Verdidebatt

Ateisme og humanisme II

Dette er bl.a et svar på Levi Fragells innlegg om "Ateisme og humanisme".

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Levi Fragell skrev 15.11 et innlegg kalt "Ateisme og humanisme". Dette er bl.a et svar på det innlegget. "Ateisme er ikke identisk med humanisme, men kan være et skritt på veien.." skrev han videre, og trakk dermed en implisitt linje mellom disse, som om det kunne bli et naturlig samsvar mellom dem.

Jeg fant snart ut at mitt svar kom til å bli vesentlig lengre enn det som er vanlig i en replikk, og ikke minst siden dette i tillegg berører noen av de prinsippielle problemstillingener knyttet til de to emnene mer enn det berører resten av Fragells innlegg, synes det mer naturlig å skille dette ut som et eget innlegg:

Å skrive at "Ateisme er ikke identisk med humanisme" er like riktig som å skrive at epler ikke er identiske med prinsippet bak dampmaskinen. Noe som selvsagt er helt sant, spesielt siden dette åpenbart ikke bare er to adskilte, men også to vidt forskjellige begreper.

De er også, som vi skal se senere, svært vanskelige å forene.

Men for å ta det første først: Ateisme er intet livssyn i seg selv, men er en del av det filosofiske grunnlaget som mange og til dels svært ulike religioner og livssyn er bygget på (ja, det finnes faktisk noen ateistiske religioner).

Man mener altså det samme om en konkret problemstilling, og denne problemstillingen er spørsmålet om guds/guders eventuelle eksistens.

"Ateisme" er altså bare betegnelsen på det filosofiske ståstedet man har inntatt når man mener seg overbevist om at den korrekte beskrivelsen av den objektivt sanne virkelighet ikke omfatter en eller flere reelle, transcendente guder, og ei heller favner ideen om at altet i seg selv er gudommelig.

Er man ateist så tror man, som i: holder man for sant, at det ikke finnes noen gud. Og setter enten sitt punktum der, eller utvikler dette videre til et mer komplekst livssyn. Som da blir til noe annet enn bare ateisme, men som altså har ateisme som sitt filosofiske utgangspunkt.

Ateisme som begrep har derfor ingen egentlig mening utenfor denne konteksten, og det fungerer derfor i sin renskårne form kun som en paraplybetegnelse under hvilken et utall av livssyn uten nødvendigvis så mye annet til felles enn at de avviser alle (transcendente) gudsbilder, finnes gjemt.

Panteister mener tilsvarende at alt dypest sett er gud, og at gud dypest sett er alt. Og så er de uenige om nesten alt annet, hvorpå panteistiske religioner og nyreligiøse livssyn av alle slag blir dannet med basis i et felles utgangspunktet. Men en hindu ser ikke på seg selv som panteist, for ens identitet knyttes opp mot den religionen man følger, og ikke mot det filosofiske bakteppet for denne.

Så også med teistene: er man teist, så tror man jo at det finnes en eller flere guder. Men igjen uten at dette paraplybegrepet sier noe større om hva man egentlig tror på annet enn nettopp dette, at det finnes en eller flere guder skjult ett eller annet sted i vedkommendes livssyn.

Det er derfor det ikke går folk rundt og ser på seg selv som teister.

Man er kristne eller jøder eller muslimer eller åsatruere eller et eller annet - det er et utall av undergrupper under sekkebetegnelsen teisme, og det eneste som er sikkert med teistene, er at ingen av dem ville finne på å kalle seg selv for teister.

For man er jo selvsagt noe annet; identiteten er knyttet til noe langt mer komplekst enn dette filosofiske utgangspunktet, og "teisme" er bare den filosofiske paraplyen man tilfeldigvis befinner seg under. For de flestes vedkommende uten engang å være klar over at den er der.

Felles for disse tre filosofiske basisutgangspunktene for tro, er at alle religioner, livssyn, filosofier og trosretninger springer ut fra ett eller flere av dem (og helst kun det ene, i det minste om alt skal være logisk bygget opp, siden disse tre i praksis utelukker hverandre), men bare det ene av de tre har en logisk overgang mot humanismen.

La oss derfor kikke litt på humanisme og menneskeverd i denne konteksten:

Humanisme er et positivt ladet begrep, og derfor er det mange som vil smykke seg med det. Utgangspunktet er at noe har verdi - det er synet at vi mennesker faktisk er objektivt sett ganske mye verdt. Alt det som kommer dernest bunner i dette ene, slik at om ikke kongstanken om menneskeverdet ligger i bunn, så rakner fort resten også.

Humanismen er noe som oppsto i en teistisk kontekst, og er i bunn og grunn helt avhengig av en sådan for å la seg forsvare. Ja, humanismen kunne nok ikke oppstått noe annet sted enn der, og i hvert fall ikke i en ateistisk kontekst. Men hvorfor ikke? Dette blir klart for oss så snart vi forstår begrepet "verdi".

For "verdi", hva er egentlig dette for noe da? Det er, bare for å ta dette først, en vesentlig forskjell på det å bli tillagt verdi og det å ha verdi. Og der gyldigheten av verdifastsettelsen på objektet som verdisettes, styres av, ja er helt avhengig av legitimiteten til subjektet som fastsetter denne verdien.

Å ha (en) verdi er å bli utsatt for en mening om hvor man befinner seg i forhold til noe annet. Det er konsekvensen av et syn på verden der man plasserer ulike ting eller begreper, f.eks mennesket, inn på en skala, og sier at noe hører hjemme høyere oppe eller lengre nede på skalaen enn noe annet. Og dette er viktig:

Gyldig verdifastsettelse virker alltid fra utsiden, og den virker alltid ovenfra og ned. 

Det er alltid noen (ja, noen og ikke noe. For verdifastsettelse forutsetter mening og vurdering, noe som betinger en personlighet. Altså "noen".) utenfor det som skal verdifastsettes, noen høyere oppe på rangstigen som bestemmer verdien på det man ønsker å fastsette verdien på.

Man kan ikke heise seg selv etter håret, og akkurat like lite kan et objekt fastsette sin egen verdi i forhold til noe annet og hevde at denne verdien skal være objektiv og rettledende for alt annet på skalaen. Om haren mener at den er mer verdt enn reven, er det nemlig slett ikke sikkert at reven er enig.

Det er altså ikke hundrelappen som bestemmer at den skal være mer verdt enn femtilappen, men mindre verdt enn femhundrelappen. For dette er det noen på utsiden av hundrelappen, noen høyere oppe på rangstigen som har bestemt. Og hundrelappen ble ikke engang tatt med på råd da dette skjedde.

På samme måte er det ikke gullklumpen som bestemmer at den skal være mer verdt enn steinen som ligger ved siden av. Verdifastsettelse skjer altså ved at noen på utsiden av det som skal verdifastsettes, noen utenfor og over dette, plasserer det som skal verdifastsettes inn på en skala, og sier at dette skal være mer verdt enn noe annet, men mindre verdt enn noe annet enn det igjen.

Hvor leder dette oss? Jo, tilbake til menneskeverdet. Kikk på det ordet som ligger til grunn for humanismen: menneske-verdet. Vi  har altså en verdi - mennesket er faktisk noe verdt. Men hvor kommer så denne verdifastsettelsen fra? Skal den ha mening, en objektiv berettigelse, må den altså komme fra utsiden, fra noe utenfor som står over mennesket.

Det kreves alltid et annet, høyere subjekt for at verdien på objektet skal kunne erklæres for gyldig fastsatt, på samme måte kreves det derfor at noen utenfor og over mennesket har bestemt f.eks det som står skrevet i Salme 8:

 6 Og du gjorde ham lite ringere enn Gud, og med ære og herlighet kronte du ham.  7 Du gjorde ham til hersker over dine henders gjerninger, alt la du under hans føtter

Og det er dette som er humanismens grunnvoll, dette er fundamentet som all humanisme dypest sett er tuftet på: Mennesket har ikke verdi fordi fordi det er blitt slik av seg selv, eller fordi vi mener at det er mest praktisk for oss, eller fordi noen stjerner sto i en bestemt posisjon for ti tusen år siden. Det er blitt slik fordi noen med makt og myndighet nok til å kunne gjøre dette, har bestemt at det skal være slik.

Det ligger altså både en gyldig beslutning og en dypere mening bak humanismen.

Ateismen, hvor kommer den inn i bildet, da?

Det åpenbare svaret er at det gjør den ikke. For det er ikke mulig å få til en gyldig verdifastsettelse av mennesket uten noe utenfor og over dette. Står mennesket alene igjen i sitt subjektive sentrum, er det ingen der til å bestemme vår verdi. Vi kan selvsagt da mene, som haren, at vi er mer verdt enn reven, men igjen er det ikke sikkert at reven er enig.

Og hvem har da rett? Den sterkeste? Det blir ikke mye humanisme av slikt..

Derfor ble ikke vår vestlige humanisme til i en ateistisk kontekst, men i en judeo-kristen. Noe som ikke betyr at det ikke finnes ateistiske humanister, men som betyr at disse alltid opptrer i lånte klær. Ateistisk sekulærhumanisme har verken spinneri eller egen konfeksjonsfabrikk, og må derfor låne av de klærne som andre har produsert.

Den har heller intet fundament, og må derfor bygge huset i løse lufta.

Man opplever ofte at ateister - for å bruke en lite presis betegnelse, kanskje "sekulære ateister" er bedre - forsøker å kuppe eller endog kidnappe bruken av begrepet humanisme, som om dette er noe de har funnet på selv. Dette synes bl.a å ligge implisitt i Fragells overskrift av 15.11, om jeg ikke misforsto ham der.

Men slikt er både uhistorisk og feil, og dette er bare mulig om man enten ikke er klar over det ovenfor nevnte, eller om man ønsker å tilsløre dette. Humanismen som vi kjenner den er i utgangspunktet judeo-kristen, den er tuftet på et verdisyn som har sine røtter i GT, og som ble videreutviklet i NT, og den kan ikke forstås løsrevet fra disse.

Og det ligger en dyp, om enn ubevisst erkjennelse i dette at selv de mest sekulære av de sekulære ikke finner nok grunnlagsmateriale i eget syn til å kunne stable et konkurrerende rammeverk på beina, men alltid synes henvist til måtte å låne fra det de mest misliker å erkjenne at de må låne noe i fra. Nemlig Bibelen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt