Verdidebatt

Hvem skal oppdra barna våre?

Jeg har tidligere tenkt at barn i Norge er heldige, og at mye av det som står i FNs barnekonvensjon er rettigheter norske barn kan være trygge på å ha og utfordringer de i stor grad beskyttes mot.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

FNs barnekonvensjon ble opprettet 20. november 1989. En konvensjon som understreker og opphøyer mine - og alle verdens barns rett til liv, rett til helsestell, rett til utdanning og lek, og også rett til familie, til å bli beskyttet mot vold og til ikke å bli diskriminert. Retten til å bli hørt.

Selv hadde jeg nettopp blitt mor for første gang, og tankene fra barselavdelingen var at dette var veldig fint - for alle de barna som ikke bodde i trygge Norge. At barnekonvensjonen kanskje ville bli viktigere for dem som vokser opp i Mogadishu enn i Malvik.

Det er lett å tenke at barn er heldige som bor i Norge, fordi de aller fleste vokser opp i trygge lokalsamfunn omgitt av foreldre, lærere, helsesøstre, fritidstilbud, tak over hodet og mat på bordet.

Sløret forsvant fra øynene mine, sommeren 2017. Da utredningen «Svikt og svik» (NOU 2017:12) ble lagt frem, forsto jeg hvor blåøyd og naivt det er å tro at barnekonvensjonen ikke er så viktig for barn i Norge. Utredningen tar for seg særlig alvorlige voldssaker, seksuelle overgrep og omsorgssvikt, og de har særlig sett på om forholdene kunne vært unngått eller avdekket tidligere.

Utvalgets rapport er selvfølgelig et godt grunnlag for et uhyre viktig oppfølgingsarbeid, og mange av forslagene vil garantert bli diskutert, vurdert og antakelig også vedtatt.

Et av forslagene er at vi må utvikle mer konkrete mål for hva barn og unge skal lære om vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Jeg mener det forslaget er viktig og at vi kan gjøre noe raskt.

Dessverre opplever mange barn i Norge seksuelle overgrep. Barn som har vært utsatt for overgrep i ung alder forteller at de ikke forsto at de ble utsatt for et overgrep. Mange av overgrepene skjer i nære relasjoner, i nærmeste familie. Når barn ikke har nok kunnskap om grenser for egen kropp, kan det være vanskelig for dem å forstå at det de utsettes for er galt og ulovlig.

Vi må sørge for at barn og unge faktisk har kunnskap om hva et overgrep er. Derfor mener jeg at å gi barn kunnskap og lære dem mer om grenser, åpenhet og om hvordan kroppen fungerer bør starte allerede i barnehagene og følges opp godt videre under skolegangen.

Ved å gi barn bedre informasjon og opplæring blir de tryggere og bedre i stand til å si fra hvis de utsettes for noe galt.

Ikke alle overgrep skjer ansikt til ansikt. Internett kan være en farlig tumleplass, særlig for helt uerfarne unge mennesker. Der kan man risikere å møte overgripere som utgir seg for å være noe helt annet enn akkurat det. Derfor må vi vurdere hvordan vi sørger for at barn får kunnskapen og de gode mulighetene internett gir oss, samtidig som de kan være trygge.

Som i den virkelige verden er tilstedeværende og ansvarlige voksne den viktigste faktoren. Det bør vi ikke bør overse. Å gjøre foresatte oppmerksomme på hvordan slike overgripere opererer kan bidra til mer vettig nettbruk.

NRK Super skal ha bøttevis av ros for sin viktige kampanje de siste ukene med søkelys på overgrep mot barn. Jeg er sikker på at de gode animasjonsfilmene har gitt barn mulighet til å lære om sine egne grenser. Men det er ikke NRKs oppgave alene å oppdra barn i Norge. Det ansvaret har vi som foreldre, de som jobber barnehage og på skolen, lederne i speideren og fotballklubben – ja, hele «landsbyen» egentlig.

Utfordringen er bare at dersom barn ikke kan, tør eller våger å si fra om overgrep eller annen uønsket adferd – tar det altfor lang tid før vi skjønner poenget og kan hjelpe.

Vi må sikre at barn vet når grensen er nådd, når fanget de sitter på ikke er trygt, slik at de kan si fra før det skjer en uopprettelig skade.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt