Verdidebatt

Ateistens bekjennelser

Hvordan ville vitenskapen se ut om den også tok høyde for bevisstheten som fenomen i verden? Thomas Nagels kritikk av materialismen åpner døren for nye samtaler mellom troende og ikke- troende.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

THOMAS NAGEL, professor i filosofi ved New York University, hører til elitedivisjonen blant vår tids filosofer. Nagel er en erklært ateist, men i boken Sinn og Kosmos foretar han likevel en analyse, der han ser seg nødt til å felle det treet som ateismens frukter gror på: materialismen.

I bokens introduksjonskapittel heter det: «De store fremskritt i de fysiske og biologiske vitenskapene ble muliggjort ved å ekskludere sinnet fra den fysiske verden. Dette har tillatt en kvantitativ forståelse av denne verden, uttrykt i tidløse, matematisk formulerte fysiske lover. Men på ett eller annet punkt blir det nødvendig å gjøre en ny start, med en mer omfattende forståelse som inkluderer sinnet.»

Så rart å være flaggermus. Allerede i det korte essayet What is it like to be a bat? fra 1974 foretok Nagel de første dype øksehuggene på materialismens tre. Her insisterer han på at en vitenskap som tar sin oppgave på alvor må forstå bevisstheten – den subjektive erfaringen – som et fenomen i verden, ikke bortforklare den som saken uvedkommende.

Fysikalismen – det vil si forsøket på å forklare alt ut fra det fysiske – er ifølge Nagel dømt til å mislykkes i dette: «Hvis fysikalismen skal kunne forsvares, må de fenomenologiske egenskapene selv bli gitt en fysikalsk forklaring. Men når vi undersøker deres subjektive karakter, synes et slikt resultat umulig. Grunnen er at ethvert subjektivt fenomen er essensielt forbundet med et unikt perspektiv [point of view], og det synes ikke mulig at en objektiv, fysisk teori vil kunne omfatte det perspektivet.»

Holistisk vitenskap. Det mest brennende og spennende spørsmålet han reiser er kanskje: Hvordan ville den vitenskapen se ut som løftet sinnet opp til å bli et naturlig – ja, forventet – fenomen i verden? I boken Sinn og Kosmos fortsetter han å etterspørre en slik holistisk vitenskap, som evner å omfatte både ånd og materie.

Tidlig på 1900-tallet, ved kvanteteoriens gjennombrudd, kunne det synes som om 1800-tallets materialisme var overvunnet. Materiens minstedeler oppløste seg mellom forskernes hender. Som en av kvanteteoriens pionerer, Max Planck, sa det: «Det finnes ingen materie som sådan. All materie oppstår og eksisterer kun som manifestasjon av krefter.»

Eller slik en annen pioner, Werner Heisenberg, uttrykte det: «Materiens minste enheter er ikke fysiske objekter i vanlig forstand. De er former, ideer, som vi bare kan uttrykke presist i et matematisk språk.»

På nytt festet grepe. Ryktet om materialismens død var imidlertid betydelig overdrevet. I løpet av de siste 40-50 årene har reduksjonismen og materialismen på nytt festet grepet. ­Richard Dawkins feires med æresdoktorat ved Universitetet i Oslo (2011), og åndelig orienterte holister, som Fritjof Capra og Rupert Sheldrake, betraktes nå som avvikere. Så hva er bakgrunnen for dette paradokset?

Den kjente genetiker og materialist Richard Lewontin gir oss et hint om det i sin anmeldelse av Carl Sagans bok, The Demon-Haunted World (1997), der han sier: «Det er ikke det at vitenskapens metoder og institusjoner på en eller annen måte tvinger oss til å akseptere en materiell forklaring av verden som fenomen. Det forholder seg omvendt; vi tvinges – i og med vår a priori forpliktelse til materielle årsaker – til å skape et apparat av undersøkelser og et sett av begreper som produserer materielle forklaringer, uansett hvor kontraintuitive og mystifiserende de måtte være for uinnvidde.»

Denne muren mellom ånd og materie voktes ennå med skarpe skudd.

Frykten for religionen. Thomas Nagel har forsynt oss med den mest åpenhjertige bekjennelse om hvorfor han er ateist: «Når jeg snakker om frykten for religionen, mener jeg ikke den fullt ut forståelige motviljen mot visse etablerte religioner og religiøse institusjoner, på grunn av deres kritikkverdige moralske doktriner, sosialpolitikk eller politiske innflytelse. Heller ikke refererer jeg til assosiasjonen av mange religiøse trosoppfatninger til overtro og aksepten av evidente feiloppfatninger. Jeg snakker om noe mye dypere, nemlig frykten for religionen selv. Jeg snakker ut fra erfaring, idet jeg selv er sterkt preget av denne frykten: Jeg ønsker at ateismen er sann, og jeg føler meg uvel ved tanken på at noen av de mest intelligente og velinformerte mennesker jeg kjenner er religiøse.»

Han fortsetter: «Det er ikke bare det at jeg ikke tror på Gud og, naturligvis, håper at jeg har rett i min tro. Det er det at jeghåper det ikke finnes noen Gud! Jeg ønsker at det ikke skal finnes en Gud; jeg ønsker at universet ikke er slik.»

Kosmisk autoritetsproblem. Nagel er ikke snauere enn at han karakteriserer sin egen tilstand som et «kosmisk autoritetsproblem» og gjetter at den «ikke er en sjelden tilstand og at den er ansvarlig for mye av scientismen og reduksjonismen i vår tid.»

Hva vi skal gjøre med det kosmiske autoritetsproblemet, gjenstår å utrede. I mellomtiden kan vi glede oss over at det finnes slike åpne og ærlige selvrefleksjoner blant våre venner, ateistene. Det borger for at vår kultur og vitenskap vil finne en fruktbar vei inn i fremtiden.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt