Nasjonens berettigelse

Den siste måneden har vi sett to nasjoner som har strevet med å få uavhengighet i stedet for regionalt selvstyre. Et stort flertall av stemmene i Catalonia og i den irakiske delen av Kurdistan har stemt for å skille seg ut av en stat de har vært statsborgere i gjennom flere generasjoner.

I tillegg ser vi at nasjonalistiske partier får økende makt, både her og der.

Her må vi spørre oss: Er dette en positiv utvikling som vi skal ønske velkommen? Eller er det en farlig utvikling?

Slår begge veier

Nasjonal tilknytning handler om at folk som har ting til felles – som etnisk bakgrunn, språk og religion – kan bygge trygge hjem for sin identitet. Det er vel og bra. På den annen side kan vektleggingen av nasjonal tilknytning skape unødige skiller mellom folk som tilfeldigvis har forskjellig etnisk bakgrunn.

I Bibelen har ideen om nasjonal tilhørighet en rettmessig plass i verden. I historien om Babeltårnet blir folkeslagene – til deres eget beste – spredd utover hele verden med hvert sitt språk.

Og selv i profetier om messianske
tider beskrives en verden med forskjellige folk: «Han skal dømme mellom
folkeslag og skifte rett for mange folk. De skal smi sverdene om til plogskjær og
spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke løfte sverd mot folk, ikke lenger læres opp til krig.» (Jesaja 2,4).

Ulike veier til Gud

I den jødiske tradisjonen er verden et mangfoldig sted med ulike folk med hver sin måte å knytte seg til Gud på.

Dette er en av grunnene til at jødedommen ikke misjonerer for at ikke-jøder skal konvertere til jødedommen. Det er ikke noe selvstendig poeng at flest
mulig mennesker skal være jøder.

Videre bærer den nasjonale tilknytningen med seg en stor fare. Du trenger ikke gå langt for å se all ulykken som nasjonalistiske bevegelser har skapt rundt om i verden. Fremhevingen av egen nasjon fører gjerne til en ditto nedvurdering av andre nasjoner.

Begrepet «Det utvalgte folk» har fått mange til å tro at jøder vurderer sitt fellesskap som bedre enn alle andres. Men begrepet er kun knyttet til den oppgaven jøder har. «Utvalgt» viser altså ikke til et sett særrettigheter; kun til deres oppgave med å følge budene i toraen. Dessverre er det mange som har misforstått dette, også en del nasjonalistiske jøder.

Abraham og ikke Jakob

Jeg tror det er en viktig symbolikk i at jødenes første stamfar var Abraham, og ikke Jakob. Mens Jakob ses på som den etniske far for israelittene (Jakobs barn), var Abraham far over mange folkeslag (1. mosebok 17.5). Det setter den nasjonale tilknytningen i riktig perspektiv.

Dersom vi først klarer å se forbi nasjonenes grenser, kan de samme grensene få en riktig og fredelig funksjon. På den måten kan verdens nasjoner i fellesskap kjempe for det som forener – samtidig som mangfoldet bevares.

Altså det motsatte av «America first»-strategien, der internasjonale klimaavtaler settes til side på grunn av egne kortsiktige, nasjonale interesser.

Kurdernes situasjon

Jesajas profeti
beskriver en verden der nasjonene kjemper for felles verdier og for hverandres selvstendighet. Kurdernes situasjon er dessverre et tegn på at målet er langt fra oppfylt. Kurderne er den største etniske gruppen i verden uten selvstyre.

For hundre år siden delte de europeiske stormaktene Kurdistan mellom Iran, Irak, Syria og Tyrkia. Fordelingen tok utgangspunkt i stormaktenes regionale interesser, ikke det kurdiske folkets beste. Når kurderne i dag kjemper for selvstendighet, har de nesten ingen i verden som snakker deres sak, inkludert de landene som bærer mye av ansvaret for kurdernes situasjon.

Hvorfor? Fordi de skjelner til egne
nasjonale interesser når de velger om de vil støtte rettighetene til en annen nasjon.

Det er trist.