Verdidebatt

Spor i ørkensanda

Jeg leser Bibelen slik jeg spiser abbor. Alle de irriterende og spisse beina må ut, før noe kan gå inn.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

'Er Noahs Gud vår Gud?' spør Sofie Braut i Vårt Land (4. november). Ja og nei, vil jeg svare.

Jeg har vært en ivrig bibel­leser fra jeg var 14-15 år. Særlig
de vanskelige og rare tekstene har opptatt meg. Jeg har banket og banket på dem, og noen åpnet seg aldri. Eller de åpnet seg, men jeg aksepterte ikke det jeg fant. Gud skal vite at jeg har forsøkt som Israel å suge honning av klippen, olje av det harde fjell.

Lå igjen ved vadestedet. Jeg har skjønt at jeg må velge, at GTs tekstverden er et mangfold av utsagn og uttrykk om Gud som det er umulig å få i hop uten å gjøre vold mot dem. Jeg har måttet ta stilling: Hvilke forestillinger om Gud i GT kan jeg tro på, og hvilke må jeg legge til side?

Jeg er fullt klar over det formastelige ved uttrykket «å velge seg sin Gud». Men på et psykologisk nivå greier jeg ikke å skrive det på en annen måte: Da det grydde av dag, lå krigeren Jahve igjen ved vadestedet.

Jeg ble ikke halt, men beveger meg nå smidigere gjennom
Bibelen. Jeg elsker Bibelen og leser den med stort alvor. Jeg leser slik jeg spiser abbor. Alle de irriterende og spisse beina må ut, før noe kan gå inn.

Eikelunden i Mamre. I begynnelsen vandret Gud i hagen i den svale kveldsbrisen. Han var venn med menneskene. Abraham spiste rømme og melk sammen med ham, og de hygget seg i eikelunden i Mamre. Sara lo av ham, og han ble ikke fornærmet. Abraham ber for innbyggerne i Sodoma, og Gud hører. Om det bare skulle være ti rettferdige i den store byen, skulle den spares. For Abraham veit hvem han tror på: «Må ikke hele jordens dommer gjøre det som rett er?» Gud var moralens og rettens beskytter.

Så kom Moses, Dommerboka, Samuelsbøkene og Kongebøkene, og det hardnet til.

I 2 Mos 12 blir Jahves betrodde engel like fram kalt «ødeleggeren», og det er slett ikke upassende. Det er den samme ødeleggeren vi finner i aksjon noen århundrer seinere, da han i løpet av natten slår i hjel 185.000 assyriske gutter (2. Kong. 19,35).

Skalv av redsel. Det var ved Sinai at Jahve for alvor viste hvem han var, men de måtte for all del ikke trø ham for nær. Jahve var farlig. Det gjallet i horn, det tordnet og lynte, fjellet ristet og «folket skalv av redsel». Moses satte opp et grenseskille ved foten av fjellet som folket ikke måtte krysse. Dersom de gjorde det, ville Jahve drepe dem uten skånsel (2 Mos 19,12). Folket var så redde at de engang ikke våget å høre Jahves røst i frykt for at han i vilske skulle komme til å drepe dem (2 Mos 20, 18f).

Ikke engang Moses var helt trygg på Jahves luner. Da han og kona Sippora og sønnen Gersjom var i ferd med å slå leir for natta, kom Jahve i ly av nattemørket for å drepe ham. Men Sippora kom Moses til hjelp. Hun grep en flintstein og skar av forhuden på sønnens penis. «Da lot Herren ham være» (2 Mos 4,24ff).

Også helten David visste å gjøre ære på Jahve og Saul ved å skjære av forhuder. Saul ville gjerne ha 100 forhuder i festegave for dattera Mikal – Davids trolovede. David dro straks ut på herjingstokt og drepte like godt 200 filistere som han skamskar. «Så tok han forhudene deres med seg og la dem alle fram for kongen».

Lot all miskunn fare. Så førte israelerne krig mot folkeslagene som bodde i Kanaan. Jahve lot all miskunn fare og gav ordre om at alle skulle drepes, menn, kvinner, småjenter og spedbarn (1 Sam 15,3). Kongene ble drept i religiøs triumf og etterpå hang de dem opp i pæler og mishandlet dem. Det var folkemord og etnisk rensing av simpleste sort, og alt skjedde på Jahves ordre.

I Babylon satt deuteronomisten, det vil si skriveren, en anonym jødisk lærd og strevde med å finne mening i at folket var forvist og tempelet brent. Han så bare én løsning: Det er ikke
Jahve som har sviktet, men folket. Folket sviktet. Og nå får de som fortjent.

Det er ikke bare vi som har lært om «kjærlighetens Gud» som reagerer på deuteronomistens gudsforståelse. I etter-
eksilsk tid satte jødiske skriftlærde seg fore å skrive en annen utgave av folkets historie med Jahve. Slik fikk vi det kronistiske historieverket.

David velger pesten. Ved å sammenlikne skrivemåten ser vi tydelig hvordan kronisten prøver å tegne et annet bilde av Jahve. Ett eksempel er fra 2. Samuels bok: Deuteronomisten skriver at Jahve «egget David opp imot folket og sa til ham. Gå og hold folketelling i Israel!» David gjør som han blir instruert og foretar folketellinga.

Men av grunner teksten tier om, blir Jahve rasende. David kan velge en av tre straffereaksjoner: Hungersnød i hele landet i sju år, at han selv må leve på flukt i tre måneder, eller en dødelig pest som rammer folket.

David velger pesten, vel vitende om at han selv vil slippe unna. Morgenen etter drar Jahves engel ut og dreper 70.000 menn. Da innser David at han har gjort et dumt valg, og spør Jahve: «Hva har da de (folket) gjort?»

Han får ikke noe svar, men drapene opphører.

Satan gjør sin entre. Denne historien var ufordøyelig også for kronisten. Forfatteren snur begynnelsen på fortellingen trill rundt og bytter subjekt: «Satan (min uth.) stod opp mot Israel og lokket David til å holde folketelling» (1 Krøn. 21,1).

Det er altså Den Onde som er årsak til den fatale hendelsen. Kronisten vil berge Gud. Det er et sympatisk trekk, men i det samme mister han den grunnleggende monismen som hersket under Jahves gamle regime: Død og pine, barn og miskunn, alt kom fra hans hånd. Nå har han fått selskap.

Verden blir delt. Alt er ikke Gud. Og med det begynner stadig flere å ytre seg kritisk til den Jahve som oppfører seg som en fornærmet og egenmektig fyrste. Folk nekter å godta at all lidelse, vold og pest skyldes dem selv. De kan ikke gi seg dette selvplageriet i vold uten å fornekte sin verdighet.

Kanskje det er Jahve som svikter? Eller er Gud en annen?

Job og salmisten. Mot dette reiser en ukjent seg og gyver løs på fedrenes teologi og på den Gud han selv tilber: «Du har solgt ditt folk til spottpris og du tok ikke stor betaling. […] Alt dette er kommet over oss enda vi ikke har glemt deg og ikke sveket din pakt.[…] Våkn opp! Hvorfor sover du Herre?» (Sal. 44, 13. 24)

Sammen med en rekke andre stemmer i GT protesterer Job mot en gud som piner og dreper med den ene hånden og velsigner med den andre. Hvem er egentlig, han som bor i himmelen?

Job klynger seg til et håpet om at Gud er god, at det må finnes en Gud bakom gud: «Fremdeles har jeg et vitne i himmelen, én i det høye som taler min sak. […] Måtte han gi en mann rett hos Gud» (16, 19). Gud mot gud, altså. Mot slutten kaster Job seg i armene på «en annen», han vet at Gud er hans løsningsmann og venn og «som den siste skal han stå fram på jorden».

Min Gud. Job kan jeg snakke med, og det er en lykke at det finnes skrik og protest i Salmene, usentimental, intellektuell innsikt hos Forkynneren, og profetene forsøker i det minste å gjøre Jahve moralsk. I de seine skriftene i GT er ikke Jahve lenger alt sammen: enehersker, anklager, dommer og bøddel.

Og da er jeg ved begynnelsen. Eldgamle tekster om den krigerske og hevngjerrige Jahve, leser jeg som et viktig dokument over menneskenes kjempende og smertefulle kamp for å erkjenne Gud. Her og der stikker nok hevneren Jahve hodet fram også i NT, men vi ser en tydelig trang til å tøyle hans villskap. Da disiplene ønsket å hevne avvisningen de møtte i Samaria, var det Elia sin gud de appellerte til. Han frambød seg som et nyttig verktøy for deres usle lidenskaper.

Kunne Elias gud drepe hundre uskyldige soldater (1 Kong 1), så kunne han vel sette en skikkelig støkk i samaritanene også? Da Jesus hørte deres tanker, «snudde han seg og talte strengt til dem». Teksten har fått et senere tillegg – som viser hvordan de første kristne tenkte – hvor
Jesus irettesetter selve disiplenes teologi: «Dere vet ikke hva ånd dere er av. For Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskeliv, men for å frelse» (Luk 9,52ff).

Spor i ørkensanda. Og da ser leserne at jeg har funnet honning og olje likevel – ved et annet fjell. På fjellet Golgata, hvor Gud blottes og blør. Det rare er at Jahve – den skremmende – har jaget meg dit. Det var spor i ørkensanda som ledet meg fram. Sportegn som Jahve selv har lagt igjen.

(En lengre utgave av teksten ble opprinnelig trykket i Luthersk Kirketidende.)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt