Verdidebatt

Hvem bør være best på ikke å ekskludere?

Vi er alle lemmer på Kristi legeme. Sånn sett er jeg allerede inkludert i menigheten, men det oppleves ikke alltid slik. Skal jeg kunne delta som alle andre eller må jeg venne meg til at det ikke går?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Trosopplæringskonferansen er et årlig arrangement som samler kirkelige ansatte fra store deler av landet. Kirkeansatte som kommer for å bli inspirert. Se hva som rører seg andre steder i kristen-Norge. Høre på inspirerende foredrag og treffe andre som også driver med trosopplæring. Før deltakerne går til seminarer og besøker stands, er det en stor gudstjeneste, en av de mer gjennomarbeidede Den norske kirke arrangerer gjennom året.

Etter en del trøbbel med å komme fram til konferansestedet kom jeg litt sent. Da var det nesten helt mørkt i salen, slik det gjerne er på «kule» gudstjenester. Og da ser jeg ingenting. Heldigvis var det en bekjent som fant meg og ga meg tilbud om ledsagerhjelp.

Da gudstjenesten vel var i gang tok det ikke så lang tid før det ble helt stille i salen. Dagens tekst skulle presenteres på storskjerm og tolkes for døve. Det var nok ment som en effekt at den ikke ble lest opp. Hun som ble ledsageren min denne dagen er tilfeldigvis også dyslektiker. Hun gjorde et beundringsverdig forsøk på å lese teksten for meg. Og både hun og jeg var enige om at vel er stillhet en trendy effekt, men her var det ikke optimalt for noen av oss. Salmetekstene ble vist på samme måte, altså måtte man kunne se teksten på storskjermen for å synge med.

Gudstjenesten fortsatte med et visuelt dramastykke. Ledsageren forsøkte så godt hun kunne å forklare hva som skjedde på scenen. Det var visst noen ungdommer som løp rundt i ring og viftet med armene. Det høres kanskje litt komisk ut, men det var det jeg oppfattet, og det var helt sikkert langt fra intensjonen til de som hadde laget dramastykket.

Et forslag til arrangøren er at de kunne ha sørget for synstolking, ganske enkelt ved å beskrive det som skjedde med tale, eller via et system som brukes til simultantolking.

Senere i gudstjenesten gjennomførte programlederen en mentometerundersøkelse. Hun stilte spørsmål til salen og man skulle gi et svar på mobilen sin. Resultatet av undersøkelsen kom umiddelbart opp på storskjermen. En veldig kul idè, men temmelig vanskelig å henge med på, siden programlederen ikke fortalte hva resultatene var. De ble bare presentert visuelt på skjermen.

Vi var flere synshemmede på denne gudstjenesten. Behovene våre er nok ulike, men her hadde det hjulpet veldig om arrangørene hadde sørget for at salmetekstene fantes i punktskrift og stor skrift, at bibeltekstene og annet som ble presentert på storskjermen også ble lest, og at man fant en annen måte å formidle dramainnslaget på.

Jeg gikk veldig skuffet fra gudstjenesten på årets trosopplæringskonferanse. Egentlig hadde jeg mest lyst til å forlate salen midt under gudstjenesten. Intensjonene om å tilrettelegge var muligens til stede, de hadde jo tenkt på døve. Da blir det jo ganske ironisk at ingen hadde tenkt på at det kanskje dukket opp noen som ikke ser, også. Denne gangen ekskluderte kirken èn gruppe i iveren etter å inkludere en annen.

Jon Ivar Dypedal, 28 år fra Stokke i Vestfold er skribent i KABBs prosjekt Synlige stemmer.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt