Tese III: Nåden er alltid større

DET VAR HANDELEN med avlatsbrev som satte Luthers reformasjon i bevegelse. Han så den som et forsøk på å kjøpe nåde, og mente det som lå til grunn, var en teologi om at mennesket må fortjene nåden.

Den katolske kirkens lære sa at mennesket både skulle forberede seg på nåden og måtte gjøre bot for hverdagens synder gjennom gode gjerninger, bønn eller avlat. Det bunnet i et juridisk syn på synd og nåde, men var samtidig en konkret og tydelig undervisning som mange mennesker ser ut til å ha satt pris på.

Norm. Den unge Luther, deri­mot, led under denne forkynnelsen. Hvordan kunne man vite om man hadde forberedt seg tilstrekkelig, eller virkelig hadde sonet sine synder? Ikke minst ordene om «Guds rettferdighet» i Romerbrevet 1,17 plaget ham. Han syntes det lød som om ordene siktet til en norm som menneskene skulle leve opp til, en terskel Gud hadde satt opp for menneskene, og som de måtte ta seg over.

Men senere oppdaget han – dette var Luthers reformatoriske oppdagelse – at uttrykket kunne tolkes på en annen måte. Guds rettferdighet er, skriver han: «den Guds rettferdighet som han ifører menneskene når han gjør dem rettferdige, nemlig hans godhet og barmhjertighet (…) Nå kalles Guds rettferdighet for vår rettferdighet, siden den er skjenket oss av Guds nåde og godhet alene.»

Rettferdighet er altså ikke et nivå som menneskene når opp til. Man får den av Gud. Den kan ikke vinnes gjennom gjerninger. Det eneste man skal gjøre er å stole på Gud.

Hva de stoler på. For Luther er menneskene definert ut fra hvem og hva de stoler på. Si meg hvor din fortrøstning ligger, så skal jeg si deg hvem du er. Det første bud handler ifølge Luther om at vi skal «frykte og elske Gud over alle ting og lite fullt og fast på ham.» Menneskets problem er at det trekkes til avguder: I stedet for å stole på Gud, stoler vi på verdslige ting som penger eller egne evner. Dette er, mener Luther, problemet med gjerninger i forbindelse med frelsen. Gjerningene blir vår avgud. Vi stoler på vår egen rettferdighet i stedet for på Guds nåde.

Luther mente at kirken var full av mennesker som gjorde fromme gjerninger, ikke av kjærlighet, men fordi de fryktet Guds dom.

Her finner vi en innsikt hos ham som er verdt å ta vare på: Kjærlighet og dyd trives best i en relasjon preget av trygghet, ikke når den er preget av frykt. Et menneske som vet at det er elsket, kan løfte blikket fra sin sammenkrøkte stilling og tjene sin neste i uselvisk kjærlighet.

Luther skriver: «En kristen som lever i en slik tillit til Gud, vet alt, klarer alt, påtar seg alt som er å gjøre, og gjør alt i frihet og glede. Det er ikke fordi han prøver å samle seg fortjenester og gode gjerninger, men fordi det er en glede for ham å behage Gud og tjene ham av oppriktig hjerte uten tanke på lønn, fornøyd med at gjerningene hans behager Gud.»

Domstol. Luther reagerer på bildet av frelsen som en rettssak der Gud dømmer mennesket utfra dets gjerninger. Men samtidig som han forsøker å ta et oppgjør med bildet av Gud som en streng dommer, holder han likevel mennesket fast i domstolen. Frelsen følger av et rettsoppgjør, tross alt, men med den forskjellen at Gud benåder menneskene til tross for at de ikke fortjener det.

Selv om Luther også bruker andre bilder av frelsen, er det en juridisk forståelse av nåden som dominerer i den lutherske tradisjonen. Hos Luther blir dette kanskje tydeligst i at han har vanskelig for å se gjerningene fra noe annet perspektiv enn det juridiske, det vil si som mislykte forsøk på å gjøre Gud fornøyd.

I middelalderens katolske kirke var det et annet viktig perspektiv på gode gjerninger: Menneskene vokste på dem. Man snakket om habituering: Hvordan mennesket gjennom gode vaner (engelsk: habits) ble oppdratt til å gjøre det gode og bli mer lik Kristus.

Formørket dømmekraften. Det som ligger bak, er et optimistisk menneskesyn. Thomas Aquinas (1225–1274) mente at synden riktig nok formørket dømmekraften, men at mennesket likevel hadde evnen til å gjøre godt. Allerede i skapelsen finnes det nemlig en viss grad av moral nedlagt i oss, og derfor kan vi både handle godt og vokse i dyd. Om vi i tillegg mottar dåpen og lever i kirken, blir dette forsterket gjennom Åndens nærvær i vårt liv. Nåden fullkommengjør naturen.

Luther, derimot, avviser tanken om at «vi blir gode gjennom å gjøre godt», som han skriver. Mennesket er altfor fordervet til å kunne gjøre noe godt, mener han. Derfor kan han ikke forestille seg at mennesker kan forandres utenfra og inn: at ytre gjerninger kan transformere det indre mennesket. I stedet handler alt for Luther om indre fortrøstning til Kristus – det han kaller tro. Derved åpner han for en overgang fra konkrete ytre handlinger og praksiser til et abstrakt og innadvendt fokus på egne indre motiver og holdninger. Men hva blir det egentlig igjen av helliggjørelsen i en slik teologi? Har menneskene noen mulighet til å forandre seg og bli lik Kristus?

Kritikk. Luthers budskap om at vi er elsket til tross for våre synder, har vært forløsende for mange. Innimellom får man likevel inntrykk av at han synes Guds kjærlighet blir større når han maler mennesket i skikkelig dystre farger. Men må budskapet om Guds kjærlighet kombineres med et så mørkt menneskesyn?

Luthers egen kamp i klosteret handlet om uroen for ikke å strekke til i møte med den strenge Gudens dom. Det eksistensielle utgangspunktet for teologien er med andre ord en følelse av utilstrekkelighet. I denne situasjonen blir innsikten om at mennesket ikke selv skal fortjene nåden, virkelig befriende.

Men ved at Luther gjør dette til et mønster som skal gjelde for alle, kan inntrykket bli at Jesus kom til verden for at menneskene ikke skal trenge å føle seg fordømt. Frelse har selvsagt også en objektiv side for Luther: Menneskene har syndet og trenger tilgivelse. Men opplevelsen av evangeliet, dets subjektive side, står likevel i fare for å bli veldig terapeutisk i den lutherske tradisjonen. Det blir som om å si at Jesus kom til verden for å roe ned mennesker som jobber litt for hardt med frelsen: Gud elsker dem uansett hvordan de presterer.

Veiledning. Dette kan være et relevant budskap for en munk i middelalderen i et kristent, enhetlig samfunn, men det er ikke nødvendigvis dette budskapet kristne i det sekulære Vest- Europa trenger å høre.

Luther syntes skogen av
regler skygget for Guds kjærlighet. I dag er situasjonen motsatt: At Gud er kjærlighet, er det vanligste budskapet fra prekestolene, mens veiledning når det gjelder hverdagslige spørsmål, er blitt langt mindre vanlig. Redselen for «gjerningsfromhet» har drevet vekk både den konkrete veiledningen og forkynnelsen om helliggjøringen. Men for mennesker som har vokst opp med en sang som «Du vet väl om att du är värdefull» er ikke spørsmålet, som for Luther, om Gud er nådig. Det er snarere mer konkret: Hvordan skal jeg leve? Hvordan skal jeg som kristen forholde meg til sosiale problemer, til penger og forbruk, eller til
digitaliseringen?

Gjennom sitt fokus på den indre troen, og sine gjentatte advarsler mot gjerninger,
regler og forordninger, risikerer
Luthers forkynnelse å underminere kirkens grunnleggende pastorale praksiser. «Bær vanen, så bærer vanen deg» lyder et ordspråk for det kristne livet. I motsetning til det Luther hevdet, har kirken alltid lært at det finnes forvandlingsprosesser som går utenfra og inn. Gjør bønnen, den åndelige lesningen og kjærlighetshandlingene til gode vaner, så bærer de deg gjennom livet. Vanene skaper mønstre i sjelen, og setter avtrykk på vår person. Mange kan for eksempel vitne om hvordan kjærligheten ble vekket i dem ved at de har hjulpet utsatte mennesker, eller at de er blitt gavmilde ved å gi.

Tross deres syndighet. For Luther handler nåden om at Gud elsker menneskene tross deres syndighet. Det er sant, men samtidig er nåden større enn som så. John Wesley (1703–1791), grunnleggeren av metodismen, ble grepet av Luthers forkynnelse om rettferdiggjøring gjennom nåde, men da han leste ham nøyere, ble han forskrekket. I dagboken skrev han: «Hvem har skrevet bedre enn Martin Luther om rettferdiggjørelse ved tro alene? Og hvem har vært mer uvitende enn han om helliggjørelsen?»

Guds nåde, hevdet Wesley, handler ikke bare om jus, en frikjennende domsavsigelse i himmelen. Det finnes også en nåde som kommer menneskene i møte i selve skaperverket, og som vekker en lengsel i dem etter fellesskap med Gud. Det finnes en helbredende nåde som leger syndens sår i oss og løfter frem gudlikheten i oss. Og denne
nåden, understreket Wesley, møter menneskene i kirkens liv og i de gode gjerningene de gjør. Gjennom nattverden, kirkegang, prekener, kjærlighetshandlinger, det kristne fellesskapet. Nåden er ganske enkelt større.

Konsekvenser. Av Luthers forkynnelse har det i dag sprunget ut (minst) to ulike – gjensidig motstridende – lutherske lærer. På den ene siden den konservative ortodoksien, som fokuserer på den rette lære. Den bunner i Luthers budskap om at en riktig forståelse av nåden var avgjørende for at menneskene ikke skulle synke ned i selvrettferdighet. På den andre siden den liberale lutherdommen, som ofte nøyer seg med å lære at menneskene er akseptert som de er. Det kan lett utarte til ren terapi. Et evangelium for moderne mennesker som, i likhet med Luther, bekymrer seg for ikke å strekke til.

Men det det finnes også en tredje form for Luther-tolkning, som i det stille uthuler kirkene innenfra. Det er en radikalisering av Luthers budskap om at gjerninger ikke er nødvendige for nåden. For Luther handlet dette om at man ikke trenger å gi almisser eller gå på pilegrimsferd, siden slikt risikerer å stå i veien for nåden.

Unntak. Luther gjorde imidlertid unntak for prekenen og sakramentene. De var altså nødvendige praksiser – men er det virkelig konsekvent? Hva hindrer mennesker i å gå veien til endes og hevde at så vel guds­tjeneste som bibellesning er «gjerninger»? Det vil si ytre krav som ikke er nødvendige for nåden, for en «personlig relasjon med Jesus», som det kalles nå.

Derved risikerer vi at Luthers budskap om den smale nåden blir den siste preken som lyder før vi stenger kirkene.

Oversatt fra svensk av 
Christian Heyerdahl