Vidar Mæland Bakke

31

Hannas kjøkkenbord

Det var atmosfæren der inne på kjøkkenet til Hanna. Det var de rolige bevegelsene hennes. Det var den koselige småpraten. Det var den dype respekten hennes for meg som liten gutt. Det var opplevelsen av å ha hennes hele og fulle oppmerksomhet. Det var langsom tid. Akkurat de minuttene føltes det som jeg var den aller viktigste i hennes verden.

Publisert: 31. okt 2017 / 261 visninger.


Jeg husker det som om det var i går. Det hadde bare gått noen dager siden vi hadde flyttet inn i den store prestegården midt i sentrum av Sunnmørsbygda Stranda. Jeg var seks og et halvt år. En eldre dame hadde stanset utenfor porten og satt fra seg handleposene, som for å hvile seg et øyeblikk. Så ropte hun på den lille gutten som lekte i hagen.

- Er det du som heter Vidar, spurte hun. - Jeg heter Hanna og bor i det huset der. Hun pekte mot nabohuset. Opp fra den ene av posene plukket hun en splitter ny jojo. En sånn som alle skulle ha den sommeren. Hun ga meg den sammen med et stort kremmerhus med smågodt. Og så sa hun: - Jeg håper du kommer og besøker meg snart!

Når jeg gjenforteller denne episoden i dag, merker jeg at folk er på vakt. Er dette en god eller skummel fortelling? Det er dessverre sånn det er blitt, og kanskje med god grunn. Vi lærer opp barn til at de ikke uten videre skal tro godt om eldre fremmede personer som byr på godteri og inviterer dem hjem.

Nå var nok Hanna en fremmed for meg, men ikke for mine foreldre. De hadde tidlig tatt runden og hilst på naboene. Dette var den hyggelige pensjonisten i huset rett ved siden av oss, bak frukttrærne. Jeg måtte gjerne gå på besøk dit hvis jeg var invitert.

Hanna bodde i et stort gammalt hus i en velstelt hage, sammen med sin eldre bror, Harald. Hanna hadde blitt skilt for mange år siden. Hun hadde en datter og svigersønn i Oslo og tre flotte barnebarn. De kom på besøk i alle ferier. Men hovedstaden var langt unna. Hanna var så glad i barn. Hun kunne godt tenke seg å ha den sorten rundt seg litt oftere.

Ofte når jeg ringte på døra hos Hanna, var det Harald som åpnet opp for meg. De første årene trakk han seg raskt tilbake i stua mens jeg ruslet inn på kjøkkenet til Hanna. Hun fant fram et glass med saft og ga meg. Der satt vi ved kjøkkenbordet og pratet om likt og ulikt en halvtimes tid. Av og til en time, hvis vi hadde mye å snakke om.

I det jeg reiste meg for å gå, var alltid ritualet det samme: Hanna hentet en pose med potetskruer fra kjøkkenskapet som hun hadde kjøpt og lagt der siden sist.

Var det potetskruene jeg kom for? Kanskje i begynnelsen. Men snart var det så mye mer:

Det var atmosfæren der inne på kjøkkenet til Hanna. Det var de rolige bevegelsene hennes. Det var den koselige småpraten. Det var den dype respekten hennes for meg som liten gutt. Det var opplevelsen av å ha hennes hele og fulle oppmerksomhet. Det var langsom tid. Akkurat de minuttene føltes det som jeg var den aller viktigste i hennes verden.

De neste tolv årene frem til jeg flyttet hjemmefra som attenåring, stakk jeg innom kjøkkenet til Hanna en til to ganger i måneden. Minst. Etter som årene gikk, ble jeg også kjent med andre rom i huset hennes. Og den litt mer beskjedne broren, Harald ble også en god venn.

Jeg har forsøkt å huske om jeg var til praktisk hjelp for Hanna. Hun og Harald ble gamle i løpet av tiden jeg bodde på Stranda. Og jeg var lett på foten. Men jeg tror ikke jeg gikk ærend for Hanna og Harald mer enn en håndfull ganger. Besøkene hos Hanna handlet først og fremst om god tid rundt kjøkkenbordet. Det var ingen spesiell agenda for våre møter.

Alt ved min barndoms relasjon til Hanna stemmer med verdier jeg gjerne taler varmt for, men som plutselig er blitt ganske motkulturelle i min omkrets og som jeg lengter etter å praktisere mer:

- At jeg kan bygge vennskap til en som er mye eldre enn meg eller mye yngre enn meg, uten at vi er i familie.

- At jeg får besøk av noen uten at det er planlagt, eller uten at de har en unnskyldning eller spesiell hensikt med å komme på døra mi.

- At jeg kan ha naturlig tilgang til kjøkkenbordet hos et annet menneske, uten at jeg kommer der i egenskap av en rolle eller et oppdrag.

- At hverdagene mine har rom for de gode samtalene som skjer uventet. De som bare inntreffer, fordi en av oss fikk en innskytelse om å invitere seg inn i den andres liv. Og fordi den andre tok i mot og lot det skje.

Jeg tror ikke slike relasjoner oppstår helt av seg selv. Hanna gjorde et bevisst valg om å stoppe og invitere den lille gutten inn i sitt liv.

Når var det at sjenansen og denne ulykksalige reserverte væremåten slo rot i meg? Det må vel ha skjedd en eller annen gang etter at voksenlivet traff meg. Dette fenomenet som mine utenlandske venner ofte påpeker, og som jeg har til felles med så mange nordmenn. Vi som trenger et verv i Røde Kors eller lokalmenigheten for å presentere oss for nyankomne.

Både Hanna og Harald var blitt pensjonister før jeg ble kjent med dem. De fortalte ofte historier fra et aktivt arbeidsliv. Hanna hadde jobbet på en av de mange fabrikkene på Stranda. Men jeg husker bare mennesker med uendelig god tid.

Kanskje jeg husker feil. Kanskje var Hanna alltid travelt opptatt med mange huslige sysler når jeg ikke var der. Men poenget var at hun alltid lot meg føle meg som verdens viktigste tidsfordriv fra det øyeblikket jeg ringte på døra og til jeg gikk igjen.

Jeg ønsker å bli som Hanna.
Og kanskje finnes det noen rundt meg som ikke behøver å vente helt til jeg blir pensjonist før de har fulle rettigheter til kjøkkenbordet mitt?

 

Vidar Mæland Bakke

Prest 

4 liker  

Bli med i debatten!

Direkte kommentering er avviklet. Du har mulighet til å svare på innlegg ved å skrive et selvstendig debattinnlegg.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Unn Elisabeth Aarø

8 innlegg  369 kommentarer

Godt å lese- sårt og minnes

Publisert rundt 1 år siden

Takk for varmt innlegg . Jeg hadde en slik farmor varm, snill og raus. Det var god og varig lærdom, livsviktig. Heldigvis fikk jeg beholde henne til jeg var 30 år- skulle ha vært hos farmor oftere etterhvert som jeg ble voksen. Men hun er for alltid der inni hjertet.

 Jeg har møter fortsatt mennesker jeg får et hjeteforhold til og det har pågått hele livet -og, ja de må en beholde og huske selv i et stresset etller travelt liv. Tillit er helt vesentlig og at en tenker på hverandre, så det kan ikke bli for mye eller for mange.  Verden har blitt mere krevende og kald.

 Beklageligvis må en passe seg i vår tid. Noen kommer i forkledning også når det ikke er Halloween, det er mye som grenser inn til det alternative og mange med psykiske lidelser og mørke sinn. Ødelagte familier og mennesker som aldri fikk bearbeidet sår og oppleve vennskap hverken med yngre eller eldre.

Vennskap er livets blomster og jeg tror du vil møte flere slike som  Hanna.

Siste innlegg

Gode og dårlige kommentarer?
av
Toril Søland
29 minutter siden / 24 visninger
@Karl Øyvind Jordell
av
Njål Kristiansen
rundt 1 time siden / 44 visninger
Al Gore som president?
av
Roald Øye
rundt 1 time siden / 35 visninger
Brexit - sjakk-VM på engelsk.
av
Njål Kristiansen
rundt 2 timer siden / 33 visninger
Døende på flyttefot
av
Astrid Rønsen
rundt 2 timer siden / 32 visninger
Grep mot mannedebatt
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 49 visninger
Innen 2020 får vi 5G. Hva innebærer det?
av
Toril Søland
rundt 2 timer siden / 16 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
rundt 4 timer siden / 78 visninger
Kanossagang på NRK
av
Hanne Linn Skogvang
rundt 4 timer siden / 179 visninger
Les flere

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 76897 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
nesten 2 år siden / 43284 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34714 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27693 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22367 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22106 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 19978 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 18971 visninger

Lesetips

En iboende verdighet
av
Erik Lunde
rundt 4 timer siden / 78 visninger
Bygger på menighetene
av
Andreas Aarflot
rundt 4 timer siden / 62 visninger
Styrking av fødselspengar no!
av
Aina Alfredsen Førde
rundt 4 timer siden / 78 visninger
Å sjå fortida med to augo
av
Johannes Morken
rundt 4 timer siden / 67 visninger
Voksen og ledig
av
Nils-Petter Enstad
rundt 4 timer siden / 78 visninger
Et forpliktende sammenfall
av
Thea Elisabeth Haavet
1 dag siden / 164 visninger
Borgerlig rødming?
av
Bo Kristian Holm
1 dag siden / 340 visninger
Feil om Engelbretsdatter
av
Kristin Norseth
1 dag siden / 156 visninger
Les flere

Siste innlegg

Gode og dårlige kommentarer?
av
Toril Søland
29 minutter siden / 24 visninger
@Karl Øyvind Jordell
av
Njål Kristiansen
rundt 1 time siden / 44 visninger
Al Gore som president?
av
Roald Øye
rundt 1 time siden / 35 visninger
Brexit - sjakk-VM på engelsk.
av
Njål Kristiansen
rundt 2 timer siden / 33 visninger
Døende på flyttefot
av
Astrid Rønsen
rundt 2 timer siden / 32 visninger
Grep mot mannedebatt
av
Vårt Land
rundt 2 timer siden / 49 visninger
Innen 2020 får vi 5G. Hva innebærer det?
av
Toril Søland
rundt 2 timer siden / 16 visninger
En iboende verdighet
av
Erik Lunde
rundt 4 timer siden / 78 visninger
Kanossagang på NRK
av
Hanne Linn Skogvang
rundt 4 timer siden / 179 visninger
Les flere