Mellomkirkelig råd og den vanskelige balansen

Generalsekretær i Mellomkirkelig råd (MKR), Berit Hagen Agøy (VL 28.sept.) vil gjerne ha oss til å tro at MKR er nøytral i konflikten mellom israelere og palestinere. Men hvem er de to partene, er det israelere og palestinere? Spør hun – og svarer selv: Nei.

Men det er to parter i konflikten, hevder hun videre. Den ene er, så vidt jeg kan forstå, en idyllisert part som bare vil det gode og "avslutte konflikten på fredelig vis og fremforhandle en løsning som anerkjenner staten Israels rett til å eksistere innenfor trygge grenser og som samtidig respekterer palestinernes menneskerettigheter". Den andre parten vil videreføre okkupasjonspolitikken eller avskaffe okkupasjonen ved bruk av vold. Her finner vi både de som vil slette Israel av kartet og de som erkjenner palestinernes menneskerettigheter.

”Kirkeuka støtter den første parten”, sier hun.

Dette er forvirrende bruk av ord og begreper. Verken Kirkeuka, MKR eller for den saks skyld norske biskoper eller presteskap er part i denne konflikten, heller ikke gud og hvermann – om de enn har bastante synspunkt. Part i konflikten er israelere og palestinere og deres tillitsvalgte ledere.

Det er betegnende, kanskje også karakteristisk, når generalsekretæren forlater det teoretiserende og fiktive, og beveger seg inn idet konkrete for å målbære MKRs fredsbevarende krav, så rettes disse bare til den ene part i konflikten, nemlig til Israel: Stopp okkupasjonen av Vestbredden, ellers blir det ingen varig fred.

Jeg går ut fra at kravet er full tilbaketrekning fra Vestbredden, dvs. fra Judea og Samaria og tilbake til våpenhvilelinjene fra Israels frigjøringskrig i 1948-49. Disse "grønne linjene" finnes ikke lenger, de er flyttet og erstattet med permanente grenser etter fredsforhandlinger med Egypt og Jordan. Tilbaketrekningen betyr at Vestbredden igjen blir "judenfrei". Sist jøder ble fordrevet herfra var under den ulovlige jordanske okkupasjon fra 1949 til 1967. Det er i sannhet tankevekkende, om de nå igjen skulle bli tvangsforflyttet, og det nettopp fra det territorium stormaktene, Folkeforbundet og De Forente Nasjoner hadde gitt dem i eie som deres historiske hjemland. Det er ille. Og det er en flagrant krenkelse av folkeretten. Men derom ties det. Verre er det at dette alternativ gir Israel grenser som ikke lar seg forsvare. Utenriksminister Abba Eban kalte dem Auschwitz-grenser. Det betyr dødsgrenser for staten Israel. Slike grenser er i konflikt med Sikkerhetsrådets resolusjon 242 (etter Seksdagerskrigen i 1967), som forlangte trygge, forsvarbare grenser. De er overraskende nok også uforenlig med MKRs foretrukne standpunkt (se ovenfor – "rett til å eksistere innenfor trygge grenser").

Militærstrategisk lar Vestbredden seg ikke overvurdere. Den som kontrollerer Vestbredden, styrer landet, heter det. Fra fjellene og åsene i øst vil man kunne beskyte hvert område av den folkerike kyst-sletten, fra kafeene i Tel Aviv til rullebanene på Ben Gurion Flyplass.

Etter bestilling fra president Lyndon Johnson utredet USA´s forsvar i 1967 det minimale territoriet som Israel trenger for å forsvare seg i tilfelle krig ("Pentagon plan"). Konklusjonen var at landet trenger å beholde minst 2/3 av Vestbredden, hele Gaza-området og noen deler av Sinai-halvøya foruten Golanhøyden med tilstøtende fjellområde, for å overleve arabernes kjente krigstradisjon. Andre militære instanser har gjort liknende vurderinger.

Til slutt: hvis Israel evakuerer Vestbredden, vil Hamas og likesinnede ganske snart kontrollere territoriet. Det blir et nytt Gaza, men større og langt farligere. Det er ikke vanskelig å forestille seg hvilket Ragnarokk Israel da vil erfare.

Man skal ha respekt for den skjøre balansen det ofte er i en betent politisk-militær situasjon. Selv en velment inngripen kan få katastrofale følger. Men av og til lyser varsellampene tydelig, som for eksempel når man som MKR krever jødene helt bort fra deres historiske kjerneland, Judea og Samaria.