Kommentar

Vi er alle lutheranere

Det Luther satte i gang, fikk dype konsekvenser. Ikke minst gjelder det oss nordmenn. Lutherdommen har preget både kirke og teologi, samfunnsliv og folkets mentalitet.

Det var en amerikaner som utbrøt det etter noen uker i Norge: Dere er jo alle lutheranere!
På kirkedøra i Wittenberg er Martin Luthers teser nå støpt i bronse. Det er tvilsomt at Luther virkelig spikret dem opp der for 500 år siden i dag. Men det han satte i gang, fikk dype konsekvenser.
Ikke minst gjelder det oss nordmenn. Lutherdommen har preget både kirke og teologi, samfunnsliv og folkets mentalitet. I jubileumsåret har vi – i samsvar med Luthers egen innstilling – gått kritisk til verks mot tradisjonen. Men er det ikke også en god del å være takknemlig for?

Journalistene

Martin Luther var en sannhetssøker. Og når han mente han hadde funnet den, kunne selv ikke keiser og pave og trusler kjetterbål få ham til å vike. Det gjorde ham til en opprører som splittet både kirken og nasjonen.
Luther ville egentlig bare ha en debatt om avlatshandelen, som mange i hans samtid reagerte på. Men da de ble kjent, forsto boktrykkerne – datidens journalister – at dette var godt stoff. Dermed ble det langt mer enn den indrekirkelige disputten Luther hadde tenkt seg. Han ble en trussel mot det kirkelige hierarkiets makt og sterke økonomiske interesser.
Da Luther så nektet å bøye seg for pålegg fra sine kirkelige overordnede, ja, fra paven selv, ble han en opprører. Men også en frigjører.

Statskirken

Luther gjorde slutt på presteskapet som mellomledd mellom folket og Gud. Sammen med et av de andre prinsippene i lutherdommen, Skriften alene, ble dette grensesprengende. Vanlige folk skulle selv lese Bibelen. De geistlige mistet eneretten til å utlegge Skriften.
Det er dette som har fått en del til å hevde at demokratiet er et resultat av reformasjonen. Luther selv var slett ingen demokrat. Og i første omgang førte reformasjonen slett ikke til demokrati, og heller ikke til at presteskapet mistet makt. Det skyldtes delvis den strategien Luther valgte for å berge seg og sin reformasjon: Han gikk i allianse med fyrstemakten. Det førte til at vi fikk statskirken.
Gjennom hele middelalderen hadde kirke og stat knivet om makten. I de lutherske land ble striden med et slag avgjort: Kirken ble lagt under staten.

Diktatur og demokrati

I hundreårene etter reformasjonen slo eneveldet gjennom. Det skyldtes ikke Luther, men at fyrstene nedkjempet adelens makt og ble enerådende. «Staten, det er jeg», ble sagt av en konge i det katolske Frankrike.
Men kombinasjonen av enevelde og statskirke gjorde at presteskapet fikk makten tilbake. Prestene var statsmaktens propaganda-apparat. Til gjengjeld satte staten sin makt bak kirkens lære og hierarki. Det kan altså med en viss rett sies at reformasjonen førte til kirkelig diktatur, slik det sto i en artikkel i VG lørdag.
Men den demokratiske impulsen i Luthers lære om det alminnelige prestedømme slo likevel gjennom. Hans Nielsen Hauge kunne støtte seg på den da han 250 år etter Luther avviste presteskapets makt og satte lekfolket fri. Det var et viktig steg mot norsk demokrati.

Oppdagelsen

«Nåde» er Luther-årets slagord i Norge. Nåden alene, «sola gratia», er Luthers store oppdagelse. Men det var ikke det som lå bak hans oppgjør med avlaten i 1517. Augustinermunken Luther visste at bot var blodig alvor og et personlig ansvar. Boten kunne ikke kjøpes for penger.
Men botskravene tynget ham ned, og et par år etter tesene gikk lyset opp for ham. «Den rettferdige skal leve ved tro», sto det i Romerbrevet. «Da forsto jeg at rettferdigheten er Guds gave, ...at Gud den barmhjertige rettferdiggjør den troende», skrev Luther mange år senere: «Jeg følte meg som født på ny og steget inn gjennom Paradisets port».

Nåden

Jeg kjenner meg igjen i Luthers opplevelse her. Jeg hadde vært kristen i mange år, strevet med å være bra nok, og ikke minst med vissheten om alt det som fantes bak min fromme fasade. Og så forsto jeg plutselig det jeg hadde hørt i mange år: «Det alt er ferdig, eg skal inkje gjera». Jeg gråt av glede og lettelse.
Opplevelsen av nåden er altså ingen selvfølge, selv for en som er oppvokst i Norsk Luthersk Misjonssamband. For nåden går på tvers av våre naturlige religiøse impulser: Gud er en som skal blidgjøres gjennom våre handlinger, enten det nå handler om strenge regler for rett liv eller intens lovsang som skal bringe Gud til oss.
Nåden alene er et nødvendig korrektiv til alle de påbud og krav både vi selv og andre pålegger oss, både uttalt og underforstått. Og der er katolikkene slett ikke de verste.

Bra nok

Å være bra nok for Gud er kanskje ikke hva de fleste strever med i dagens samfunn. Vi strever med å være bra nok ut fra alle kravene til vellykkethet og kontroll vi stadig møter. Vi trenger virkelig nåde. Ville det være lettere om vi gjenoppdaget Guds nåde?
Så har nåden alene blitt misforstått dithen at vi ikke kan gjøre noe godt og at vi ikke kan bli bedre mennesker. Dette forkrøblende menneskesynet er ikke hva Luther sto for. Han helliggjorde hverdagslivet i hjem og yrke til en tjeneste for Gud. Nåden setter oss fri til å tjene og til å vokse og utvikle oss. Og det er vårt eget ansvar, ikke noe vi kan overlate til noe slags presteskap, geistlig eller verdslig. Og ikke kjøpe for penger.
Slik forstått skal vi være glade for at vi er lutheranere.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar