TROSBEKJENNELSENE OG FORKYNNELSEN I UTAKT?

Etter å ha skrevet et innlegg i Vårt lands verdidebatt om fortapelse, himmel og helvete, har jeg mottatt mange kommentarer både skriftlig og muntlig hvor jeg får spørsmål om hvorfor jeg foretrekker det de selektivt valgte fra kristenheten sier, uten å prøve dette på Bibelen. Mange minner meg om at vår egen bekjennelses kirke lærer at de ugudelige skal pines i evighet eller uten ende.

Vår folkekirke har følgende bekjennelsesskrifter foruten Bibelen: den Apostoliske, den Nikenske, den Atanasianske, og den Augsburgske (Augustana) trosbekjennelse. Den sistnevnte er et sentralt Luthersk bekjennelsesskrift fra 1530. Den Apostoliske trosartikkel fra 850 blir som regel brukt i den vestlige kirke i menighetens hovedgudstjeneste, den Nikenske bare på spesielle dager i kirkeåret.

Evig fortapt:
Den Atanasianske bekjennelse har følgende punkter som omhandler endetiden:
1. enhver som vil bli salig, må fram for alt holde fast på den felles kristne tro.
2. enhver som ikke bevarer denne tro hel og uforfalsket, vil uten tvil gå evig fortapt.
38. og når Han kommer må alle mennesker stå opp igjen med sine legemer og gjøre regnskap for sine gjerninger.
39. og de som har gjort godt skal gå inn til det evige liv, men de som har gjort ondt til den evige ild.

Artikkel 17 i Augustana er blitt mer «berømt» enn noen annen. Det punkt som krever oppmerksomhet er ordene «de ugudelige skal pines uten ende». Ved å føre inn tidsbegrepet uten ende, har Augustana etter mange teologers mening oversatt Bibelens evig som er i strid med selve evighetsbegrepet. Evig er ikke uten videre lik endeløs i tid. Evig betegner kvaliteten av Guds tilværelse i motsetning til vår tilværelse her, som er i tid og rom. Også pine er tvilsom ordbruk da det er blitt forstått som fysisk pine. Alvoret kommer fram i ordene: «Kristus skal ved verdens ende komme igjen for å holde dom». Augustanas artikkel 17 er et eksempel på at vi får passe på å holde fast på Skriftens «norma norman», det betyr den autoritet som også Augustana er underlagt.

En arbeidsgruppe, «Kjent inventar i nytt hus» som ble nedsatt av kirken i 2011 skulle arbeide med fremtidens kirkeordning. Til tross for at det ofte sies at Kirken har avskaffet Helvete, benyttet ikke utvalget seg av sjansen til å gjøre noe med de sentrale bekjennelsesskriftene der det ikke levnes noen tvil om hvilken skjebne som venter syndere og vantro. Utvalget drøftet riktignok om den Atanasianske bekjennelse burde tas ut av skriftene, og at fjerning av skriftet burde vurderes av kirken, men foreslo det ikke selv. Det var også merkelig at utvalget ikke nevnte noen av de mange fordømmelsene og lovnadene om at de ugudelige skulle pines til evig tid i den Augsburgske trosbekjennelsen. Det ble kun sagt at vi ikke behøvde å bry oss så mye om den.

Biskopene skal ta vare på den Apostoliske læren etter vår kirkes bekjennelse. Flere og flere av kirkens ledere mener nå at de tradisjonelle fortellingene i Bibelen og artiklene i bekjennelsesskriftene om evig pine og evig ild er ubibelske og absurde. Derfor er også forkynnelsen om disse ting nesten borte i kirken, og dermed i utakt med skriftene. Kanskje det nå er på tide å fjerne de mest bastante og fordømmende formuleringene?