Kommentar

Å være snill

Menneskelig kontakt oppstår når vi lar våre kanter huke seg fast i andres kanter.

I min videregående skoles årbok ble hver elev tildelt noen setninger under portrettbildet. Min frykt var å få følgende tekst: «Åste er en snill og koselig jente!» For hvis det eneste som stod var at man var snill og koselig, betød det egentlig at man var ingenting. Å være snill hadde ingen verdi. Å være interessant og morsom var noe helt annet og mye bedre.

Snille. Som 15-åring bodde jeg et år i USA. I spisepausen første dag stod jeg i kantina. Jeg var usikker og forvirret og så ut over flere hundre elever, ukjente alle sammen. Jeg var skrekkslagen. Hvor kunne jeg sette meg? Var det ok å spise alene? Men så hendte det: En jente som kjente meg igjen fra tysktimen inviterte meg til hennes bord. Jeg pustet ut og satte meg ned.

Ikke kunne jeg bidra noe videre i samtalen, jeg forsto språket dårlig og kodene enda mindre. Men hver dag fikk jeg sette meg ved dette bordet. De laget ikke plass til meg fordi de likte meg, men fordi de så at jeg trengte det. De var rett og slett snille med meg.

Å nedkjempe sin egoisme. Å være snill på avstand koster meg lite. Jeg er medlem av et solidarisk politisk parti, er fast giver til humanitære organisasjoner og tilslutter meg enhver tapt sak som trenger min støtte. Det er ganske lett. Det er mye vanskeligere å være snill i det nære. Det betyr nemlig å nedkjempe sin egen egoisme i møte med andre mennesker. Det betyr å ikke tenke på hva jeg får ut av en samtale, men hva mitt medmenneske trenger. Det faller ikke naturlig.

I en tid der det er viktig å være seg selv og integriteten blir dyrket fram som vår egen personlige ledestjerne, har det å kjempe mot sin egen natur ingen plass. Ikke bare er det en vanskelig oppgave å undertrykke sterke sider av seg selv, men det trekkes også i tvil som ideal overhodet.

Del i det onde. Hele det kristne menneskesynet er imidlertid bygget på at vi selv har del i det onde, at det vi som enkeltmennesker bringer til torgs ikke bare er godt. Vi står i en ubrutt arverekke etter de første menneskers fall. Syndens lov bor i våre lemmer, for å si det med Paulus. Derfor er idealet om autensitet og å være seg selv problematisk, det overser at vi nettopp i vårt indre bærer mye som ikke bør dyrkes fram, sider som våre medmennesker bør skånes for.

Snille kristne jenter. Er det da et godt ideal å være snill? I kristne miljøer blir spesielt jentene, implisitt og eksplisitt, tildelt en rolle som godhjertede. De baker kaker, har alltid et godt smil på lager og sklir umerkelig rundt med sine nedslipte kanter. De tilpasser seg omgivelsenes behov og bygger andre opp. De er limet i enhver forsamling, men hvordan har de det egentlig med seg selv?

En kan noen ganger lure på om de er mer lydige enn de egentlig er gode. Kanskje kjemper de en daglig kamp mot impulsen til å vende seg vekk fra alle som trenger dem, kanskje er de mestere i å fornekte sin natur og leve ut en personlighet som er bestemt for dem. Å undertrykke seg selv har den kostnaden at selvet forsvinner.

Snillhetens ambivalens fortsetter: Folk som er snille uansett er det vanskelig å stole på. I snillheten visker de ut sin umiddelbarhet og særegenhet, sin kantethet og urimelighet. Vennskapet til en som ikke har uvenner er generelt, og handler ikke om individuell kontakt. For det er ikke sine sosiale preferanser de spiller ut når de snakker med deg, det er sin sosiale pliktfølelse.

Borrelås. Det er vanskelig å få tak på noe som er helt glatt. Grunnen til at borrelåsens deler fester seg til hverandre er at de er ujevne og harde, man kan til og med rispe seg opp på dem. Slik oppstår også menneskelig kontakt, slik huker vi oss fast i hverandre.

Vi tåler ikke ren godhet fordi vi aldri skylder den noe. Den gir uten forbehold om tilbakebetaling. Den som ikke feiler noe trenger heller ingen. Vi har behov for å være i gjensidighet, å selv kunne gi, å selv kunne være rause overfor andres tilkortkommenhet. Da viser kjærligheten seg. Det er ikke det samme som snillhet. Kjærligheten tåler det mørke, den hekter seg fast i både det skarpe og det myke vi bærer med oss.

Snillhet er enormt viktig, men er man snill alltid mister man seg selv og kontakten med andre. Den snillheten som handler om lydig å slipe ned sine dårlige sider hindrer sann menneskelig kontakt fordi den skjuler mennesket slik det er, det sklir unna for hekting og huking.

Snarere enn å slipe ned våre egne kanter, trenger vi å være åpne for andres kanter.

Publisert i avisa Vårt Land 31. oktober

Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar