Tilsvar på tesene: Å spille ball med Martin Luther

På hvilken måte skal vi forstå samtid og historie? Det er vanskelig nok å enes om en analyse av dagens virkelighet. Og enda verre er det å lete fram årsaksforhold bakover i tid. Hvilke hendelser ligger egentlig bak oss, og hvilke av dem har vært utslagsgivende for trekk i samfunnet i dag?

Disse spørsmålene aktualiseres både når noen skal feires, og når noen skal kritiseres. Det er derfor ingen enkel oppgave å skulle peke på svakheter ved den lutherske arv. For hva er egentlig Luthers feil? Og hva skal heller tilbakeskrives til hans etterfølgere eller andre historiske forhold? Bør Luther lastes for all teologi og alt kirkeliv som kaller seg luthersk? Og ikke minst, stemmer analysen av dagens kirkelige situasjon?

Luthers enorme skriftproduksjon kompliserer prosjektet videre. Hos ham kan man finne belegg for å hevde nokså motstridende synspunkter. Den skogen av posisjoner og skoleretninger som utgjør Luther-forskninga, er i seg selv en indikasjon på det.

Tekster lik de fem STREK og Vårt Land nå har trykket, stiller seg derfor åpne for kritikk på flere nivåer. Forfatterne fortjener honnør for at de har tatt imot en vanskelig utfordring.

De døptes tro. I sin artikkel Kirken er ikke folket (tese 4, VL 25.10) gir Ingunn Folkestad Breistein oss et interessant historisk riss over forholdet mellom stat, kirke og frikirkelige i Norge. Den norske kirke har grunn til å lytte. Men Folkestad Breistein hevder blant annet at «det er viktig ikke å tilsløre at døpte medlemmer ikke nødvendigvis er troende», med henvisning til Den norske kirke. Jeg har lyst til å spørre tilbake: Hvem er det egentlig viktig for?

Hva skal det tjene til å gå opp skiller mellom folk? Jeg foreslår at vi heller bruker døptes tvil og vantro til å tale teologisk om gjestfriheten, om alt hva kirkerommet og Gud faktisk rommer og tåler, om alt som kan skjule seg i et hjerte eller en medlemsstatus – ukjent selv for den det gjelder. Jesus forholdt seg til folk, ganske enkelt, og vi bør gjøre det samme, uten å forutsette verken det ene eller det andre hos mennesker vi taler til og med.

Elsket på tross av. Magnus Malms tekst Mennesket er mer enn sitt problem (tese 1, VL 18.10) er problematisk på mange måter. Men tematikken han reiser, er høyst relevant, for Luthers insistering på å forstå mennesket som synder, har avgjort uheldige sider. Vektleggingen av bevegelsen mellom synder og rettferdig, tegner en Gud som elsker oss utelukkende på tross av og ikke også på grunn av hvem vi er. Denne måten å snakke om mennesket på har gitt negative utslag. Joel Halldorf tematiserer noe av det samme i sin tekst Nåden er alltid større (tese 3, VL 23.10). Er mennesket alltid en synder?

Spørsmålet er betimelig. Men stilt i denne sammenhengen overser det at Luther er en høyst brukelig skapelsesteolog. Og nettopp en betoning av skapelsesteologien har vært den nordiske tradisjonens måte å forskyve antropologien på for å kommentere det samme spørsmålet. Den lutherdom som er gitt gjennom teologer som NFS Grundtvig, Knud E. Løgstrup, Gustaf Wingren og Inge Lønning, holder det vanlige, alminnelige menneskelivets teologiske verdi høyt. Synder-rettferdig-antropologien er ikke i seg selv et problem. Men når den ikke suppleres med skapelsestroen, blir den farlig. Det viser Magnus Malm godt fram.

Skapelsesteologien. Indirekte inneholder Patrik Hagmans tekst Staten er et dårlig kloster (tese 5, VL 27.10) en kritikk av Malms manglende blikk for skapelsesteologien: Ifølge Hagman fordømte Luther det at klostrene gav fromhetslivet forrang på bekostning av etikken. De fattige tapte for klosterregelen. Hagman viser altså fram en Luther i kontrast til Malms Luther, som relativiserer menneskets verdi som skapt.

Både Malm og Halldorf ville hatt nytte av Luthers coram-tenkning, hans sondring mellom menneskets ulike relasjoner. Vi lever overfor Gud og overfor mennesker, overfor verden og overfor oss selv. Disse relasjonene stiller mennesket i ulike posisjoner, med helt forskjellige logikker, samtidig (simul). Selv om relasjonene er avsondret fra hverandre, henger de sammen.

Hvis man leser Luther med coram-distinksjonene klart for seg, kan mange motstridende og skarpe utsagn om mennesket være sanne samtidig. På sitt beste svarer denne måten å tenke på godt til livets kompleksitet. Dermed kan mennesket fint være både skapt, synder og rettferdig, være helt avsondret fra Gud i synd, men likevel gjøre godt for andre mennesker, likevel være skapt og villet av Gud. Luthers simul-tankegang, hans paradokser, er fortsatt nyttige teologiske tankebilder som motstår forenkling og rasjonalisme.

Sola scriptura. Patrik Hagman og Joel Halldorf hevder i sin veltitulerte tekst Skriften kommer aldri alene (tese 2, VL 21.10) at Luther er overmodig på vegne av eksegesen, og at hans hermeneutikk ikke tillater mer enn én tolkning. Jeg mener denne analysen bommer, ikke fordi den er feil, men fordi den ikke ser det radikale potensialet i sola scriptura.

For svakheten ved Luthers hermeneutikk er ikke sola scriptura, men insisteringen på at det kun er én gyldig lesning. For det sola scriptura i praksis fører til, er en demokratisering av fortolkningen som gjør enhver lesning mulig. Luther fjerner tradisjonens, det vil si kirkeinstitusjonens, fortolkningsmonopol.

Sola scripturas logikk er å flytte fortolkningsmakten til en størrelse utenfor Kirka, til teksten selv. Nye autoriteter har opp gjennom historien prøvd å sementere tekstens mening nettopp i tekstens navn. Like fullt er den hermeneutiske effekten den at teksten alltid vil stå i posisjon til å kritisere etablerte fortolkninger av den selv og på den måten produsere fortolkningspluralisme.

Fortolkningsbredden. Dette poenget demonstrerer Hagman og Halldorf selv, når de påpeker at reformasjonen avstedkom en myriade av forskjellige forståelser av den rette lære. Sola scriptura muliggjorde denne fortolkningsbredden.

For egen del tror jeg at en av grunnene til at Luthers teologi er så kompleks, dynamisk og variert, nettopp er hans insistering på å lese teksten i dens materielle mening. Den som ønsker å ta hele Bibelen for pålydende, får ingen lett oppgave i å systematisere teologien. Derfor har Luther også gitt oss så mange paradokser å forstå kristendommen med.

Luther er en vegg. Mangt kan sies om Luther. Men han er nå der. All teologi skjer i en kontekst. Den kan vi alltid forhandle med, men den har også noen grenser. Vi slår ballen vår mot en vegg, og det er når den spretter tilbake til oss, at spillet er i gang.

For oss som tilhører den lutherske konfesjonen, er Luther og den lutherske teologien spillvegger. Noen av dem har vi revet ned, andre har vi slitt ut over tid. Og så er det noen som blir stående og som former teologien vår. Vi må aktivt velge vår kontekst: Hvilken Luther kan jeg bruke for å drive teologi? Hva bør jeg snu meg vekk fra?

Lutherdommen må frigjøre seg fra den lutherske konfesjonalisme. Det er ikke et gyldig teologisk argument å hevde at noe er sant eller rett fordi Luther eller hans disipler sa det. Luthers antisemittisme, forholdet til svermerne og den voldsfremmende fordømmelsen av bondeopprøret, gjør vondt å lese.

Takke Luther for. Men vi har fortsatt mye å hente hos Luther. Når vi sorterer mellom det vi vil fortsette å forholde oss til, og det vi vil slutte å forholde oss til, blir selve Luther-figuren og hans historiske skikkelse også mindre interessant. Kriteriet for hva som er god teologi, vil aldri kunne bli «det Luther mente» – det kommer simpelthen an på innholdet og ikke på hvem som sier det, eller hvor det står skrevet. Og det kriteriet kan vi takke Luther for.

Magnus Malm stiller et fint spørsmål til oss alle. Der Luther lurte på om han var god nok, lurer Malm på hva vi vil bruke livene våre til. Det bør være det spørsmålet som møter et menneske som trer inn i en kirke i dag, sier han. La oss, som Malm, følge i Luthers fotspor, og stille spørsmål som skaper eksistensielt relevant teologi.