KrF og Venstre i skvis

Til tross for svært ­beskjedne resultater ved årets stortingsvalg, er det knyttet stor interesse til Venstre og KrFs strategiske valg i tiden som kommer. Venstre sitter for tiden i regjeringssonderinger med Høyre og Frp. KrF avholder landsstyremøte denne helgen. Her skal de diskutere både strategi og veivalg.

Sonderinger

Den siste tiden har flere spådd at Venstre vil gå inn i regjering rundt juletider. For øyeblikket er det slett ikke usannsynlig. Men sannheten er at Venstre teller på knappene.

Det er fortsatt en betydelig indre­ motstand mot Frp, selv om den synes mindre enn tidligere. Flere av disse motstanderne har truet med å forlate partiet, dersom Venstre danner regjering med Frp.

Før forrige valg viste målinger at Venstre-velgere er svært skeptiske til Frp, men Venstre blødde kraftig til venstresiden før høstens valg. Mange av de venstrevridde velgerne er allerede forsvunnet. Den foreløpige undersøkelsen fra SSB og Institutt for samfunnsforskning viser at Venstres velgere fra 2013 rømte­ i strie strømmer til rødgrønn side. Ap rappet 42.000 velgere, Sp 24.000 og Miljøpartiet (MDG) tok 31.500. Når Venstre likevel karet seg over sperregrensen, var det fordi gamle Høyre-velgere reddet dem med taktisk stemme­givning.

Ny velgerkontrakt

Paradoksalt nok kan denne utskiftningen av velgere bli en selvstendig grunn til at Venstre kan velge å søke regjeringsmakt. De ferske tallene fra SSB anslår at rundt 40 prosent av Venstres velgere i høst kom fra Høyre. Disse nye velgerne ga Venstre sin stemme for å redde Erna Solberg.

Lite tyder på at disse velgerne forblir i Venstre dersom partiet ikke bidrar til at Solberg får det handlingsrommet hun ønsker og trenger. Venstre har inngått en kontrakt med sine nye velgere. Den må de holde, enten som regjeringsparti eller som lojalt støtteparti.

Men spriket mellom noen av de gamle motkulturvelgerne og de nye Høyre-velgerne er stort. I tillitsmannsapparatet sitter det fortsatt mange av den gamle­ ­­typen, selv om også flere av de yngre og mer urbane er betydelig mer borgerlige.

Begge veier

For KrF er situa­sjonen minst like krevende. I motsetning til Venstre har KrF mistet like mange velgere til rødgrønn som til blåblå side. Til sammen 21.000 velgere gikk til Sp og Ap, og aller flest til Sp. På den andre siden forsvant til sammen 21.000 velgere til Høyre­, Frp og Venstre. Det setter i bunn og grunn KrF i den samme knipa som Venstre.

Dersom de går tilbake til et forpliktende samarbeid med Høyre, Frp og Venstre, kan de kanskje få tilbake den halvparten de tapte til borgerlige side, men samtidig risikere å miste den andre halvparten. Det samme­ dilemmaet venter KrF enten de snur seg i blå eller rødgrønn retning. Kanskje er ikke bildet så enkelt. Men ­disse spørsmålene er det KrF baler med i disse dager.

Blokkdelt

Det store problemet for sentrumspartiene er at sentrum som et selvstendig prosjekt synes dødt akkurat nå. De tre sentrumspartiene har alle begitt seg ut på en vei der de før valget lovet støtte til en av de to statsministerkandidatene. Det var en allmenn oppfatning at det var strategisk lurt. Men i samme slengen bidro sentrumspartiene selv til en økt blokktenkning i norsk politikk.

En viktig grunn til at de ikke turte å stå friere, er at de små partiene ble møtt med et betydelig press fra de store. Dette presset gjorde det vanskelig å stå alene, uten et klart retningsvalg og en stor allianse å lene seg på.

Venstre måtte tåle en rekke tøffe utspill fra Ap. Det mest synlige var at Ap-leder Jonas Gahr Støre og nestleder Trond Giske klistret Venstre til Frp i valgkampen: «En stemme til Venstre er en stemme til Frp». Dette kan ha bidratt til at flere velgere valgte å gå over på rødgrønn side og tappet Venstre.

Kontinuerlig press

Flere sentrale Høyre-folk gikk gjentatte ganger ut og truet KrFs velgere med at Ap er et parti som ikke kan gi KrF gjennomslag i verdipolitikken. Civita-leder Kristin Clemet fremstilte dessuten Knut Arild Hareide og sentrale KrF-ere som mer venstrevridde enn partiets velgere.

Hun fortsatte med dette også etter valget, da Terje Sørensen og TV 2s anslag om velgervandringer kom. I motsetning til de mer grundige tallene som er kommet i ettertid, antydet ­Sørensens oversikt at KrF nesten bare ­hadde lekket til høyresiden. Dermed slo Clemet fast: «Dette stemmer med det mange vet: Kristelig Folkepartis velgere er gjennomgående mer borgerlige enn mange i ledelsen eller de tillits- og folkevalgte er».

Det kontinuerlige presset kan i seg selv ha tappet KrF for borgerlige velgere. Men det kan også ha skremt bort de mer venstre­vridde i samme slengen: De som lurte på om de egentlig hørte hjemme i et så borgerlig parti.

På vippen

Det indre og ytre presset på KrF og Venstre er ­betydelig. Effekten av dette er det vanskelig å få målt statistisk. Likevel er det mulig å tenke seg at det har og har hatt en effekt for et dårlig valg.

Å sitte på vippen blir ofte ­betraktet som en svært gunstig posisjon. Men da skal partiene vite hva de vil og ikke la seg påvirke av press. Å gi etter kan derimot øke farten mot sperregrensen. For små partier er det lite som skal til. Det vet både de små – og de store.