Verdidebatt

Uberørt

Jeg drev med lovsang i over 12 år. Her er grunnen til at jeg sluttet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kanskje alle sansene våre er varianter av følesansen. Det fargede lyset vi ser, og de kjemiske reaksjonene vi kaller smak og lukt, er alle materielle fenomener som berører kroppen vår. Hørselen er den mest globale av sansene. Når noen synger, for eksempel, skaper vibrasjonene i lag på lag med stemmebånd lydbølger som brer seg som ringer i vann gjennom lufta omkring dem. Fysiske bølger som hamrer, slår, skyver og omslutter oss fra alle kanter. Skapt av vibrasjoner i hinner og hudmembraner i strupen ruller de inn over andre hinner og hudmembraner, som ligger foldet om hverandre i øret og tar imot. Vi hører med hele kroppen. Musikk berører oss, bokstavelig talt. Følelse, mening, sansning og materie er ett.

Musikken medierer verden. Å være eller ikke være? Det er feil spørsmål for musikken. Den er mellom 1 og 0, mellom ja og nei, mellom enten-eller, mellom ikke-væren og væren. Ta strengeinstrumenter: For disse er utgangspunktet den spenningen som oppstår mellom to faste ytterpunkter, en spenning som er materialisert i selve strengen. Her skapes musikken ved at man manipulerer denne spenningen, utnytter punktenes sta ubevegelighet, og lokker frem alle mulige hel-, halv-, kvart-og mindre toner mellom dem. Mellom ytterpunktene er alt rent potensiale som musikeren manipulerer for å skape lommer av harmoni der det i utgangspunktet bare er fastlåste motsetninger.

Når man har drar fingeren over en streng slik at avstanden mellom fingeren og det ene faste punktet blir stadig mindre lyder en stigende tone fra klangkassen; hver eneste lille frekvens glir umerkelig over i den neste uten å krysse noen grense. Det er én tone og alle potensielle toner i én bevegelse. Gjør man det lenge nok kommer man til den samme tonen én gang til, en oktav høyere. Fra a til a1. Det er fascinerende. Først fordi det ikke var nødt til å være slik. Det kunne like gjerne bare vært en stigende tone som aldri gjentok seg selv. For det andre fordi det er den samme tonen, men samtidig ikke den samme. Hver for seg lyder de forskjellig, men samtidig likt. Sammen skaper de en helt ny klang. Vi kan si at de er ikke-identiske repetisjoner av hverandre.

Flerstemtheten, polyfonien, der flere toner opptar den samme «plassen» i bestemte  tidsrom, ble utviklet i franske kirker på 11- og 1200-tallet. I polyfonien er melodi og harmoni, tid og rom, fullstendig integrert, som de er det i den virkeligheten vi sanser. For mange kristne teologer har dette blitt et utgangspunkt for tenkning om Treenigheten – den irreduserbare relasjonen som er opphav til alt. Musikk er like politisk som teologisk. Et stort spørsmål i moderne politisk-teologisk tenkning er hvorvidt orden er noe vi tvinger på et grunnleggende kaos, eller tvert imot uttrykk for en dypere virkelighet der forskjeller sameksisterer i dynamiske og alltid skiftende variasjoner. Hvis harmoni og melodi er virkelige så får det noe å si for hvordan vi forestiller oss og praktiserer fellesskap. Polyfonien utnytter også hvordan klanger kan settes i dynamiske relasjoner. Dynamiske, både fordi de kan omkalfatres og endres, og fordi klanger alltid graviterer mot andre klanger. For eksempel kan toner i dissonanser trekke en halv tone opp eller ned avhengig av relasjonen de står i til andre toner. Musikken har med andre ord retning, men altså en retning som er uforutsigbar og mangfoldig fordi den er relasjonell.

Er verden egentlig bare kaotisk støy, og musikk bare våre spede forsøk på å skape midlertidige inntrykk av harmoni ved å isolere toner vi tror vi kan kontrollere? Er musikken bare forsøk på å skape mening der ingen mening egentlig finnes, en avsporing fra det som egentlig er sant om verden? 

I så fall må en musikers oppgave være å gjøre så lite som mulig. For meg er det ultimate eksempelet på det John Cage’s 4.33, musikkstykket der ingenting spilles i så mange minutter som tittelen sier. Det feires som en hyllest til stillheten, eller snarere til de lydene som omgir oss i hverdagen), men jeg får ikke dette til å stemme med Cage’s zen-buddhisme. For ham er alle inngripener i virkeligheten å regne som avsporinger, all isolering av enkelt-toner å forråde virkelighetens store Enhet, og alle uttrykk for harmoni og meningsfulle relasjoner illusjoner som medfører falskt håp og dermed lidelse. Verket er en meditasjon over fravær av musikk som det mest autentiske musikalske uttrykket for virkeligheten som kan tenkes.

Hvis dette er musikkens sanne vesen er det mye vi må se bort fra. Borte er sansningen, borte er materialiteten, dynamikken, retningen, relasjonen. Borte er den virkeligheten som kommer til oss gjennom musikk.Når regndråpene tippe-tapp-tapp-tapper mot steinhellene, og hver tredje treffer et metallrør. Når vi renner ned en bakke på sykkel, og bremsene begynner å pipe i et ters-intervall. Når snora slår mot flaggstanga. Kanskje en bedre respons er å tro at musikken gir oss adgang til virkeligheten slik den også er uten oss, uten noen besudlende inngripen. En virkelighet der harmoni ikke utelukker dissonans og motsetninger. Der retning ikke innebærer forutbestemmelse. Der det som har vært hele tiden revurderes i lys av det som kan komme. Musikk formidler en dynamisk, materiell, relasjonell og meningsmettet virkelighet.

For kristne kirkefedre var musikk en metafysisk kategori i et kosmos som gjenspeiler og deltar i en treenig Guds skjønnhet; å være musiker var å kjenne de rette proporsjonene og relasjonene mellom ting i verden. Grunnen til at jeg sluttet med lovsang etter å ha drevet med det i 14 år var at den moderne lovsangssjangeren ikke formidler en slik virkelighet. Den gjør ikke en gang det den hevder å gjøre, nemlig lede mennesker i allsang. Som sjanger er den ikke egnet til det. La meg forklare det siste, for det høres nok ut som en urimelig anklage.

Når man arrangerer musikk for allsang ønsker man seg både en tydelig melodiføring og mulighet til å harmonisere med flerstemt sang når det passer. Så hvordan henger de ulike stemmene sammen? Én måte å sette det opp på er med utgangspunkt toneleie:

Lys kvinnestemme (sopran)
Mørk kvinnestemme (alt)
Lys herrestemme (tenor)
Mørk herrestemme (bass)

Slik noteres stemmene i vanlig korsang. Men det kan være litt misvisende. Det er fort gjort å tenke at lyse og mørke stemmer korresponderer med hverandre på tvers av «kjønnsinndelingen», slik at tenorer og sopraner hører sammen, og alter og basser. Men det stemmer ikke, i alle fall ikke for utrente stemmer, som det jo er flest av når konteksten er allsang. Når man skal komponere/arrangere for allsang er det bedre å se det slik:

Lys herrestemme (tenor)
Lys kvinnestemme/mørk herrestemme (sopran/bass)
Mørk kvinnestemme (alt)

Her bør vi legge melodien i midten, så å si, slik at sopraner og basser kan synge den sammen. Selv om de ligger en oktav fra hverandre synger nemlig (utrente) basser og sopraner egentlig i omtrent det samme leiet. Tenorstemmen ligger litt over og altstemmen litt under. Når konteksten er allsang bør med andre ord melodien legges i sopran/bass-leie, og de andre stemmene danderes rundt. (Et lite apropos: mange naturlige alter tror at de «ikke kan synge», siden de må streve litt for å komme opp på de høyeste tonene når melodien er lagt til sopranenes register. Men dette trenger ikke ha noe med evne å gjøre. Om man kommer opp på høye toner kommer også an på hvilket register melodien ligger innenfor. For eksempel har kraftfulle popsangere som Ellie Golding og Lady Gaga begge relativt dype altstemmer, og sangene deres er lagt i toneleier som gjør at stemmene deres settes under press der sjangeren krever det, noe som ikke skjer dersom lyse sopraner forsøker å synge med på den samme sangen. Det er altså komponist (og eventuelt arrangør) som er ansvarlig for om de som synger kan nå opp eller ned til tonene.

Dette er særlig relevant hvis konteksten er allsang. Tidligere var lovssangssjangeren konstruert for den konteksten. Melodiene lå i et (sopran/bass)leie som de fleste ville kunne synge med på. Gradvis har man i stedet begynt å tilrettelegge for en mannlig forsanger som kan komme opp på de høye tonene i refrenget. Sjangeren krever at de høyeste tonene skal synges med noe press på stemmen, og når forsangeren er tenor må man da legge melodien i et høyt toneleie. For å gi et eksempel på dette skiftet (rundt årtusenskiftet), kan vi se hvordan det den gang «voksne» teamet til den australske lovsangsmenigheten Hillsong pleide å legge melodiene i leiet til forsanger Darlene Zschechs sopranstemme, mens det da oppadkommende «unge» musikkteamet heller la dem i et leie som passet låtskriver og forsanger Marty Sampson, som har en relativt høy tenor (han går lett opp fire-fem toner over de utrente mannsstemmene i salen).

Dette skiftet i toneleie sammenfaller med popkulturens dyrking av unge mannlige falsettsyngende idoler med nok testosteron til å flashe muskler, men ikke så mye at stemmen blir mørk. Men det setter en stopper for den kollektive deltakelsen man ofte snakker om at lovsangslederen skal legge til rette for: Sopraner og basser i rommet vil måtte anstrenge seg for å bli med opp på de høyeste tonene, mens altene ofte vil slite (eller mumle nede i dypet) gjennom hele sangen.

Dermed fører skiftet til at færre er med i det som fremdeles omtales som om det var allsang. Sjangeren er ganske enkelt ikke lenger konstruert for at folk skal kunne være med å synge. Om man har vært tilstede ved en lovssangskonsert og lurt på hvorfor så mange ikke synger, men heller står og svaier hengivent med lukkede øyne, så ligger noe av årsaken her. Det er helt irrelevant om man eksplisitt oppfordrer til å bli med. Melodiføringen og harmoniseringen som i dag kjennetegner sjangeren fører til at toneleiet blir utilgjengelig for de fleste.

Selve sjangeren bryter også med det som har vært et tradisjonelt syn på musikkens rolle i gudstjenesten. Mange låter er arrangert med et kvint-intervall (evt enten grunntone eller kvint) hengende gjennom hele sangen (enten på synth eller ved at to gitarstrenger holdes «åpne»). Fraværet av tersintervaller skaper en ‘svevende’ følelse, men det binder også melodien til utgangspunktet og kan hindre den i å utforske nye terreng. Melodiføring og harmonisering unngår dissonans generelt og den fremdriften som skapes av spenning og oppløsning i modulerende stigninger og fall. Dynamikk er redusert til et spørsmål om lydvolum. Polyrytmikk er erstattet med monorytmisk gitar-strumming. Narrativer i flere vers er erstattet med oppramsende handlelister og/eller oppbygning mot et ordløst klimaks.

Både harmonisering, melodiføring og reduksjonen av ord til innholdsløse vibrasjoner og bærere av lange toner (det melodiske målet er ofte det mannlige ordløse ropet formet i et langt «Jeeeeee-suuuuuuuuuuuuuus») uttrykker en teologi som ser menneskelig inngripen som et avvik fra (eller også noe som yter vold mot) det sanne og gode. Det er en teologi som bruker ord og toner som midlertidige hjelpemidler for å oppnå en tilstand der man ikke trenger noen av dem lenger, der kroppslige sanser og tonale dissonanser er transcendert som et slags tilbakelagt lavere stadium.

Veldig søkt lesning, vil noen si. Men forklarer ikke dette de typiske spørsmålene som plager så mange utøvere av sjangeren: Er det Gud eller er det meg? Er det Guds Ånd eller er det bare menneskelige følelser? Kan det å være opptatt av musikalitet være noe som leder bort fra Gud? Grunnen til at man har slike bekymringer er jo nettopp at man tenker seg menneskelig innblanding som noe som øver vold eller skitner til. Slike spørsmål oppstår ikke i den tradisjonelle forståelsen av musikk. Hvis det å musisere er skaperverkets refleksjon av og deltakelse i Guds vesen, så er man ikke Guds «konkurrent». Problematikken finnes ikke.

Musikk medierer virkeligheten. Virkeligheten som presenteres i kristen tradisjon er dynamisk, materiell, og relasjonell. Den har retning, harmoniske dissonanser, og ikke-identiske gjentagelser, og tar improviserte, utforskende melodiske veier. Den moderne lovsangsjangeren – i kombinasjon med lukkede øyne, dempet belysning, storskjermer, statiske bevegelsesmønstre og høyt lydvolum – assosierer gudstjeneste med å ignorere de menneskene som omgir en, og konsentrere seg om noe abstrakt, ordløst og statisk. Den formidler et verdensbilde preget av frykt for sansning, dissonans og relasjoner.

Innlegget ble først publisert på Gjentagelser.no

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt