Verdidebatt

Augo sviv som snarast

Et forsøk på å forklare hvorfor vi fremdeles bryr oss om fjellet som aldri raser.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

DET SKJEDDE I DE dager (2014) at det gikk ut befaling fra sjefgeolog Lars Harald Blikra i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) om at et skred i Rauma kommune i Romsdalen var nært forestående, faktisk «bare noen timer unna».

Siden har sjefgeologen hevet farenivået til «rødt» gjentatte ganger, og i forrige uke ble de elleve fastboende under «Mannen» evakuert for femte gang. Til litt mindre fanfare for hver gang.

180.000 kubikk

Og kanskje begynner alle advarslene å gå litt på tålmodigheten løs, enn si respekten for geologifaget som sådan. Eller som Gunn Walstad Sogge, som har sovet under 180.000 kubikk rasfare hele livet, sier til NRK: «Vi skulle av og til ønske at dei ikkje hadde sett i gang målingane.»

Også ordfører i Rauma, Lars Olav Hustad, virker litt … kjei: «Det er slitsomt, men det er sikkerheten som står i høysetet, så geologene får vurdere situasjonen».

Ikke desto mindre kan knakingen fra det 1.294 meter fjellmassivet over Horgheim vise til en bemerkelsesverdig tiltrekningskraft på landets mediekonsumenter, som nå på fjerde året fortsetter å klikke seg inn på saker som forteller at Gunn Walstad Sogge ikke lever alene på gården, men deler adresse med mann, datter (14), «to hunder, én katt, én hest, tjue høner og 130 vinterforete sauer».

Spørsmålet er likevel ikke hvor mye detaljkunnskap vi egentlig trenger om de ulike husstandene i Horgheim; eller hvorvidt geologifaget har fått et aldri så lite imageproblem, men hvorfor en fjellsprekk i Romsdalen stadig diskuteres rundt landets lunsjbord.

Bur under bergfall

For etter tre år og tusenvis av avisartikler er det på tide å vende blikket andre veien: Mens vi fortsetter å slarve om «rykninger og bevegelser i Veslemannen», riktignok med tiltagende mengder ironi – hva er det «Mannen» sier om oss?

Noe av svaret handler naturligvis om behovet for spenning. «Mannen – minutt for minutt» henter sin dramaturgi både fra direktefjernsynet og den mer meditative sakte-tv-sjangeren, som har blitt så populær. Men dette er bare en del av svaret. Det kan også argumenteres for at mediefenomenet som er Mannen har en eksistensiell klangbunn.

Eller som Olav H. Hauge skriver: «Du bur under bergfall. Og du veit det». Diktet fortsetter:

«Det hender / når du stør deg til ljåen / ein sumarkveld / at augo sviv som snarast / yver bergsia / der dei segjer / sprekken / skal vera / og det hender / du vert / liggjande vaken / og lyde etter / steinsprang / ei natt.»

Siste ord

For i eksistensiell forstand bor vi alle i skredets nedslagsfelt. Før eller siden er det vår tur. Vi skal som kjent alle dø; det er bare et spørsmål om tid. Og kanskje er det her forklaringen på den store Mannen-fascinasjonen må begynne.

Den voksende sprekken Rauma er en fortelling om våre egne grunnleggende livsvilkår og setter ord på en fortrengt erkjennelse vi ellers nøler med å uttale høyt: at alt er på lånt tid. At fjellet har det siste ord.

I en slik rammefortelling er det naturligvis ikke til å unngå at Lars Harald Blikra og geologkollegiet hans fremstår som lett tragiske skikkelser, som forsøker å kontrollere det ukontrollerbare. Alt skal jo likevel rase og falle i grus. Har de helt glemt hvordan det går med Brand? Den i overkant idealistiske Ibsen-presten som i stykkets siste akt styrter i døden via et mer eller mindre selvutløst skred?

Så da er det bare å kapitulere? Nei da. Og her ligger Mannens politiske potensial. Ja, du leste riktig.

Men først ett skritt tilbake: «Vitsingen om MDG er et forsøk på å løpe fra klimaangsten», skriver Bjørn Stærk i Aftenposten, og mener «fnisingen» skyldes at partiet «ødelegger idyllen» og «minner oss om at klimaproblemet er ekte».

Der har du en gjeng

For visst er det enkelt å le av Miljøpartiet De Grønne. Slik det også er lett å le av Brand og Lars Harald Blikra, idealister med advarsler og dystre spådommer. Knis!

Men det hender at du òg blir liggende våken, gjør det ikke? «Det hender at augo sviv som snarast» og du òg kaster et blikk «der dei segjer sprekken skal vera»?

Dette er Mannens politiske potensial, og Olav H. Hauges påminnelse. I de små steinsprangene ligger det et tegn og et skyv. Et skyv til handling.

Idealister ser alltid litt latterlige ut, bevares; men viktigere: De minner oss om at ikke alt er gitt. At katastrofer kan unngås og at verden kan endres.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt