Harald Olsen

14

Et hjertespråk for skaperverket

Klimakampen viser fornuftens begrensninger og behovet for noe som «går dypere». Kan hende er det kirken som sitter på nøkkelen til dette engasjementet.

Publisert: 13. nov 2017

FINN WAGLE og Stig ­Utnem skal ha honnør for på nytt (VL 31. oktober og 4. november) å sette miljøtrussel og jordas framtid på dagsorden. Initiativet er ­betimelig, for situasjonen er langt fra lystelig: verdens mektigste mann er klima­fornekter, og har aktive løpegutter og -jenter i norske regjeringskontorer.

Forsøkte å ansvarliggjøre. En del av oss som fra tidlig på 1970-tallet forsøkte å ansvarliggjøre kirke og samfunn til et engasjement for jordas framtid, hadde klokkertro på dokumentasjon og informasjon. Bare vi fikk presentert fakta om trusler mot miljøet, ville endringene komme av seg selv.

Det skjedde imidlertid ikke. Motkreftene viste seg å være langt sterkere enn vi forutså, og situasjonen har bare forverret seg i de tiårene som er gått. Den gryende miljøbevisstheten druknet langt på vei i det norske oljeeventyret. Og miljøforskningen konfronterer oss i dag med konsekvenser og scenarioer som er langt alvorligere enn det vi forutså for over 40 år siden.

Det mangler ikke kunnskap om miljøkrisen og dens årsaker. Problemet er vilje og evne til i handling å ta konsekvensene av den kunnskap som finnes. Jeg er enig med Wagle og Utnem i at det i dag trengs noe som «går dypere» enn den rene faktabeskrivelsen. Men jeg er mer i tvil om det er filosofene som sitter med løsningen.

Begrensninger. For filosofene – med Arne Næss i spissen – har vært på banen lenge, uten at det har utløst den store folkebevegelsen. Denne historien viser dessverre fornuftens klare begrensninger, og behovet for noe som «går dypere». Men kanskje sitter nettopp kirken med viktige kilder til et dypere engasjement?

En strategi for klodens over­levelse krever i dag et engasjement som er et eksistensielt anliggende, et opplevelses- og følelsesspørsmål like mye som en ren fornuftsmessig over­bevisning. Det må bli et anliggende for det hele mennesket, med kropp, sjel og ånd, og en del av et «hjertespråk» som treffer og engasjerer mennesket i dypet­ av dets vesen og i hele dets utrustning. Det vil si et språk for sansene, følelsene, intuisjonen og fantasien – like mye som den rene fornuft.

Dette språket må springe ut av en følsomhet eller sensitivitet for natur og skaperverk som stikker dypere enn bare passiv observasjonsevne. Den forutsetter hele menneskets utrustning, og kan bare forankres i konkret og opplevd nærhet til naturen: erfaring av dens krefter, respekt for dens lover, glede over dens mangfold, begeistring for dens skjønnhet, takknemlighet for dens gaver.

Hjertespråk. Det må med andre ord dreie seg om en ekte kjærlighets­relasjon, en kjærlighet som er et gjensvar til Guds kjærlighet til sitt eget skaperverk.

Et «hjertespråk» som er i stand til å formidle den dypeste form for naturfølsomhet må også omfatte gudstjeneste- og bønne­språket, i en form som evner å gripe helhet, kompleksitet, sammenheng og skjønnhet i livsveven. Naturen må selv få gi opplevelsene, erfaringene, inntrykkene, bildene og symbolene.

Ved å ta utgangspunkt i naturens egne uttrykk, tolke dem og gi dem bilder og ord, er mulighetene til stede for ny innsikt og et rikere og mer virkelighetsnært språk, et språk som er sterkt nok til å kunne endre menneskers holdninger og atferd.

Den norske kirke har begynt på denne veien, men skal den kunne bidra til den grunnleggende samfunnsendring som kreves, må innsatsen forsterkes og fornyes. Og i arbeidet med kirkens nye språk vil nok poeter og musikere være viktigere enn filosofer.

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere