Verdidebatt

Jegerufølsomheten på Jar-trikken

Med fare for å høres ut som enda en som spør om kanskje de gærne er de normale, vil jeg hevde at psykologien har kommet noe kortere enn vi tror og de later som, med hensyn til å forstå mennesket. Det er da noe skremmende primitivt vi alle bærer med oss, som ingen setter ord på? Eller sier jeg dette for å bortforklare de sikkert atten diagnosene jeg forsøker å skjule for omverdenen?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg opplever at det er noe helt grunnleggende vi aldri får forklaringen på. Hvorfor er noen idioter i det ene øyeblikket, for så å være superålreit i det neste? Ja, jeg vet jeg kan stille spørsmålet på en annen måte: Hvorfor ser du det slik, Arne? Når og hvor er det du møter disse idiotene og fikk du tilstrekkelig nærhet som spebarn? Ble du ammet? Kom noen løpende da du gråt?

Jeg vet at veterinæren Bergljot Børresen skrev om både morsinstinkt og jegerufølsomhet, og så vidt jeg vet var det kontroversielle begreper, begge deler. Morsinstinkt er vel gått ut av språket, sammen med alt som slutter på -inne, men det er fortsatt noe med denne jegerufølsomheten som pirrer meg hver gang jeg reiser kollektivt, spesielt om morgenen. Jeg går inn i en slags ufølsom transe, jeg er i en slags krigstilstand og jeg liker kort og godt ikke andre mennesker noe særlig før klokken ti. Joda, jeg kan late som, jeg også. Men ikke la deg lure - bak avisen og øreproppene lurer en drapsmann.

Vi er så opptatt av om mennesket er skapt for å drikke H-melk eller ei, alt dette med steinalderdiett og hva som egentlig er naturlig for oss. Det som uansett er unaturlig, må være å gå inn i en stålcontainer på hjul, drevet av strøm og la seg presse sammen av og med mennesker du ikke kjenner, noen av dem vil attpåtil prate, om morgenen, spør hvordan jeg har det og er påfallende imøtekommende. Jeg er hatefull frem til klokken ti om formiddagen og jeg kjenner en seriemorder inni meg når jeg reiser kollektivt. Er dette jegerufølsomheten, rett og slett? Gjør jeg meg bare klar til å drepe og forsvare min lille plass i næringskjeden mens vi kjemper oss forbi Skillebekk? Er det klassisk betinging som skrur av medfølelsen? Det holder ikke å kalle det sur gubbeoppførsel, guttestreker eller hersketeknikk, om det viser seg at de fleste av oss bærer på noe slags jeger-dna som får oss til å slå av all empati og gå inn i krigstilstander i drosjekøer, kolonialforretninger og møter som varer over en time.

Som hvit, hetero mann femti, skal jeg vokte meg for å påkalle biologi eller intelligent design, men jeg må innrømme at det kan se ut som et fint opplegg dersom det fins noe stort der ute som har pønsket ut hele greia og overvåker det hele litt fra avstand. Jeg håper det fins noen algoritmer som kan få oss forbi dette stadiet der alt handler om den menneskelige vilje og at menn bare får skjerpe seg. Dersom vi ikke greier det på egenhånd, og psykologien blir stående på stedet hvil, får vi sette pengene på kunstig intelligens. Om et par tiår er brødristeren og bilen din smartere enn deg, uansett, og vi kan forhåpentligvis bruke mer tid på å være oss selv og glede oss over en eller annen universelt tilgjengelig fasit, enn å krangle om hvordan det hele er skrudd sammen.

Men det er noe overraskende med denne ufølsomheten også. Noen ganger skrur den seg av uten videre. Empatien slår inn. I noen få, tilmålte øyeblikk er ansiktene rundt deg vakre, vennlige og velmenende. Alle vil godt og gjør så godt de kan. Kanskje det er opplevelsen av fellesskapet som tar overhånd? Eller at du plutselig forstår at du ikke er jegeren, men byttet?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt