Tvilsom type

Jeg la merke til det sist jeg var i guds­t­jeneste, i pinselegenden Lewi Pethrus' kirke i hjertet av Stockholm: Tvilen fikk stort rom. Tvilen skulle tas på alvor, få plass. Og kanskje kjæles med?

For det virker som om tvilen er overalt. Mine religiøse venner snakker om den, og i bokhylla har jeg Tom Arne ­Møllerbråtens Tro under tvil: Tanker fra en kristen ­skeptiker .

Den skråsikre

Tvilen har nok alltid vært en del av troslivet. Det nye er at den hentes ut i det åpne. Og takk for det! Den som aldri stopper opp og spør «hva om jeg tar feil?», er ikke bare irriterende – men kan være direkte farlig.

Kun fanatikeren er helt uten tvil.

Derfor er det med en viss ­beskjemmelse jeg må melde at min egen tvil er blitt svekket det siste året. Til mitt forsvar skal det sies at omstendighetene har vært uvanlige.

Det nærmer seg ettårsdagen for at det ble funnet en kreftsvulst i øyet mitt. Det har satt sitt preg på året som har gått. ­Livet har kjentes som en sammen­hengende legetime. Og selv om ­prognosen er ­utmerket, og jeg må skuffe dem som sitter på nettet og godter seg med min nært forestående død, tar det nok en stund før kropp og sjel er helt i vater igjen.

Når det røyner på

En vanlig ­forestilling om oss som ikke tror er at når det ­virkelig røyner på – når livets alvor banker på – så trenger også vi Gud. Alle har hørt historien om han som finner tilbake til barnetroen på syke- eller dødsleiet. Det er færre som forteller om hun som ikke forandret livssyn.

Og sannheten er at sykdommen ­snarere har styrket meg i vantroen. Selv om jeg vet at de fleste religiøse mennesker ikke nødvendigvis begynner å bale med teodicé-problemet når helsa skranter, har det vært en trøst at jeg ikke trenger å se etter en bakenforliggende mening. Kreften betyr ikke at forsynet vil meg noe, den betyr bare at vi bleke nordboere lett får føflekkreft.

Slik har ateismen kanskje vært en slags redningsplanke. Noe som har gitt orden og en ramme til det jeg har gått gjennom.

Rosenkransbønn

Men min blomst­rende vantro er også en respons på noe veldig fint: At jeg har vært så heldig å få gode møter med andre menneskers trosliv. Når jeg bøyer meg mot Mekka, skulder mot skulder med mennesker som slipper meg inn i hjemmene sine, eller nonner gir meg leksjon i rosenkransbønn – da er det uunngåelig ikke å bli berørt.

Likevel spør jeg: Er det virkelig noe for meg?

Noen ganger lurer jeg på om jeg er ­ateist etter eliminasjonsmetoden: At jeg ­undersøker religioner og gudsbilder for å kunne sette en strek over dem. Den ­tanken ­liker jeg ikke.

Noe tvil er dog igjen. Jeg tar meg i å lure på om det jeg driver med bare er en ­fotnote til 2.000 år med ­jødisk-kristen tenkning. Kanskje har religion med sin lange fartstid svar på menneskelige ­problemer som mitt, yngre livssyn ikke helt er i mål på ennå. Det kan også være tungt å ta inn over seg at de som har ­samme livssyn som en selv er akk så menneskelige, og romantisere dem som befinner seg på den andre siden av bekken.

Aldri klart å tro

Men alt dette er til ­syvende og sist spissfindigheter. For jeg valgte ikke ateismen, ateismen ­valgte meg. Jeg kan ikke huske et ­eneste ­øyeblikk da jeg har klart å ha noen gudstro (og ­gudene jeg ikke tror på skal vite at jeg har prøvd). Og for hver dag som går virker det mindre trolig at jeg kommer til å få det til.

Når det er sagt, kommer jeg ikke til å slutte å renne ned dørene på guds­husene. Og siden jeg var for syk for min allerede tradisjonelle ramadanfaste i år, skal jeg kompensere med både kristen og ­muslimsk faste neste år.

For slik religiøse mennesker kan ­kjempe for troen, vil jeg tviholde på min tvil. Kanskje er nettopp religiøse ­praksiser den næringen som tvilslivet mitt trenger.