Harald Hegstad

31

På leting etter det katolske

Den beste måten å markere reformasjonen på er etter mitt skjønn å understreke reformasjonens katolske intensjon.

Publisert: 26. okt 2017

31. oktober er det nøyaktig 500 år siden at munken og teologiprofessoren Martin Luther offentliggjorde sine 95 teser om avlaten. Det var begynnelsen på en utvikling som fikk store konsekvenser for det kirkelige og politiske landskapet i Europa og i verden. Å markere en slik gjennomgripende hendelse handler ikke bare om en slags objektiv historieskrivning, men om å tolke oss selv og vår egen identitet. Dette gjelder naturligvis i særlig grad de av som tilhører et kirkesamfunn som forstår seg som del av den reforma­toriske tradisjonen.

Stadig til diskusjon. For Den norske kirkes del uttrykkes det blant annet gjennom betegnelsen av kirken som «evangelisk-luthersk». I en slik betegnelse ligger det både en bekjennelse til bestemte teologiske idealer og en forankring i den situasjon der disse idealer ble utformet. Hva disse idealer innebærer, er imidlertid ikke gitt en gang for alle, men er stadig til diskusjon, ikke minst i et reformasjonsår.

Reformasjonen er en viktig hendelse ikke bare for lutherske kristne. Også andre grupper sprang på ulikt vis ut av 1500-tallets begivenheter. Det gjelder blant annet det som gjerne­ omtales som «reformasjonens venstreside». Tross felles røtter har forholdet mellom lutherske majoritetskirker og ulike frikirkebevegelser til tider vært både spenningsfylt og fiendtlig.

Her bør reformasjonsjubileet inspirere til fornyede samtaler om både det som skiller og forener. Forsoningsprosessen mellom mennonitter og lutheranere, som ble sluttført på Det lutherske verdensforbunds generalforsamling i Stuttgart i 2010, var i så måte en svært positiv hendelse.

Ettervirkningene. Også Den katolske kirke er på sitt vis preget av ettervirkningene av reformasjonen. Det gjelder både ved motreformasjonen som reaksjon og gjennom positivt å ta opp i seg flere av reformasjonens anliggender. Det er derfor både rett og riktig at Den katolske kirke har deltatt så aktivt i reformasjonsmarkeringen og at dette har kunnet skje i en så positiv tone katolikker og lutheranere imellom.

Samtidig som reformasjonen har gitt oss mye vi ikke kan tenke oss å være foruten, hadde den også kirkesplittelse som en tragisk konsekvens. 500 år senere bærer vi fortsatt med oss mange av disse konsekvensene. Heldigvis har de siste tiårene vært preget av økt økumenisk tilnærming. Når vi diskuterer reformasjonens betydning i dag, må det derfor skje i et økumenisk perspektiv.

Intensjon. Et sentralt spørsmål i reformasjonsmarkeringen må være spørsmålet etter reformasjonens intensjon. Hva ville egentlig reformatorene, og hvordan ivaretar vi denne intensjonen i dag? Lutherske teologer gir ulike svar på dette spørsmålet.

Uansett hvordan man formulerer denne intensjonen, reises imidlertid spørsmålet om forholdet mellom denne intensjonen og det felleskristne. Noen teologer vil her framstille det reformatoriske som noe særegent i forhold til andre kristendomsformer.

Bruken av «luthersk» som selvbetegnelse kan peke i en slik retning, som et navn som peker på en bestemt type kristendom, annerledes enn andre former. Betegnelsen «evangelisk» peker imidlertid i en annen retning. Evangeliet handler nettopp ikke om det som er særegent for en bestemt gruppe kristne eller noen kirker, men det som er det bærende for alle kristne og alle kirker.

Ett evangelium. Akkurat som det bare finnes én Kristus, finnes det også bare ett evangelium. Reformasjonens dypeste­ intensjon var nettopp ikke å hevde noe særegent reformatorisk eller luthersk, men å fornye forståelsen av det ene bibelske, allmennkristelige evangelium. Fordi man oppfattet at dette evangeliet hadde­ ­blitt mistolket og forvansket, var det nødvendig med en reformasjon. Å grunnlegge en ny kirke lå imidlertid langt utenfor reformatorenes intensjon.

Slik sett kan man si at reformasjonens intensjon var grunnleggende katolsk, i betydningen allmennkristen. Når vi i Den ­nikenske trosbekjennelse ­bekjenner én hellig, allmenn og apostolisk kirke, er «allmenn» en oversettelse av det latinske «catholicam». Det er en historiens ironi at reformasjonen førte til en splittelse mellom kirker som enten kaller seg katolsk (som Den katolske kirke) eller evangelisk (som i «evangelisk-luthersk»).

Evangelisk og katolsk er jo teologisk forstått ett og det samme. Ingen kan være katolsk dersom det ikke skjer på basis av det ene evangelium. Og ingen kan være evangelisk på en måte som forutsetter at man har sitt eget evangelium, uten kontakt med hvordan andre kristne tror og har trodd.

Konfesjonelle særegenheter. Gjennom 500 år har katolsk og luthersk kirkeliv utviklet sine egne konfesjonelle særegenheter. En del teologer, både på ­katolsk og luthersk side, vil mene at det dreier seg om forskjeller av helt vesensmessig art, forskjeller som ikke lar seg overvinne.

Prosessen som førte fram til Felleserklæringen om rettferdiggjørelseslæren har etter mitt skjønn vist at en slik analyse er feil. Selv om forskjellene fortsatt er store, gjenfinner vi likevel hos hverandre det samme evangelium om frelsen i Jesus Kristus. Det betyr at vi også deler reformasjonens dypeste intensjon om å fornye det allmennkristne (katolske) evangelium.

En slik erkjennelse setter samtidig krav til hvordan vi forholder oss til våre forskjeller og særegenheter. Det er problematisk dersom hensynet til konfesjonell identitet eller egne kirkelige tradisjoner blir viktigere enn hva som er mest i samsvar med det bibelske evangelium.

Ikke noe problem. Det forhindrer ikke at vi vedkjenner oss våre særegenheter. At det finnes et mangfold kristne imellom, er ikke noe problem. Mye av det som er utviklet gjennom 500 års lutherdom kan vi være stolte av. Problemet oppstår hvis vi lar forskjellene og det særegne definere oss mer enn det vi har felles.

Den beste måten å markere reformasjonen på er etter mitt skjønn å understreke reformasjonens katolske intensjon. Det handler om å erkjenne at vårt grunnleggende kall ikke er å være luthersk kirke, men å være kirke, del av den ene, hellige, allmenne (katolske) og apostoliske kirke.

Bare med et slikt utgangspunkt kan reformasjonsmarkeringen bli en feiring ikke først og fremst av lutherske særegenheter, men av det dypeste og mest sentrale vi sammen eier i evangeliet om Jesus Kristus.


Artikkelen er også publisert som lederartikkel i Luthersk Kirke­tidende nr. 18.


2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere