Guds ­tempel

Hva har kristendom, gudstro og spiritualitet med kroppslig ­helse og velvære å gjøre? Spørsmålet ville nok ha vært noe uventet for meg, som ungdom og ung voksen. Min bakgrunn var fra bedehuset og Den norske kirke. Vekten lå på bibelstudier, den frelsende tro, etterfølgelse av Jesus i bønn og kjærlighetsgjerninger. Men helse og kropp? Det lærte man noe om på skolen, eller det var noe helsevesenet, forskerne og statens kostholdsrådgivere tok seg av – slik tenkte jeg.

Preget helsen min

Som ung skulle imidlertid troen virkelig komme til å prege helsen min, på godt og vondt. Jeg fikk utfolde meg i fellesskap, sport, ­musikk og tenkning. Det var sunt og helsebringende. Samtidig hadde troen også en skjult bakside. Den rigide og altomfattende lydigheten mot Jesus og Bibelen kunne skape samvittighetsnag, selvforakt, angst, undertrykkelse av egne behov, søvnproblemer. På mange vis levde jeg derfor ganske «mekanisk», uten dyp kontakt med meg selv. Kombinasjonen med et dårlig kosthold gjorde at kropp og psyke etter hvert skulle bli gradvis brutt ned. Det hele endte, godt ute i 20-årene, med utbrenthet og kronisk leddsykdom.

Man lærer så lenge man lever. Det siste halvannet året har mitt primære livsmål vært å bygge meg selv opp igjen, på mange ulike måter. Det har vært en reise med mange overraskelser.

Jeg har måttet lese store mengder forskning om min helsetilstand, og om hva som gir et sunt og helt liv. Dermed har jeg fremfor alt lagt om kostholdet, mye planter og fisk, minimalt med sukker og ferdigmat.

Kontinuerlig kontakt

Jeg gjør det jeg kan for å unngå indre og ytre stress, og prøver å være i kontinuerlig kontakt med mitt indre liv. Jeg sikter mot å legge meg tidlig og trene jevnlig. Jeg bruker tid på musikk, og har begynt å lære meg å spille piano.

I sommer var jeg mye sammen med familie og venner. Mange turer i skog og mark, også til Besseggen, og en road trip til Polen. Jeg videreutdanner meg, men leser likevel mindre enn før. Det er stadig små tilbakeslag og nedturer på «helse-reisen.» Men pilene peker i det store og det hele oppover. Jeg har det bedre med meg selv i dag enn jeg har hatt det på veldig mange år.

Hva så med kristendommen og spiritualiteten? Bibelen og Jesus er fremdeles en dyp del av mitt «visdomsreservoar», og preger mye av min livsretning. Men der jeg opplever at disse, eller andre tradisjoner, kommer i konflikt med min helse og mitt velvære, legger jeg nå ned veto. Det er en mulighet jeg før manglet. I den forstand har jeg nå fått en mer «moderne» spiritualitet – jeg vil ha den grunnleggende styringsretten over eget liv og livssyn.

Spiritualitetsidealet ikke nok

Interessant nok har jeg imidlertid skjønt at dette moderne «autonome» spiritualitetsidealet heller ikke er nok, for å skape god helse. Jeg må derimot også lytte til, og være lydig mot, det kroppen min og psyken min forteller meg. Det handler for meg om å finne harmoni og sunne relasjoner – til meg selv, til andre mennesker, til naturen. Ignorerer jeg dette «virkelighetens språk», så må jeg betale for det. Spiller jeg på lag, så blomstrer jeg.

Dette er, for øvrig, en innsikt som jeg også har kunne gjenkjenne i dype ­tradisjoner fra både østen, og fra kirkelige tradisjoner knyttet til klostre og høytider. Her vil man vektlegge for eksempel yoga og mindfulness, sunt plantebasert kosthold, behovet for fellesskap og rytme, veksling mellom faste og fest. Jeg tror det ville være helsebringende om slike tradisjoner fikk større rom i det moderne ­institusjonelle Norge – inkludert i kirkelige sammenhenger.