Ingebjørg Nesheim

4

Samvittighet kontra barmhjertighet

Pater Hallvard Thomas Hole vender det døve øret til.

Publisert: 9. nov 2017

I SITT SVAR den 2/11 på min kritikk av Den katolske kirkes forbud mot prevensjon, vender pater Hallvard Thomas Hole det døve øret til. I stedet for å ta lidelsene dette forbudet medfører for kvinner over hele verden inn over seg, vender han en anklagende pekefinger mot meg og erklærer at jeg «reduserer debatten til å handle om selvbestemt abort … for å slippe en reell debatt om legers samvittighetsfrihet». Dette kaller han mitt «vikarierende motiv», et poeng fra overskriften på mitt innlegg. Overskriften var avisens; min var opprinnelig «Om spiral og samvittighetens røst», som jeg mente var en grei merkelapp på min problemstilling. La meg være tydeligere.

Mitt tema var prevensjon, og jeg reagerer sterkt på at Hole definerer bruk av spiral som selvbestemt abort. Jeg kan ikke forstå ham annerledes, og selv om han mener å ha sitt på det tørre fordi spiralen kan hindre et eventuelt befruktet egg i å feste seg, er det hårreisende å sidestille bruken av et prevensjonsmiddel med abort av et foster. Hensikten er åpenbart å gjøre bruk av spiral så belastende som mulig. Men ser ikke presten at han dermed legger et formidabelt press på samvittigheten til katolske kvinner, og i særdeleshet katolske leger? Hvor fri er egentlig den samvittighetsfriheten han lovpriser i sitt forsvar for dr. Jachimowicz når kirken hamrer inn i sine troende at kunstig prevensjon er synd og fører til fortapelse? Når man indoktrineres fra ungdommen av, blir budskapet uvegerlig internalisert, og katolske ektepar har like til det siste slitt med å følge kirkens anvisninger for barnebegrensning, som i mange tilfeller har vist seg ubrukelige.

Man spør seg: Hvordan er det mulig for en prest og altså en hel kirke å ha en så rørende omsorg for et egg som kanskje inneholder en gryende spire til liv, men er helt uten bevissthet og følelser, og samtidig vise seg blottet for medfølelse med kvinner som sliter seg helseløse og ofte dør av sine altfor mange svangerskap? Men om ikke tilstandene i Guatemala berørte pater Hole, finnes det mer nærliggende eksempler på den uheldige virkningen av den «naturlige» familieplanlegningen – som er den eneste kirken aksepterer. I boken Catholic Women Speak fra 2015 kan han finne triste vitnesbyrd om hvilken påkjenning det har vært på ekteskapet å skulle forholde seg til de usikre metodene kirken tillater. Men tidene skifter. I Frankrike vitset man før i tiden om «les bébés Ogino», dvs. barn som var resultat av kirkens anbefalte rytmemetode. I sekstiårene var de mange, i dag vel ganske få, og godt er det.

Når kirkens forbud mot prevensjon stammer fra kirkefedrenes tid, kan man forstå at det ikke er gjort i en håndvending å oppheve det, selv om tiden er overmoden. Men når kirken i dag er så ute av takt med sin tid, må man spørre seg om det ikke bunner i frykt for at kirkens autoritet vil svekkes om den går tilbake på noe den har forkynt gjennom det meste av sin eksistens, snarere enn dens ærefrykt for livet.

En uttalelse av pave Paul VI, som jo bærer et tungt ansvar for dagens ulykkelige situasjon med encyklikaen Humanae vitae, bekrefter dette i en uttalelse gjengitt i boken Frans blant ulvene av Marco Politi, som nylig er utkommet på norsk: «Å bremse for en større åpenhet er først og fremst noe en solid andel av det geistlige hierarkiet har sørget for, med sin frykt for brått å skulle velte en lære som har vært holdt i hevd i århundrer. Dette er faktisk den uttalte holdningen til Paul VI i en betroelse til den franske filosofen Jean Guitton angående læren om prevensjonsmidler: En lemping på loven ville ha ført til at moralen ble satt på prøve igjen, og ikke minst vist kirkens feilbarlighet.’» (min uthevelse)

Denne holdningen til læreembetet hvor hensynet til kirken selv går foran omsorgen for de troende, det Politi kaller «kuriens selvtilstrekkelighet», har skapt en dyp kløft mellom kirke og legfolk i flere sentrale spørsmål. En internasjonal spørreundersøkelse som ble foretatt på pave Frans’ initiativ i forkant av familiesynoden i 2014, viste en «enorm avstand mellom kirkens lære og katolikkers livsstil». Og videre: «Prevensjon, skilsmisse og svangerskapsavbrudd utgjør de punktene som tydeligst viser hvordan de troendes oppfatning så vel som atferd i nesten et halvt århundre har skilt lag med geistlighetens.»

Til neste år er det faktisk et halvt århundre siden Humanae vitae splittet katolikkene. Skal det markeres eller forbigås i stillhet? Det beste kirken kunne gjøre for sin egen og sine troendes skyld er å gå tilbake på encyklikaens budskap og offisielt overlate spørsmålet om prevensjon til den enkelte. Da først ville samvittigheten settes fri i egentlig forstand, og barmhjertigheten kunne råde. Det er på høy tid. Som Frans sa til kardinalene få dager før han ble valgt: «Jeg har inntrykk av at Jesus har vært lukket inne i kirken og banker på for å komme ut.»

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Isak BK Aasvestad

20 innlegg  2107 kommentarer

Publisert nesten 2 år siden
Ingebjørg Nesheim. Gå til den siterte teksten.
Mitt tema var prevensjon, og jeg reagerer sterkt på at Hole definerer bruk av spiral som selvbestemt abort. Jeg kan ikke forstå ham annerledes, og selv om han mener å ha sitt på det tørre fordi spiralen kan hindre et eventuelt befruktet egg i å feste seg, er det hårreisende å sidestille bruken av et prevensjonsmiddel med abort av et foster.

Den katolske kirke mener jo at livet begynner ved unnfangelsen og hvis man har det utgangspunktet blir jo spiral (til forskjell andre prevensjonsmiddler)  "abort" når den hindrer et befruktet egg fra å feste seg.

Kommentar #2

Hallvard Thomas Hole

29 innlegg  237 kommentarer

Publisert nesten 2 år siden

Nesheim fortsetter sin tirade mot Den katolske kirkes bekreftelse av menneskelivets umistelige verdi og ekteskapets naturlige og sakramentale verdighet. Hun går ikke av banen for insinuere at jeg er en hjerteløs og ubarmhjertig prest, blottet for medlidenhet med lidende kvinner. Hvordan hun kan trekke slike slutninger ut i fra én artikkel om samvittighetsfrihet, samt et kort tilsvar til hennes respons, er for meg et mysterium. Jeg lar være å kommentere det videre, men skal holde meg til saken: samvittighetsfriheten.

I teksten kommer hun med to spørsmål og én påstand om samvittigheten: Ser ikke presten at han legger et formidabelt press på samvittigheten til katolske kvinner, og i særdeleshet katolske leger? Hvor fri er egentlig den samvittighetsfriheten han lovpriser i sitt forsvar for dr. Jachimowicz når kirken hamrer inn i sine troende at kunstig prevensjoner synd og fører til fortapelse?Videre fremmer hun følgende påstand: Først når Kirken går tilbake på Humanae vitae´s budskap vil samvittigheten settes fri i egentlig forstand og barmhjertigheten kunne råde.

Spørsmålene og påstanden henger nøye sammen, og er etter min mening fundert på et syn på Evangeliet, Kirkens lære, og samvittighetens frihet, som ikke hører hjemme noensteds.

Første spørsmål fordrer at Kirken aldri kan forkynne noen som helst moralsk eller etisk norm, all den tid det vil legge press på enkeltmenneskets samvittighet, noe det alltid gjør på en eller annen måte. Kirken kan da ikke forkynne livets hellighet og oppfordre til vern om livet. Kirken kan ikke en gang forkynne at Kristus er eneste vei til frelse, fordi den vil da legge et enormt samvittighetspress på sine troende til å forkynne det samme budskap overfor sine buddhistiske, hinduistiske eller muslimske venner. At Kirken ikke skal bidra til å forme de troendes samvittighet etter Evangeliets budskap står i sterk kontrast til Jesu lære: Dersom dere tilgir noen syndene dere, er de tilgitt. Dersom dere fastholder syndene for noen, er de fastholdt.

Dette bringer oss til neste spørsmål, om hvorvidt de troendes samvittighet er fri all den tid Kirken fastholder sin lære om ekteskapet og dets prokreative formål, som også berører spørsmål om prevensjon. Jeg formulerer spørsmålet bevisst på en slik måte, for å understreke den kontekst for spørsmålet om prevensjonsmidler som Nesheim hele tiden unnlater å nevne. Den eneste rettmessige konteksten for samleie er som fullbyrdelse av ekteskapet, hvilket inkluderer begge målene for det; ektefellenes innbyrdes kjærlighet, samt prokreasjon. Ingen virkelighetsbeskrivelse som Nesheim kan koke sammen vil kunne sette til side gyldigheten av denne evangeliske lære som katolske troende er forpliktet på. Nesheim kan synes det høres både idealistisk og urealistisk ut, men betviler hun ikke da Guds åpenbaring og Jesu lære om ekteskapet, som positivt bekreftet ekteskapets verdighet da han pekte på Skaperens vilje slik den er uttrykt i Første Mosebok? Og ikke minst, betviler hun ikke da Guds nåde som gjør mennesket i stand til å forme sin samvittighet etter Jesu lære?

De to spørsmålene ovenfor blir kronet med en sterk påstand, som ikke viker fra de forutsetninger Nesheim legger til grunn. Kort sagt påstår hun at samvittigheten først er fri når den er fri fra Kirkens lære. For det må vel være hele læren og hele samvittigheten hun snakker om, og ikke bare en enkelt sak som omhandler ekteskap og prevensjonsmidler? Må ikke samvittigheten være fri fra ethvert press og enhver moralsk pekefinger, hvis den skal være fri i den forstand Nesheim vil ha det til? Samvittighetsfriheten kan vel ikke bare bety seksuell frihet? Det ville være litt for platt og banalt.

Synet på samvittighetsfriheten som Nesheim legger for dagen har intet å gjøre med det tradisjonelle samvittighetsbegrepet som jeg presenterte i mitt opprinnelige innlegg til forsvar for legers samvittighetsfrihet i liv/død-spørsmål: Gjør det gode, unngå det onde. Hun har ikke kommet med noen avklaring om sin forståelse av samvittigheten, men spørsmålene og påstanden hennes viser helt klart til et relativisert samvittighetsbegrep, hvor godt og ondt reduseres til subjektive tilstander. I følge et slikt syn har Kirken har ingen rett til å forkynne for sine troende at det finnes handlinger som er objektivt onde, ja, som til og med er alvorlige synder og truer menneskets frelse når de utføres med vitende og vilje. Konsekvensene av dette synet er en underkjennelse av at det finnes objektivt onde handlinger som strider mot Livets Evangelium og som Kirken ikke bare skal advare mot, men også forby.

Hvis det egentlig er noe annet hun mener om samvittigheten, og hva den er, så får hun legge dette frem i klartekst. Kirken skal ikke erstatte menneskets samvittighet, så langt er vi kanskje enige. Men mener hun at Kirken ikke skal kunne veilede og forme de troendes samvittighet etter Evangeliet, slik at deres liv likedannes med Kristus?

Kommentar #3

Ingebjørg Nesheim

4 innlegg  1 kommentarer

Publisert nesten 2 år siden

Jeg takker pater Hallvard Thomas Hole for hans svar på mitt siste innlegg og anser hermed vår debatt som avsluttet. Gjennom sin utførlige redegjørelse for  Den katolske kirkes uforanderlige syn på de spørsmål jeg tok opp, styrker han samtidig min tvil rundt min tilhørighet til hans kirke. 

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
21 dager siden / 5188 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
29 dager siden / 3173 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
22 dager siden / 2338 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
29 dager siden / 2213 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
19 dager siden / 1780 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
23 dager siden / 1757 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
21 dager siden / 1740 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1676 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere