Bergit Haugland

2    0

En skamplett i Norsk historie.- Åpent brev til Stortingsrepresentantene.

For en tid siden så vi på Dagsrevyen om lanseringen av en bok om Quislings rolle og ansvar i sammenheng med deportasjon av jøder under 2.verdenskrig. Hvordan rasisme og kynisme førte til at mennesker opphøyet seg selv til dommere og definerte mennesker av ikke arisk opprinnelse til deportasjon og død

Publisert: 5. nov 2017 / 12062 visninger.

Vi har i dag fått vite at vår unge afghanske venn, som kom til Norge som enslig mindreårig flyktning for 2 år siden, har fått avslag på sin anke om beskyttelse i Norge. Han har i likhet med mange andre flyktet fra Iran, gjennom 11 land i Europa, til Norge. Han har vært vitne til drukning og han har sett sin nære venn på 14 år bli skutt under flukt, for så å måtte forlate han døende Han har opplevd forlis i middelhavet, sett barn og voksne drukne uten å kunne hjelpe. Han har gjentatte ganger fortalt oss om den gangen han klarte å redde et lite barn fra drukningsdøden. Opplevelsene møter ham som mareritt om nettene. Han er redd når han går i byen, alle mennesker kan være potensielle farer, han må hele tiden være i beredskap.

Han har tilpasset seg i Norge. Har lært språket, gått på skole, fått noen venner. Han har etterhvert kommet til den byen der hans eldre bror har bosatt seg. Broren kom som enslig mindreårig flyktning for 8 år siden, har tatt fagbrev og er i jobb. Vår venn har håpet på at han en gang skal kunne gjøre det samme.

Han er plaget av smerter, vondt i hodet/migrene, mareritt og angst. Han har forsøkt å ta sitt liv tre ganger. Han har blitt mer og mer desillusjonert og apatisk. Men, han er en veloppdragen, høflig gutt – som han har holdt ut – og forsøkt å opprettholde håpet. Han er opptatt av å følge med i media nasjonalt og internasjonalt, noe som vi ser fører til at angsten og traumene forsterkes. Vi har forsøkt å hjelpe han til å opprettholde håpet om å bli i Norge. Han har tvilt på om det vil bli mulig.

Han er bare 17 år og han opplever at han ikke har noe sted å dra til. Han kom fra Iran hvor hans funksjonshemmede mor lever i fattigdom som papirløs flyktning. I Iran har de som tilhører den afghanske folkegruppen hazara ikke adgang til offentlige arenaer. I svømmehallen og i offentlige parker er det skiltet med ‘afghanere og hunder ingen adgang’. Hva minner dette oss om?

Mor kan pga forfølgelse og krig ikke dra tilbake til Afghanistan. Hun lever og håper for sine to barn i Norge. Vår venn, hennes sønn, skal nå sendes med fly til Kabul. Han har ikke vært der siden han var 9 år. Han kjenner ingen der, har ingen familie, ingen klan han kan søke tilflukt hos. Han sier han vil bli drept hvis han reiser dit på grunn av forfølgelse.

For 14 dager siden besøkte vi han på psykiatrisk avdeling etter hans 3. selvmordsforsøk. Han hadde fått vite at hans beste venn i Norge hadde fått avslag på sin anke om opphold. Det kan virke som om denne beskjeden førte til at han prøvde å ta sitt liv. Vi har begge hatt mange samtaler med vår venn hvor han forteller oss om grusomme opplevelser gjennom barndom, ungdom og under flukten til Norge. Etterhvert som datoen for utreise til Kabul nærmer seg ser vi at håpet hans forsvinner, vår venn blir apatisk og introvert.

I møtet med den unge gutten føler vi oss skamfulle og maktesløse. Hvordan kan vi- norske myndigheter- utsette uskyldige barn for denne torturen, de venter på å bli deportert til helvete.

Vi traff ham igjen i dag. Han har nå fått vite at han ikke får bli i Norge. At han blir tvangsreturnert til Afghanistan i slutten av november. Han har mistet håpet for lenge siden. Han vet at beskjeden om utsendelse blir hans skjebne. ‘To år i Norge til ingen nytte’ sier vår venn. Han snakker om å rømme til Spania, men sier samtidig at han ikke orker et nytt opphold på nytt mottak, nye intervju, lære et nytt språk, og tanken på å skulle være alene med marerittene sine. Han forsøker å trøste oss som gråter. Vi ser at han er sliten og desillusjonert.

Vi må kunne forhindre dette!
Dette handler om hva distanse gjør med oss mennesker. Det vedkommer ikke meg. Det er det Hannah Arendt skriver om når hun forteller om Eicmann under 2. Verdenskrig. Det moralske paradokset synliggjøres ved at man handler på oppdrag – distanserer seg, slipper ikke virkeligheten og de etiske betrakningene inn over seg. Vi ber dere politikere ta inn over dere den smerten og det ansvaret vi gjennom denne historien har forsøkt å beskrive. I boka ‘Etiske begreper og problemer’ ( 1997: 51) drøfter Løgstup dette fenomenet ved å vise til Bibelen ( Lukas 10);
En mann spurte: Hvem er din neste? Jesus tok spørsmålet opp og sa: En mann gikk fra Jerusalem ned til Jeriko. Da falt han i hendene på røvere. De rev klærne av ham, og skamslo han og lot han ligge halvdød. Nå traff det seg slik at en prest kom samme vei; han så ham, men gikk rett forbi. Det samme gjorde en levitt; han kom, så mannen og gikk forbi. Men, samaritanen som var på reise, kom også dit han lå; og da han fikk se ham, syntes han inderlig synd på ham. Han gikk bort til ham, helte olje og vin på sårene hans og forbandt dem, løftet ham opp på eselet sitt og tok ham med seg til herberget og pleiet ham. Neste morgen tok han fram to denarer, gav dem til verten og sa; Sørg godt for ham; og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake. Jesus spurte så: Hvem av disse tre syntes du viste seg som en neste for ham som ble overfalt av røvere? Mannen svarte: Den som viste barmhjertighet mot ham. Da sa Jesus: Gå du bort og gjør likeså.

Den barmhjertige samaritan ble etter dette en politisk samaritan. I møte med voldsofferet utførte han handlinger som responderte med den andres sårbarhet, noe som også fordret et politisk engasjement. Kunne et slikt engasjement føre til at det ble trygt for unge asylsøkere å få bli i Norge?
La oss håpe at Stortingspolitikere fra alle parti kan ta dette inn over seg og la oktoberbarna få opphold i verdens beste land. La oss unngå en ny skamplett i Norgeshistorien.

Trine Danielsen
Bergit Haugland
01.11.17

5 liker  
Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Åge Kvangarsnes kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
13 minutter siden / 564 visninger
Bjørn Erik Fjerdingen kommenterte på
Vårt liv er omringet av søvn
42 minutter siden / 33 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Grundtvigs ambivalente arv
rundt 1 time siden / 683 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Grundtvigs ambivalente arv
rundt 2 timer siden / 683 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Om likekjønnet ekteskap
rundt 2 timer siden / 66 visninger
Anne Elisabeth Skogøy Fjellstad kommenterte på
Min entusiasme for Det gamle testamente
rundt 2 timer siden / 564 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Forsinket gratulasjonshilsen til Israel på 70-årsdagen 14. mai 2018.
rundt 2 timer siden / 199 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 2 timer siden / 4016 visninger
Roald Øye kommenterte på
Forsinket gratulasjonshilsen til Israel på 70-årsdagen 14. mai 2018.
rundt 2 timer siden / 199 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Kling no, klokka
rundt 3 timer siden / 491 visninger
Levi Fragell kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 3 timer siden / 4016 visninger
Martin Sandstad kommenterte på
Til mine ureligiøse venner
rundt 4 timer siden / 4016 visninger
Les flere