Kommentar

Når korthuset kollapser

Litt rart må det være for Kevin Spacey, mannen som spiller USAs president, at han mister jobben for å ha gjort det samme som USAs virkelige president.

Det har gått en måned siden skuespilleren Alyssa Milano skrev følgende på Twitter:

«Hvis alle kvinner som er blitt seksuelt trakassert eller overfalt skrev «me too» i en statusoppdatering, vil vi kunne gi folk en følelse av omfanget av dette problemet».

Milano utløste er ras av beretninger om overgrep og overtråkk. Kjente og mektige personer i USA, England, Sverige og Norge har allerede mistet jobbene sine som følge av at ofrene nå står fram med sine historier.

Det gjelder ikke bare kvinner. Flere menn har også fortalt om seksuell trakassering. Dette har nå slått tilbake på den homofile skuespilleren Kevin Spacey. Han har de siste årene vært den store stjernen i House of Cards, der han har spilt president Francis John Underwood.

Den jobben har den dobbelte Oscar-vinneren nå mistet. Sist uke ble det også kjent at den ferdiginnspilte filmen «Gore» med Spacey i hovedrollen legges død.

Garderobeprat

Mange jubler over at ofrene endelig blir hørt og at tidligere urørbare kjendiser nå blir revet ned av stjernehimmelen. De betegner «#metoo» som et mulig vannskille i vår sterkt seksualiserte kultur. For heretter vil vel alle som bruker makten sin til å tråkke over andres intimgrenser bli nødt til å tenke seg om to ganger?

Mon det? Det amerikanske folket valgte i fjor Donald Trump til sin president. Det gjorde de til tross for at de kunne høre lydopptak der Trump skrøt av hvordan han bruker sin kjendisstatus til å beføle kvinner uten å vente på deres samtykke.

«Når du er en stjerne, lar de deg gjøre det. Du kan gjøre hva som helst», sa Trump i 2005.

I presidentvalgkampen i fjor bagatelliserte han sine egne uttalelser ved å kalle det «garderobe- prat». Med andre ord: En type prat som ikke hører hjemme i det offentlige rom. Fordi praten beskriver handlinger som offisielt sett ikke har foregått.

Grenseløs

Mange kvinner har gjennom årene fortalt om overtramp fra Trump, ikke minst i den tiden han var missegeneral. Minst like mange er etter alt å dømme kjøpt til taushet med en god dose penger.

Fra Kevin Spaceys synspunkt må det være absurd å se at Trump nå i 12 dager har reist rundt i Asia som USAs president, samtidig som han selv har mistet all ære. Hvordan tillater den amerikanske opinionen en slik dobbel standard?

Én ting er at USAs nåværende president har sabotert sin egen moralske autoritet. Det bekymrer neppe ham selv, og kanskje ikke de som stemte på ham. Men hvorfor valgte folket å sette sitt OK-stempel på en oppførsel som gjør mennesker rundt presidenten til byttedyr?

Kan det være slik at tilstrekkelig mange faktisk ønsker å ha en fyr som ikke respekterer andres grenser – selv om hele valgkampen hans handlet om grensekontroll – som leder for nasjonen?

Rovdyr

Det er to grunner til at personer med makt og berømmelse overskrider andres grenser oftere enn det gjennomsnittspersonen gjør :

1. De får muligheten til det. Mange står i kø for å please dem på ulike måter til enhver tid.

2. De har skaffet seg den posisjonen de har ved å bruke andre som instrumenter for seg selv.

I sin bok Slik blir man rik forklarer Donald Trump hvorfor han ser på seg selv som et rovdyr. Med disse ordene oppfordrer han de håpefulle kandidatene i TV-showet The Apprentice til å bli mer kyniske:

«Det er en jungel der ute. Vi er verre enn løver – de gjør det i hvert fall for maten. Vi gjør det fordi det er selve jakten som gir oss glede».

Du skal ikke ha sett mange naturprogrammer på TV for å skjønne at alle rovdyr i naturen har en egen evne til å zoome seg inn på svake byttedyr.

Også i mennesket som art kan det se ut som denne driften ligger dypt forankret biologisk. For mange vil moral, kultur og sivilisasjon holdet dette instinktet i sjakk, men tydeligvis ikke for alle.

Korthus

Når mediene nå er fulle av historier om overgrep, kan det hende at mange av de som har vært jegere får smake litt på følelsen av hvordan det er å være bytte.

Her skal det sies at det kan være et stygt syn også når mediene jager i flokk. Samt at anklager ikke er det samme som bevis.

Likevel ligger det forhåpentlig en god allmennpreventiv effekt i det som nå skjer: Noen maktmennesker vil kanskje miste følelsen av at de kan gjøre som de vil – og slippe unna med det.

For når korthuset kunne rase sammen så plutselig for mannen som spilte amerikansk president, så kan vel ingen være trygge.

Nesten ingen.

Les mer om mer disse temaene:

Lars Gilberg

Lars Gilberg

Lars Gilberg er journalist i kulturavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar