Som skrevet i hjernene

«Maskuliniteten er ikke en kulturell oppfinnelse»,­ slår Jonathan Gottschall fast, i den nylig utgitte sakprosaboka Professoren i buret. Rundt 40-årsalderen begynner litteraturprofessoren Gottschall med kampsport, og snart blir han både deltaker og tilskuer i studiet sitt av hvorfor menn liker å slåss. Fra å omgås et liberalt litteraturmiljø, hvor slike dyriske drifter står lavt i kurs, kaster han seg ut i det han selv omtaler som «apedansen», den rituelle nærkampen som mennesket og andre dyr til alle tider har utkjempet.

I 2010 skapte Harald Eia og Ole Martin Ihle rabalder i norsk offentlighet med NRK-serien Hjernevask. De tok et oppgjør med deler av humaniora, særlig kjønnsforskningen, som de ­mente var dårlig empirisk fundert og svakt oppdatert på nye kunnskaper fra de «harde» ­vitenskapene, som hjerneforskningen og nevrovitenskapene – gjerne fra anglo-amerikansk akademia. Mange kjønnsforskere ble karikert, og Hjernevask skal ta sin del av skylden for at debatten ble unødvendig polarisert. Men mange humanister tok nok en runde med seg selv da viraken la seg, og tenkte:­ Burde jeg være mer ydmyk i møte med andre fagområder? Stemmer kartet overens med terrenget?

Muligheter og betingelser

Siden har det blitt roligere, men Ihle og Eia har ikke ligget på latsiden. I 2015 kjøpte de seg inn i Pelikanen forlag og ble også samtidig forlagets sakprosaredaksjon. Det er disse som nå gir ut Gottschalls bok.

Et sentralt stridsspørsmål i Hjernevask-debatten var i hvilken grad kjønn er styrende for adferden. Hvor mye av det vi i det daglige tenker på som maskulint og feminint, kan tilskrives kulturens press – og hva stikker dypere, ned i selve menneskenaturen? Det er denne striden Gottschall også kaster seg inn i.

Dypest sett handler denne diskusjonen om forholdet mellom muligheter og betingelser. I den eksistensialistiske tradisjonen etter Jean-Paul Sartre, står menneskets muligheter sentralt: Gjennom handlingene dine skaper du din egen eksistens. Om du skylder på egne begrensninger, som at du «bare» er en kvinne eller en enkel gutt fra landet, da handler du i vond tro. Da fornekter du den friheten du faktisk har. I hverdagen handler de fleste av oss i vond tro hele tida. Og kanskje mer og mer dess eldre vi blir. Vi blir «kjent med oss selv», og dermed også våre egne begrensninger: Sånn er jeg.

Lettelsen

Selv om vi lever i en tilsynelatende frihetselskende kultur, oppleves paradoksalt nok den eksistensialistiske filosofien og samfunnsvitenskapen som forfekter frihetsidealene, merkelig avleggs. Det er som om den har fått noe gammeldags og litt naivt over seg. I stedet er populærvitenskapelige framstillinger av menneskearten i vinden, med forklaringer som søker støtte i steinaldermennesket: Sånn er mennesket, derfor handler vi slik. Vi har med andre ord gått fra å diskutere eksistensielle muligheter, til snakke om biologiske betingelser. Den sekulære skapelsesberetningen finner svarene på tilværelsens gåter i hvilke adferdsmønstre som ble plantet i genene til steinaldermennesket.

Det er ikke så merkelig. For denne populærvitenskapen har en voldsom forklaringskraft som de fleste av oss kan kjenne oss igjen i. Når Harald Eia og Nils Brenna bruker den vitenskapelig funderte personlighetstesten Femfaktormodellen på kjendiser i P2-programmet «Sånn er du», så gir det mening. Er du introvert eller ekstrovert? Er du medmenneskelig eller kald? Til slutt finner man sin plass på diagrammet, og merkelig nok, i en samtid hvor alle insisterer på ikke å bli satt i bås, føles det merkelig befriende nettopp å finne båsen med sitt navneskilt. Man innfinner seg med hvem man er – på godt og vondt, som det heter.

Tette gapet

På den måten blir dine egne tilkortkommenheter på en måte ufarliggjort – for er det ikke mye enklere å fortelle ektefeller eller nære venner om sine egne begrensninger, når de er satt på begrep på denne måten? Det handler liksom ikke lenger om moral, men er mer som en selvovervåking, som om det er et smilehullet eller fregnene sine man snakker om, og ikke hvem man vil være som menneske i verden.

De nevrovitenskapelige strateger, anført av Harald Eias import av populærvitenskapelige ideer, er i ferd med å tegne om kartet i det stille. Deres mål er å gjøre ­gapet mellom idealer og betingelser noe mindre, og å gjøre det enklere for oss å «være sånn vi er».

Et av spørsmålene i kulturkampen framover vil være om denne hangen til selvdiagnostisering – eller å leve i «vond tro», som de sa i gamledager – gjør oss dvaskere enn nødvendig, og mindre interessert i å endre våre liv og holdninger til hverandre, fordi skjebnen allerede står skrevet i hjernene.