Benedicte Aass

3

Når det er bra at det er glemt

Å glemme er i utgangspunktet noe man ikke skal, men jeg blir glad når folk glemmer at jeg ser dårlig.

Publisert: 20. okt 2017

Når jeg i ulike sammenhenger får utdelt et ark eller fler er det ofte jeg hører: «Åh, jeg glemte at jeg kanskje skulle ha laget det større. Dette ser du kanskje ikke. Det er så liten skrift». Jeg svarer alltid: «Det gjør ingenting. Jeg har briller. Jeg kan lese med dem». Og det kan jeg jo…

Hele livet har jeg jobbet for dette. At mitt dårlige syn skulle få minst mulig oppmerksomhet, eller være glemt i hverdagen. Mange ganger hører jeg: «Jeg glemmer at du ikke ser så godt». Jeg liker det. Fordi jeg som de fleste andre, ønsker at de jeg møter ser hele meg, og ikke bare det ytre. Utsiden er det første vi ser ved et menneske. Retter vi oppmerksomheten mot menneskers ytre, kan vi gå glipp av mye, og vi kan hindre dem i å vise seg frem. Alle mennesker bærer i seg mye livserfaring og ressurser. Noen ganger kan vi bli dem som setter grense for et menneskets ressurser og muligheter, om vi lar oss stoppe av menneskers ytre.

Flytte fokus

Jeg ser litt. Jeg kan stort sett se hvor jeg går og hvor jeg møter hindringer. I en verden som består av flest mennesker som ser godt, vil jeg skli inn på best mulig måte. Jeg vil gjøre de samme tingene og jeg vil oppleves som en av alle andre. Men det går ikke hundre prosent. Jeg kan ikke gjenkjenne folk på utseendet. Når jeg møter mennesker ser jeg på klærne. Men neste gang har de andre klær, og da kan jeg ikke kjenne dem igjen. «Du hører at det er meg» sier mange. Ja, etter hvert så gjør jeg det. Jeg kan ikke lese ansiktsuttrykk, eller ha ordentlig øyekontakt med folk når jeg snakker til dem. Dette vet jeg kan oppleves rart, men når man blir kjent, og man forstår hvorfor, ja, så blir det glemt. Fokus blir flyttet.

Først og fremst meg

I hverdagen er jeg ikke først og fremst synshemmet. Jeg er meg, med min livshistorie, mine interesser og mitt erfaringsgrunnlag. Jeg er en del av ulike felleskap som familie, venner og menighet. Jeg er prest. Jeg har funnet noen metoder som gjør hverdagen enklere. Jeg lærer mye utenat, som kalenderen og telefonnummer. Jeg har telefon jeg kan snakke til, så jeg slipper å ta frem brillene hver gang jeg skal skrive melding eller ringe. Jeg lære mye utenat det jeg skal fremføre, eller lager teksten i veldig stor skrift.

Jeg kan delta

Jeg har altså oppnådd det jeg ønsker, at det dårlige synet mitt blir glemt.
Men så er det en sjelden gang at noen husker å gi en utskrift av en power-point , slik at også jeg kan følge med på det som står skrevet på skjermen. Noen ganger har noen lagt til rette så jeg kan delta i liturgi og salmesang på linje med de andre på en gudstjeneste, ved at jeg får teksten i en skriftstørrelse jeg kan lese raskt nok til å følge med. Da er jeg glad for at noen husket. For med små grep kan også jeg delta. Ser jeg det som står på liturgi arket, kan jeg følge med, og delta i de leddene hvor alle skal være med. Det er godt når noen forteller meg hvor det er en ledig plass, når jeg kommer inn i et rom som er ganske fullt. Det er godt når noen tar seg tid til å fortelle noe om omgivelsene vi er i, detaljer som er vanskelig å få med seg, men som kan være viktige opplysninger. Men denne gode følelsen kommer ikke egentlig av at noen husket at jeg ikke kan se det så godt. Det er den gode følelsen av å bli sett.

Se hele mennesket

Jeg tror det er dette som er ønsket. Ikke at folk glemmer å legge til rette, men husker de små tingene som skal til for at jeg kan delta mest mulig på linje med andre. Å se handler om å se hele mennesket, og ikke bare det ytre. Når folk glemmer, er det ofte et tegn på dette. De ser mer av meg, enn bare det dårlige synet. Men vårt ytre er også en del av oss. Når noen legger til rette på rett måte, blir ikke synshemmingen og tilretteleggingen viktig, men heller det at jeg får mulighet til å delta. Da trenger ikke synshemmingen å få mer oppmerksomhet. Jeg kan være aktivt med, og gjøre bruk av ressursene mine.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
26 dager siden / 8366 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6320 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5234 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
21 dager siden / 3367 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
16 dager siden / 2646 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
24 dager siden / 2165 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 1985 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
10 dager siden / 1739 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1714 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1570 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere