Verdidebatt

Skatteparadis for de rike er et helvete for de fattige

Det mangler ikke penger i verden – det er fordelingen av dem det skorter på. Skatteparadiser motarbeider alt som gjøres for å bekjempe fattigdom.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Paradise Papers viser det vi allerede visste; folk er fattige fordi noen vil at de skal være det. Finanseliten tjener seg rike på å hente ressurser ut av fattige land – og tar med seg fortjenesten til Cayman Island og alle andre steder de kaller for skatteparadiser.

Men et skatteparadis for de rike, er et helvete for de fattige.

Kapitalfluktutvalget som ble nedsatt av regjeringen i 2008 konkluderte med følgende; skatteparadiser motiverer finanseliten til å rive ned snarere enn å bygge opp institusjoner i utviklingsland. For når penger som ikke er skattet av flyter ut, er konsekvensen at myndighetene ikke kan gi innbyggerne helse, utdanning og veier. Skatteparadiser gjør det også lett for myndigheter selv å skjule rikdommer de har skaffet seg på uærlig vis – enten det er fra utviklingshjelp, naturressurser eller offentlige budsjetter.

Kapitalutvalget ble nedsatt for snart ti år siden. Men etter publiseringen av Paradis Papers er det ingen grunn til å tro at situasjonen har blitt noe bedre i dag.

Skatt er løsningen

En fersk rapport fra FNs befolkningsfond (UNFPA) sier at selv om det blir færre fattige land i verden, øker ulikheten internt. 34 land har opplevd at ulikheten øker mellom 2008 og 2013. Organisasjonen Oxfam har uttalt at ekstrem økonomisk ulikhet drives frem av en «epidemi av skatteunndragelse som nå har nådd vanvittige dimensjoner». Og hvis de hvis de rikeste gjemmer unna formuene sine for å unngå skatt – hvorfor skal da Josef med den lille kiosken på hjørnet gidde å betale sin del?

Samtidig vet vi at det er nettopp skatt som skal til for å løfte folk ut av fattigdom.

Beregninger presentert i Civita-rapporten «Veier ut av fattigdom» viser at Kina hypotetisk sett kunne ha utryddet ekstrem fattigdom ved en økt marginalskatt på 1,25 prosentpoeng for alle som tjener mer enn ti dollar dagen, dersom pengene ble gitt direkte til de ekstremt fattige. I Brasil vil det kreve en halv prosent tilleggsskatt, i Sør-Afrika halvannen, i Indonesia omtrent seks prosent, skriver Øyvind Eggen, seniorrådgiver i Civita.

Dette vet vi, og derfor lanserte også Norge utviklingsprogrammet Skatt for utvikling i 2011 for å bistå land i å bygge opp sine skattesystemer. Men dette programmet har denne regjeringen valgt å ikke satse på, til tross for gode resultater. I sommer gikk Norsk Folkehjelp gjennom alle de åtte stortingsmeldingene denne regjeringen har gitt ut om utvikling de siste fire årene. Ingen av dem snakker om hvordan vi skal jobbe mot ulikhet.

Så hva skal vi gjøre med den voksende ulikheten? Når noen rike få kontrollere så mye av verdens rikdom, får de også enorm makt. Derfor må vi støtte opp om folkelige organisasjoner som kan utfordre myndigheter, selskaper og kapitaleiere. Her i Norge må vi ha som minimumskrav at Norfund og Statens Pensjonsfond Utland trekkes ut av skatteparadiser. Og vi må jobbe videre med å styrke skattesystemet internasjonalt. Ikke bare så det tjener til Norges interesser, men også tjener land i sør.

«Arbeidsdelingen mellom verdens land er slik at noen har spesialisert seg på å vinne, og andre på å tape» skrev den verdenskjente forfatteren Eduardo Galeano fra Uruguay en gang på 1970-tallet. Det er like aktuelt ennå. For det mangler ikke penger i verden – det er fordelingen av dem det skorter på. Skatteparadiser motarbeider alt som gjøres for å bekjempe fattigdom. Hvis alle selskaper og alle andre som unndrar seg skatt hadde betalt sin del– ville bistanden vært overflødig.

På trykk i Vårt Land 14. november 2017

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt