Verdidebatt

Ledsagere som ikke lytter

Når Beate Irene Lerdahl sammenlikner dagens Israel med nazistene før Holocaust er det skremmende historieløst. Er den ensidige kildetilgangen i ledsagerprogrammet et godt utgangspunkt for de kirkelige stemmene i det offentlige ordskiftet? Er det en god basis for informasjonsarbeidet i norske menigheter og organisasjoner?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er god grunn til å øke det internasjonale presset på den israelske regjeringen for deres manglende bidrag til fred, og å kritisere den behandlingen mange palestinere nå utsettes for. Men når prest Beate Lerdahl sammenlikner dette med hva jødene ble utsatt for før Holocaust, så vitner det om skremmende historieløshet.

Ervin Kohn, leder i Det Mosaiske Trossamfunn, påpeker også dette i klare ordelag.

Lerdahl sammenlikninger (VL 16.11.17) den israelske regjeringen med nazistene, og hun går langt i å ansvarliggjøre jødene som gruppe for den israelske regjeringens politikk.

Hennes uttalelse om sammenhengen mellom Israels politikk og årsaken til antisemittisme er også svært ubeskyttet og uklok.

Vi kan håpe at uttalelsene skyldes mangel på kunnskap.

Lerdahl viser til sine erfaringer som deltaker i ledsagerprogrammet til Kirkenes Verdensråd. Den norske kirke og mange av våre store kirkelige organisasjoner er aktive partnere.

For tre år siden fikk jeg anledning til å bli kjent med ledsagerprogrammet gjennom en studiereise i Israel og Palestina.

Ledsagernes oppgave er å være tilstede i de palestinske områdene, observere og rapportere om overgrep. Tilstedeværelsen i seg selv kan bidra til at overgrep og trakassering reduseres, og det er av stor betydning at slike forhold blir rapportert til FN og andre internasjonale organisasjoner.

Flere av ledsagerne jeg møtte kunne imidlertid fortelle at det lå i deres oppdrag at de kun skulle ha kontakt med palestinere. De skulle ikke snakke med israelere.

Den eneste kontakten ledsagerne har med israelere er gjennom enkelte definerte aktiviteter hvor ledsagerprogrammet samarbeider med den israelske fredsbevegelsen, altså utelukkende grupper som er uenig med den israelske statens politikk.

Følgelig går mange av ledsagerne gjennom det flere måneder lange oppholdet uten kontakt med israelere i det lokalsamfunnet og i den konfliktsituasjonen de til daglig arbeider i.

Enkelte steder er situasjonen så spent at man kan forstå behovet for strenge regler om hvem man kan ha kontakt med når man er i operativ tjeneste. Jeg stiller likevel spørsmål ved om ledsagerprogrammet har funnet en tillitvekkende form på sine arbeidsinstrukser.

Deltakerne går gjennom et flere dager langt forberedelseskurs før oppdraget. Hvorvidt dette kurset er preget av den samme ubalansen kjenner jeg ikke til.

Ledsagernes oppdrag begrenser seg imidlertid ikke til å observere. Ledsagerne skal publisere artikler og ha «kontakt med norske medier slik at de kan fortelle hva de er vitne til.» På Kirkens Nødhjelp sine sider kan vi videre lese at ledsagerne tilbake i Norge er «forpliktet til å holde foredrag og drive annen informasjonsvirksomhet om oppholdet.»

Disse bidragene ser vi også jevnlig i norske medier og andre fora. Lerdahls bidrag er bare et av mange.

Hvor godt egnet er ledsagerne til å drive god informasjonsvirksomhet i norske menigheter og organisasjoner?

Øyenvitneskildringer er viktige. Det er fortolkningene også. Er det en slik ensidig kildetilgang som skal prege de kirkelige stemmene i det offentlige ordskiftet?

Det ville glede meg om de kirkelige organisasjonene som står bak programmet ville orientere om hvilke premisser som legges til grunn for ledsagernes arbeid både i felten og hjemme i Norge.

Dersom organisasjonene har utfyllende informasjon som kan berolige vil det være bra.

Ledsagernes tilstedeværelse er viktig. Men jeg stiller spørsmål ved om ledsagerne er godt egnet som opinionsdannere når de kommer tilbake.

Med de arbeidsbetingelsene som er definert, og med informasjon og medieopptredener som del av oppdraget, bør organisasjonene stille spørsmål ved om de gjennom dette programmet gir gode bidrag til et troverdig og bredt folkelig engasjement.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt