Verdidebatt

Maslow kan si oss noe om politiske prioriteringer

Det skjer store endringer i stemmegivningen i mange land, når folket går til urnene. Maslow kan gi oss noen forklaringer på hvorfor disse endringene skjer, og kanskje sette oss på sporet av hva hvermansen nå opplever som viktige saker i samfunnet.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er for tiden uvanlig store endringer i folks stemmegivning ved valg.  Dette skjer i mange av de landene som vi kulturelt har slektskap med.  Det har vært overraskende endringer ved valg i USA, i England, i Frankrike og sist i Østerrike. Og i land som Tyrkia, Ungarn og Polen har velgerne samlet seg om mer konservative og autoritære regimer. Valget som vi nettopp har gjennomført i vårt land har også gitt markerte forskyvninger i velgernes stemmegivning. Mest markert er en tilbakegang for Arbeiderpartiet.

I slike tider blir det ropt etter forklaringer, og analysene er mange. Det kan også være mange og sammensatte forklaringer som har nyanser fra land til land. Noen forklaringer knyttes til valgkampene og lederes evne til å presentere sitt partis synspunkter, men det er også fellestrekk og trender som trenger mer overordnede analyser og forklaringer.  Det synes som store velgermasser har endrede behov som de ønsker å få tilfredsstilt og de leter etter partier som de tror kan fylle disse.

Det dreier seg om å gi tillit. Og tillit er en sammensatt størrelse som ikke nødvendigvis er rasjonell.  Tillit dreier seg om at vi tror – eller kanskje håper – at vi gjennom vår stemmegivning kan få oppfylt noen grunnleggende behov som vi opplever for tiden. En av de som har gitt oss rammeverk for menneskers behov er Maslow.  Han delte behovene inn i 5 kategorier og presenterte de i det som har fått betegnelsen Maslows behovspyramide.  Det er flere som har etterfulgt ham og nyansert og utdypet hans synspunkter, bla. Alderfer som forenklet modellen og delte den i 3 hovednivåer. Nivå 1 omfatter grunnleggende behov for å eksistere som mat, drikke og sikkerhet. Nivå 2 omfatter de sosiale behov og på nivå 3 dreier det seg om behovet for selvrealisering og personlig vekst.

Når vi ser på utviklingen i det moderne samfunn etter krigen så har vi en naturlig utvikling som følger disse hierarkiene. I den første perioden, når gjenoppbyggingen etter krigen skjedde, fikk innbyggerne dekket de grunnleggene behov for trygghet og livsnødvendigheter som mat og hjem. Det ble også inngått internasjonale allianser som trygget freden. I neste periode ble det naturlig å søke etter løsninger som gav sosial tilhørighet og gode aktiviteter. Øverst i pyramiden kommer så behovet for selvrealisering og egenutvikling.

Det er det siste vi har drevet med i de senere tiår i det postmoderne samfunn.  Vi er vendt mot oss selv og vår selvrealisering med pleie av kroppen, mental helse og realisering av individuelle mål.

Hva har så endret seg de siste årene? Det kan sikkert diskuteres hvor store endringer det egentlig har vært, men det er neppe tvil om at det har vært store og omfattende hendelser. Disse blir raskt allemannseie gjennom den globale mediadekningen og de nye sosiale mediene. Nyheter blir gjentatt og forsterket raskt og voldsomt. Fokuset i informasjonsformidlingen er det ekstraordinære og dramatiske, og rekken av voldsomme hendelser gir oss en opplevelse av en verden i store endringer. Vår stabile verden blir truet. Folkeforflytning og terror truer både vår grunnleggende trygghet og eksistens, og vi opplever at vår kultur, velferd og religionsutøvelse blir angrepet.

Hva  kan behovspyramidene lære oss om det som skjer. Pyramiden forteller at vi flytter våre opplevde behov tilbake, eller nedover, i pyramidene. De behov som nå blir påtrengende er knyttet til de lavere nivåene. Da trenger vi løsninger som møter denne nye situasjonen. Vi trenger politikere som tolker og møter disse strømningene. Det bør ikke overraske at det da er andre røster som treffer grasrotas behov enn de som er ledere i de tradisjonelle partiene og tilhører den intellektuelle eliten i landene. Den intellektuelle eliten opplever ikke at deres situasjon en truet.  De lever i sin trygge verden med gode lønninger og interessant utfordringer. De har også dekket sine sosiale behov og holder fortsatt på med sin selvrealisering.   Kan man forvente at disse menneskene kan forstå menigmann og formidle løsninger i et språk som hvermansen oppfatter.

Dette åpner for stor grad av populisme.  Populismen definerer en motsetning mellom folket og eliten. Folket kjenner på en frykt for sin situasjon, ikke nødvendigvis så konkret og virkelig, men en frykt for fremtiden og for neste generasjon.  Folket gir derfor sin tillitt til de røster som møter denne frykten. Personer og partier som klarer å identifisere disse strømningene får folkets tillit.

Det kan bety at de store bestående partiene blir forkastet. De som løste gårsdagens problemer med velferd, arbeid og utdanning for alle er ikke sikret tillit inn i fremtiden. De partiene som presenterer løsninger med trygghet og orden får oppslutning. Det kan bety at enkle løsninger gir tillitt fordi de er forståelige og treffer akkurat det punktet som skaper frykt hos folk. Gode folketalere med retoriske evner kan derved få tillit og stor oppslutning.

En av de største utfordringene i urolige tider er at de beste retorikerne som vinner folkets tillit, ikke nødvendigvis er de beste til å finne gode tiltak for folket.  De som gir enkle løsninger og derved får makt i landet, er ikke nødvendigvis de som har gjennomtenkte og bærekraftige løsninger.  Her settes virkelig vårt demokrati på prøve.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt