Mogadishu- Likegyldighet og resiliens

Forrige søndags bombeangrep i Mogadishu som tok livet av over 350 personer, regnes som det verste terrorangrepet i landet. 14. Oktober fortoner seg for somaliere som deres 22.juli, deres 11. September, deres Westgate. I skrivende stund er minst 70 mennesker fortsatt savnet, mens over 300 er under behandling for skader.

160 individer ble begravet i en massegrav den 15 oktober fordi de var så ugjenkjennelige på grunn av brannskader. En uke etter angrepet er det vanskelig å opprettholde noe håp om å finne overlevende i ruinene.

Fredagsbønnen forrige uke ble kombinert med begravelsesbønnen på Zoobe-kvartalet der bomben gikk av, som en siste avskjed til alle de døde. Tragedien har blitt fanget av kamerablitsene og florert i sosiale medier, blant dem er bilde av redningsarbeideren som kysser en soldat på hodet, to små barn som bærer en båre og en tidligere terrorist som donerer blod mens han formaner om å snu ryggen til Al Shabab.

Likevel har  angrepet som sådan ikke fått noe særlig oppmerksomhet. Ingen lys ble tent, ingen #Mogadishu toppet Twitter, og veldig få overskrifter og direktesendinger på fjernsyn og i medier. Mangelen på internasjonal medfølelse var forventet, men likevel skuffende og sårende.

Satt på spissen har det internasjonale samfunnet på det beste fordømt terroren, på det verste ignorert terroren. Det stilles spørsmålstegn ved hvorvidt man egentlig skal bry seg om et land som Somalia, som uansett er i krig og kaos.  Som om menneskeliv er mer verdt i land hvor det hersker fred og fordragelighet, enn krig og konflikt. Hvor mange somaliere må dø for at vi skal føle et snev av sympati eller medmenneskelighet slik vi gjør for byer nærmere oss selv?

Åpenbart er ikke 358 liv et høyt nok tall.

På en annen side blir også spørsmålet om dette var kun enda en bombe i Somalias utbombede hovedstad reist. Dette er slett ikke tilfellet. Bomben var rettet mot myke mål, og viste Al Shababs gjentakene vilje og evne til å destabilisere Somalia med full kraft. Tross dette skal vi ikke forveksle hell med styrke. Oljetanken som befant seg i nærheten av den 600-800 kg tunge bomben, gjorde halve jobben for Al Shabab.

Mogadishu-terroren som verken er det første eller det siste av sitt slag, har mobilisert somaliere over hele verden til å ta til motmæle mot Al-Shabab. Fra Somalia til Sør Afrika, USA, Australia, Midtøsten, og her i Norge, samler somaliere inn penger for de rammede og deres familier. Gitt terrorens omfang var ikke dette angrepet likt de hit-and-run angrepene Al-Shabab vanligvis utfører hvor enn de får muligheten i Somalia.

Det var kalkulert og resulterte i massive ødeleggelser. Tross de massive ødeleggelsene og tapene av menneskeliv, har Al Shabab begått et selvmord. Som om Al Shabab ikke hadde liten støte i befolkningen fra før, er de Public Enemies blant somaliere, i og utenfor Somalia. Angrepet setter spørsmålstegn ved post-borgerkrigs Somalia, og den reelle makten til sentralmakten og militæret. Samtidig som tanken om hvorvidt Al Shabab egentlig er udødelige piner mange.

Det har vært et overfokus på terror, terrorgrupper og et land i fritt fall. Lite har blitt omtalt om menneskene som mistet livet i terroren. Som Maryan Abdullahi som skulle uteksamineres lege dagen etter, eller førstedivisjonspiller Mustaf Qoor, eller somalisk-amerikaneren Ahmed Eyow som jobbet med å få på plass et bibliotek for studenter i Mogadishu, og var på jobbintervju hos FN.

Eyow var knapt på somalisk jord i tre timer før bomben smalt, og han døde momentant. De 300 som døde er ikke bare tall, de er mødre, fedre, barn, kvinner, ungdommer og menn hvis drømmer ble revet bort altfor tidlig.

Innbyggerne i Mogadishu har demonstrert eksepsjonell evne til resiliens, kanskje er det noe man må ha, gitt de enorme utfordringene de står ovenfor. Kun timer etter angrepet tok folkemassene på seg røde pannebånd i protest mot terror. Kun tre dager etter terrorangrepet tok de saken i egne hender og begynte å rydde opp i metallbiter og ruiner, slik de har gjort så mange ganger og i så mange år tidligere.

Mogadishu-terroren kan ha vist vestens ambivalens, men den viste Emiratenes og Tyrkerens interesser. Begge land kjemper en latent kamp for innflytelse og bilateralt samarbeid på bekostning av den andre. De geostrategiske interessene deres trumfer Al Shabab og deres trusler.

Begge landene var raske på banen, de har flydd ut pasienter for gratis spesialbehandling i Tyrkia og Emiratene, samt sent medisinsk personale. Tyrkernes raske mobilisering av mannskap settes i sterk kontrast til europeerne som har et skip like utenfor somalisk farvann, men forholdt seg tause og likegyldige ovenfor de massive ødeleggelsene og menneskelige skadene.

President Mohamed ”Farmaajoos” krigserklæring mot Al Shabab er noe alle stater bør støtte. Et stabilt og fredelig Somalia er i landets, regionens og verdenssamfunnets interesse. Samholdet som har blitt vist av rivaliserende klaner, delstater og diverse ledere, har styrket troen på et samlet og sterkt Somalia.

I en konstant kamp mot terror, maktmisbruk og korrupsjon, er et slikt nytt Somalia et sjeldent syn. Dette bør Somalias internasjonale støttespillere spiller videre på og styrke. Hvis terroren som tok 358 menneskeliv fører til et samlet Somalia og økt internasjonal støtte, vil ikke deres dødsfall være forgjeves. Forhåpentligvis er ikke krigens ende noe å kimse av.