Verdidebatt

Etter oppbruddet

Den nye nyateismen nøyer seg ikke med å rope at Gud ikke finnes. Gudskjelov.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I DAGENS AVIS skriver vi om den kjente amerikanske sekulærhumanisten Chris Stedman, som ikke lenger orker å assosieres med den såkalte «nyateismen»; langt mindre med sine gudløse aktivistkolleger på internett, som angivelig utmerker seg med å være særlig smålige og hevngjerrige.

Gud er ikke stor

Chris Stedman er ikke alene. Etter «gullalderen» på 2000-tallet – symbolisert ved allmennkulturelle milepæler som Richard Dawkins' Gud – en vrangforestilling og Roten til alt ondt? (begge 2006); Christopher Hitchens Gud er ikke stor (2007) og Sam Harris' Brev til en kristen nasjon (2006) – har den nyateistiske vekkelsen som hjemsøkte om ikke akkurat vårt land, så veldig mange andre land, slitt med å holde trykket oppe.

Enkelte gikk sågar hen og «byttet side», som Facebook-grunnleggeren Mark Zuckerberg som plutselig ikke var ateist likevel (fordi han nærer president-ambisjoner, spekulerer noen).

I tillegg var det «Elevatorgate» i 2011 da Richard Dawkins ga beskjed til Rebecca Watson, en yngre kollega som hadde klaget på sexisme i ateistmiljøet, om at hun burde slutte å klage og i stedet tenke på sine søstre i andre deler av verden, som sliter med kjønnslemlestelse og det som verre er.

Roten til alt ondt

Tre år senere ba Dawkins om unnskyldning til Watson, men i mellomtiden hadde «Elevatorgate» bare vokst i størrelse og blitt et symbol på det litt aggressive og tonedøve som ligger i kim i nyateismen – en bevegelse som fra første stund lot seg definere av hva den ikke trodde på. Og hvis løsning på ondskapens problem var å knytte den til en ikke nærmere definert størrelse kalt «religion».

Et annet problem var selvgodheten som uvegerlig følger med når en gruppe identifiserer seg selv som de rasjonelle og opplyste; eller the brightssom er navnet på bevegelsen som både Dawkins og Daniel Dennett er medlemmer i.

Terry Eagleton valgte like godt å diagnostisere denne rettskaffenheten: «Denne hungeren etter absolutte sannhetsbeviser er en nevrose, og ikke et beundringsverdig tegn på fasthet», skrev han i Fornuft, Tro og Revolusjon (2009). Med nyateistene som adressat viste han til mannen i Wittgensteins Filosofiske undersøkelser (1953), som alltid kjøper et ekstra eksemplar av morgenavisen for å forsikre seg om at det som sto i den første avisen fremdeles gjelder. Slik identifiserte Eagleton nyateisten som en pedantisk skikkelse, «som engang ikke kan kjenne tvilens tidvise skjelven». Uff da!

Profan blanding

Blandingen av selvnytende og pedantisk, skolemesterstilen som nevnte Chris Stedman nå sier takk og farvel til, har også den amerikanske skribenten Alex Nichols pirket i. I en oktober-artikkel i magasinet The Baffler skisserer han den typiske internettkrigeren på 2000-tallet: «Han var mann og aggressivt pedantisk. Han så på seg selv som 100 prosent logisk og vitenskapelig i ethvert spørsmål og hadde en urokkelig tro på at hans mangel på gudstro ga ham en intellektuell overlegenhet overfor hvem som helst.»

Det høres kanskje utrivelig ut. Men denne skikkelsen – høy på sin egen smiger – er selvfølgelig mest av alt komisk. Som Harald Eia poengterte i lørdagens Min tro-portrett: «Bård og jeg syntes alltid det var mer komisk med ateister og humanetikere enn med religiøse. Fordi de er så stolte over å være gudløse.»

Men det var 2000-tallet. Nå skriver vi 2017.

Etter parkeringen

Den tyske filosofen Ludwig Feuerbach sa en gang at «Hva som i går fortsatt var religion, er ikke lenger slik i dag. Og hva som i dag er ateisme, vil i morgen bli religion.»

Sikkert er det iallfall at stadig flere sekulære livsynshumanister er trett av nyateismens mer militante sider, og i stedet spør seg: Hva nå? Hva sier vi etter at «Gud» er parkert?

Et eksempel er Even Gran, seniorrådgiver i Human-Etisk Forbund, som i dagens Vårt Land uttaler at «Det er ein del som føler at livet må vere meir enn å rope om at Gud ikkje finst. Vi må ha verdiar å styre etter. Det blir litt tynt å berre avvise gudstru.»

Og nettopp her ligger håpet. Håpet om mer forsonlig samtale på tvers av konfesjoner og livssyn, der vi i det minste enes om at både the brights, de retthaverske og de pedantiske ikke er forbeholdt «det ene laget», men befinner seg langs hele spekteret.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt