selv. De som ikke kjenner noe av dette, vil heller ikke søke evangeliet.

I denne verden er vi ikke lovt fremgang eller frihet fra sykdom, men fantastiske løfter  i det hinsidige. Og det kommer ikke lenger an på deg selv, men det Kristus har gjort. Og i den grad du blir forandret og vinner over synd , er det ikke ditt verk , men Guds nåde.

Da kan en legge alt over på en annen person, Jesus. Dette liv  blir nok ingen dans på roser da heller, men da kan du hvile og legge bort ditt eget strev og fordømmelse og stole på det han har gjort for deg uten å kreve noe tilbake fordi det ikke lenger handler om deg , men hans verk alene.

Det kan helt sikkert være gode grunner til å kritisere karismatisk teologi eller megamøter med megaforkynnere. Men kristen mainstream-forkynnelse har også ,etter min mening da, en slagside:for lite Evangelium og Nåde, og for mye legalisme/lov.






2 liker  
Svar
Kommentar #6

Kjetil Mæhle

44 innlegg  479 kommentarer

Det vanskelige alterkallet

Publisert 26 dager siden

En ærlig kommentar som er utfyllende til din første kommentar om Franklin-møtene. Sympatisk var den også. Og jeg kjente meg igjen. 

Alterkall er nesten fraværende på møter idag. Da snakker jeg ut fra erfaring som aktiv i pinsemenighet. På konferanser og stevner ser jeg det er mer brukt. 

Så langt jeg erfarer - og det er ikke så veldig langt - så er alterkall i de fleste tilfellene en unødvendig handling. Det er der hvor det på en måte blir møtets bunnlinje. Det er der resultatet av møtet og predikanten måles. Akkurat det er å undervurdere Den Hellige Ånd betydelig. Gjør ikke Gud arbeidet i våre hjerter så er det umulig uansett hvor stor og dyktig predikanten er. Gjør derimot Gud arbeidet så trenger jeg jo ikke at predikanten ber for meg. Så viktig er han ikke.

I alle mulig og umulig sammenhenger viser vi i pinsebevegelsen til pinsedag og Den Hellige Ånds komme. Vi løfter frem åndens dåp og nødvendigheten av å bli fødd på ny, frelst, gi sitt liv til Jesus eller hvilket begrep vi nå velger å bruke. Og det er nok sjeldent det skjer ved alterkall.

Peter sin tale etter åndens dåp var enkel og tydelig og resultatet himmelsk. "Men da de hørte dette, stakk det dem i hjertet, og de sa til Peter og de andre apostlene: Hva skal vi gjøre, brødre? Peter sa til dem: Omvend dere, og la dere alle døpe på Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse, så skal dere få Den Hellige Ånds gave." 3000 ble lagt til menigheten.

Disse 3000 var neppe fremme til alterkall. Så med Peter sin tale som mal kan vi si at alterkallet heller bør være: Omvendelse, dåp og så ta imot Den Hellige Ånds gave. 

Alterkall blir en forenkling av frelsen som kan lede bort fra omvendelse, dåp og DHÅ gave. Og dermed bort fra Gud. Det kan, men det er også viktig å understreke at det ikke trenger å gjøre det. 

Jeg har også sett alterkall fungere. I sammenhenger der det har vært helt naturlig å gi respons. Da har det har blitt gjort med visdom og omsorg. Det har vært samlende, inkluderende, forløsende, oppbyggelig treffende og forandrende.

Det er idag langt mellom de predikantene som "maser" frem til alterkall. De fleste ønsker å bruke sin evner og gaver til å hjelpe og bygge opp en sunn og fruktbar tro. De har ingen ønsker om å bli store og kjente - kun et ærlig ønske om å velsigne og bruke sine gaver til det beste for møtedeltagerene og menighetene.

Det er mye bra og si om konferanser. Men jeg lurer på hvorfor vi må hente predikanter fra USA og Afrika. Er det fordi vi prøver å kjøpe oss fri? Fri fra den helhjertede jobben det er å leve ut kristenlivet. Møte motstand og bli motsagt. Arbeide trofast i det små. Bygge sten på sten og vente tålmodig med tro på at det blir frukter av arbeidet. 

I stede kjøpes det inn noen leiesoldater som skal gjøre jobben. Store og flotte. Vi betaler så det svir men det er allikevel lettere enn det daglige trofaste arbeidet i det små i den lille menigheten... Er det Oslo-boblen som er problemet? Det skal være størst og viktigst ...

Å arbeide trofast i det lille - det er det vi prøver å gjøre på sør- og vestlandet. Bibelbeltet. Det fungerer veldig bra mange steder. Det er nesten så jeg har lyst til å si: Jo mindre det er og jo mer trofast det utføres - dess bedre er det :)

3 liker  
Svar
Kommentar #7

Anne Jensen

36 innlegg  4622 kommentarer

Publisert 26 dager siden
Alf Gjøsund. Gå til den siterte teksten.
En del har fortalt om alle turene fram, om jakten på fornyelse, om behovet for å føle seg skikkelig frelst, igjen og igjen. De så på seg selv, og ble aldri fornøyd. De lovet seg selv at nå skulle det skje, skikkelig. Men det ble aldri skikkelig nok.

Fordi "malen" er de første kristne, og "mennesker ble helbredet bare ved å være nær skyggen til Peter". Det er klart man ikke når opp, når det forventes at en som sann kristen skal "forvandle verden" ,  være brennende og ivrig heeele tiden.

Jeg vet ikke om forkynnelsen var slik i disse møtene, men det å gjøre folk usikre på om de er frelst, for så å få dem frem til scenen for å "overgi seg på nytt".... Det er ikke så mye å rope hurra (eller halleluja) for...

2 liker  
Svar
Kommentar #8

Erlend Torp

0 innlegg  59 kommentarer

Publisert 26 dager siden

Takk, et viktig poeng. Det er ikke de store menn som bringer folk til tro. Ei heller lys og lyd. Det er Evangeliet som gjør dette. Og som du med rette påpeker er dette noe vi alle er kallet til å forkynne.

Rom. 10:17 " Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord."

Men jeg er glad for at evangeliet ble forkynt i Oslo. Om så bare ett enkelt menneske tok imot Jesus Kristus som sin frelser, og gikk fra død til liv, så er det overmåte stor grunn til å juble.

En riktig god kveld 


6 liker  
Svar
Kommentar #9

Tore Olsen

14 innlegg  3432 kommentarer

Bevist og/eller bevisst?

Publisert 26 dager siden
Alf Gjøsund. Gå til den siterte teksten.

Jeg er blant dem som aldri blir sikker på det som handler om tro. Ikke slik at jeg avviser det å være trygg i troen, mange mennesker er trygge i troen uten å være skråsikre, for eksempel. Men jeg er ikke trygg i troen.

Det har jeg forsonet meg med. Jeg stresser ikke lenger for å oppnå den følelsen av sikkerhet som Graham lovet. Selv om han like før satte den i kontrast til en evighet i helvetet.

Jeg er trygg i troen, men er jeg frelst? 

Frelst fra - og frelst til?

Jeg tror Gud har frelst meg fra mye og jeg tror Han skal frelse meg til enda mye mer. Jeg vil gjerne være tilstede i den prosessen - bli meg selv og min Gud mer bevisst, for å si det slik.

Så jeg vandrer med min Gud. Det er bra at Han sakner farta inni mellom og venter på meg:-)

2 liker  
Svar
Kommentar #10

Tore Olsen

14 innlegg  3432 kommentarer

Apropo

Publisert 26 dager siden

Det er vel kanskje det beste innlegget du har skrevet, Gjøsund?

2 liker  
Svar
Kommentar #11

Trygve Berget

0 innlegg  17 kommentarer

Publisert 26 dager siden

Takk, det er det jeg har å  si.  Reflektert, ærlig, ikke en søtladen historie, det liker jeg med denne artikkelen. Åpenhet for tro, tvil, er noe som vi trenger å lese om.  Altfor mange er så skråsikre, det skaper bare intoleranse,  og en holdning om at : « jeg vet best». 

2 liker  
Svar
Kommentar #12

Torbjørn Greipsland

79 innlegg  113 kommentarer

Oppnå følelse?

Publisert 25 dager siden

Alf Gjøsund skriver: «Men jeg er ikke trygg i troen. Det har jeg forsonet meg med. Jeg stresser ikke lenger for å oppnå den følelsen av sikkerhet som Graham lovet.»

Er det riktig gjengitt? Brukte Graham et engelsk ord for følelse? Jeg har ikke sjekket med opptaket, kanskje andre har, men jeg «tviler» på det, for å bruke et populært ord. Jeg har hørt mer enn én predikant som sa vi ikke skal bygge på følelsene, men på hva som står i Guds ord.

For følelsene skifter, det vet de fleste av oss. Men i følge Jesus selv står hans ord fast, de skal aldri forgå.

Og det er Guds ord som er grunnlaget for visshet om frelse, slik det står i 1. Johannes brev 5, 11-13:

«Og dette er vitnesbyrdet: Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn. Den som har Sønnen, har livet, men den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet. Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.»

Hensikten er altså at den som har Sønnen, Jesus, skal VITE at han har livet, det vil si det evige liv. For det å leve i uvisshet er slitsomt, slik det er slitsomt å være usikker på om vi er på rett vei til noen vi skal besøke. Så kan enhver oppleve tvil om sin tro og frelse, slik døperen Johannes kom i tvil om Jesus var Messias. Da henvendte han seg til Jesus. Også det har mer enn én predikant sagt også den som i dag kommer i tvil, skal gjøre. Dessuten, visshet om frelse står ikke i motsetning til å la seg ransake av Guds ord.

5 liker  
Svar
Kommentar #13

Kåre Kvangarsnes

5 innlegg  614 kommentarer

Publisert 24 dager siden
Erlend Torp. Gå til den siterte teksten.
. Det er ikke de store menn som bringer folk til tro. Ei heller lys og lyd. Det er Evangeliet som gjør dette

Sant, og jeg våger meg på å gå enda lenger. Du kan frelses bare ved å høre/lese evangeliet, erkjenne dets innhold og la det bli en hjertesak. I evangeliet ligger alt du trenger å vite, også alt om din synd og din stilling. Du kan ha tatt i mot det på et møte, i din stue, i en kirke, hvor som helst. Du trenger ikke gå frem å få håndspåleggelse eller bli bedt for. Det kreves ingen vanndåp eller noen annen gjerning. Det kan skje i et sekund eller være en lengre prosess.

Hvor mange som ble frelst ved et  megamøte er slikt sett umulig å vite. Mange, kanskje ingen.

1 liker  
Svar

Siste innlegg

Borgerlig tilbakekomst
av
Berit Aalborg
rundt 8 timer siden / 156 visninger
1 kommentarer
Ingen konspirasjonsteori
av
Erling Grape
rundt 12 timer siden / 161 visninger
2 kommentarer
Trenger Gud mat?
av
Erik Andreassen
rundt 14 timer siden / 329 visninger
2 kommentarer
Islam som en tolkningsaktivitet
av
Farhan Shah
rundt 18 timer siden / 915 visninger
1 kommentarer
Vil verden bedras?
av
Jostein Sandsmark
rundt 19 timer siden / 684 visninger
28 kommentarer
Liberalistisk tospann
av
Vårt Land
rundt 19 timer siden / 118 visninger
1 kommentarer
De onde brødrene
av
Didrik Søderlind
rundt 20 timer siden / 705 visninger
10 kommentarer
Les flere

Lesetips

Gammel vin, ferskt brød
av
Åste Dokka
2 dager siden / 766 visninger
2 kommentarer
av
Søren Ferling
2 dager siden / 46 visninger
0 kommentarer
Tente Trump lunta?
av
Erling Rimehaug
8 dager siden / 7417 visninger
224 kommentarer
Himmel nå!
av
Erling Rimehaug
16 dager siden / 2600 visninger
71 kommentarer
Den barmhjertige Trump
av
Åste Dokka
25 dager siden / 3441 visninger
29 kommentarer
Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
rundt 1 måned siden / 7686 visninger
309 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
rundt 1 måned siden / 8284 visninger
225 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
rundt 2 måneder siden / 2497 visninger
2 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Borgerlig tilbakekomst
av
Berit Aalborg
rundt 8 timer siden / 156 visninger
1 kommentarer
Ingen konspirasjonsteori
av
Erling Grape
rundt 12 timer siden / 161 visninger
2 kommentarer
Trenger Gud mat?
av
Erik Andreassen
rundt 14 timer siden / 329 visninger
2 kommentarer
Islam som en tolkningsaktivitet
av
Farhan Shah
rundt 18 timer siden / 915 visninger
1 kommentarer
Vil verden bedras?
av
Jostein Sandsmark
rundt 19 timer siden / 684 visninger
28 kommentarer
Liberalistisk tospann
av
Vårt Land
rundt 19 timer siden / 118 visninger
1 kommentarer
De onde brødrene
av
Didrik Søderlind
rundt 20 timer siden / 705 visninger
10 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Roger Christensen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 5 timer siden / 1489 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 5 timer siden / 1489 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1489 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1489 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1489 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1489 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1489 visninger
Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1489 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 6 timer siden / 1489 visninger
Robin Tande kommenterte på
Det samme, gamle evangeliet?
rundt 6 timer siden / 1212 visninger
Tore Olsen kommenterte på
De onde brødrene
rundt 7 timer siden / 705 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Guds vrede – og den ubegripelige forsoningen
rundt 7 timer siden / 1489 visninger
Les flere