Feil løsning på feil spørsmål

'Søskenbarnekteskapet er beheftet med betydelige medisinske og sosiale ­problemer, og bør forbys', skriver barnelege Ingvild Heier i Vårt Land 17. oktober. Hun anfører at det har «ingen plass i et moderne samfunn».

Vi er altså uenige, selv om begge er opptatt av arvelige og/eller medfødte tilstander i blant annet norskpakistanske familier.

Har opptatt meg. Tilstander assosiert med søskenbarnforeldre er ikke et folkehelseproblem, men likevel et tema som har opptatt meg forskningsmessig siden 1990, og en tematikk kjenner jeg godt fra Pakistan. Jeg forholder meg til norsk og internasjonal forskning, og til resultater i egen forskning.

I påvente av nye norske data forholder jeg meg til Pål Surén med kolleger fra Folkehelseinstituttet (2007). De viser kort sagt at søskenbarn som blir foreldre er synkende. Slike ekteskap er også lavere enn i den opprinnelige befolkningen i Pakistan, og sterkt redusert sammenlignet med tidligere data.

Helt siden 1800 har det vært lov å gifte seg med søskenbarn i Norge, og jeg forventer at de nye tallene vil vise ytterligere reduksjon.

Opplæring og bevisstgjøring. Både Verdens helseorganisasjon og internasjonale kapasiteter på feltet anbefaler informasjon (kunnskap) og ikke et forbud mot at søskenbarn skal kunne gifte seg (og i tur få barn sammen).

Egne etnografiske studier viser at norskpakistanske familier ønsker informasjon om risiko, og at de ønsker at de hadde hatt kunnskap før de valgte ektefelle. Hvis meningen er å hjelpe, er det tilgang til informasjon og genetisk kunnskap om konkret risiko de aktuelle familiene trenger.

Ikke bare etter at de har fått syke barn, men også før de tenker på hvem de skal få barn med.

De fleste søskenbarn får friske barn, selv om det også foreligger generell risiko for flere typer helseproblemer. I Norge opptrer arvelige sykdommer tilfeldig, mens de i inngiftede befolkningsgrupper opptrer i klynger. Ergo er forebyggende informasjon et viktig tiltak for sistnevnte.

Heier argumenterer med samfunnsøkonomiske besparelser. Dette bør få pasient- og funksjons­hemmedes interesseorganisasjoner til å ta til motmæle, og delta i debatten. Arvelige sykdommer kan faktisk ikke utryddes! Det er ikke noe nytt rent kunnskapsmessig som tilsier at Norge bør innføre et søskenbarnforbud annet enn et politisk klima som blåser mørkeblå vinder fra flere kanter.

Dessverre er det ikke et krav til politikere at de setter seg grundig inn i en tematikk før de fremmer forlag. Min egen analyse av medie­debatten gjennom elleve år er ikke lystig lesning. Jeg etterlyser andre aktører i en debatt som er polarisert og delvis ganske stygg.

Ikke hensiktsmessig. Og ja, jeg venter på en invitasjon fra helsepolitikere som vil orientere seg på en saklig måte om hvorfor en omfattende inngripen i folks privatliv, som et forbud er, ikke er hensiktsmessig.

Det er lite konstruktivt å
reprodusere argumenter som har vært brukt i innvandringsdebatten gjennom to årtier, heller enn å forstå hva som vil være hensiktsmessig for å bistå familier i risikosonen.

Torunn 
Arntsen 
Sajjad, Sosialantropolog 
og forsker (PhD), Institutt for helse 
og samfunn UiO