Benedicte Aass

3

Når det er bra at det er glemt

Å glemme er i utgangspunktet noe man ikke skal, men jeg blir glad når folk glemmer at jeg ser dårlig.

Publisert: 20. okt 2017

Når jeg i ulike sammenhenger får utdelt et ark eller fler er det ofte jeg hører: «Åh, jeg glemte at jeg kanskje skulle ha laget det større. Dette ser du kanskje ikke. Det er så liten skrift». Jeg svarer alltid: «Det gjør ingenting. Jeg har briller. Jeg kan lese med dem». Og det kan jeg jo…

Hele livet har jeg jobbet for dette. At mitt dårlige syn skulle få minst mulig oppmerksomhet, eller være glemt i hverdagen. Mange ganger hører jeg: «Jeg glemmer at du ikke ser så godt». Jeg liker det. Fordi jeg som de fleste andre, ønsker at de jeg møter ser hele meg, og ikke bare det ytre. Utsiden er det første vi ser ved et menneske. Retter vi oppmerksomheten mot menneskers ytre, kan vi gå glipp av mye, og vi kan hindre dem i å vise seg frem. Alle mennesker bærer i seg mye livserfaring og ressurser. Noen ganger kan vi bli dem som setter grense for et menneskets ressurser og muligheter, om vi lar oss stoppe av menneskers ytre.

Flytte fokus

Jeg ser litt. Jeg kan stort sett se hvor jeg går og hvor jeg møter hindringer. I en verden som består av flest mennesker som ser godt, vil jeg skli inn på best mulig måte. Jeg vil gjøre de samme tingene og jeg vil oppleves som en av alle andre. Men det går ikke hundre prosent. Jeg kan ikke gjenkjenne folk på utseendet. Når jeg møter mennesker ser jeg på klærne. Men neste gang har de andre klær, og da kan jeg ikke kjenne dem igjen. «Du hører at det er meg» sier mange. Ja, etter hvert så gjør jeg det. Jeg kan ikke lese ansiktsuttrykk, eller ha ordentlig øyekontakt med folk når jeg snakker til dem. Dette vet jeg kan oppleves rart, men når man blir kjent, og man forstår hvorfor, ja, så blir det glemt. Fokus blir flyttet.

Først og fremst meg

I hverdagen er jeg ikke først og fremst synshemmet. Jeg er meg, med min livshistorie, mine interesser og mitt erfaringsgrunnlag. Jeg er en del av ulike felleskap som familie, venner og menighet. Jeg er prest. Jeg har funnet noen metoder som gjør hverdagen enklere. Jeg lærer mye utenat, som kalenderen og telefonnummer. Jeg har telefon jeg kan snakke til, så jeg slipper å ta frem brillene hver gang jeg skal skrive melding eller ringe. Jeg lære mye utenat det jeg skal fremføre, eller lager teksten i veldig stor skrift.

Jeg kan delta

Jeg har altså oppnådd det jeg ønsker, at det dårlige synet mitt blir glemt.
Men så er det en sjelden gang at noen husker å gi en utskrift av en power-point , slik at også jeg kan følge med på det som står skrevet på skjermen. Noen ganger har noen lagt til rette så jeg kan delta i liturgi og salmesang på linje med de andre på en gudstjeneste, ved at jeg får teksten i en skriftstørrelse jeg kan lese raskt nok til å følge med. Da er jeg glad for at noen husket. For med små grep kan også jeg delta. Ser jeg det som står på liturgi arket, kan jeg følge med, og delta i de leddene hvor alle skal være med. Det er godt når noen forteller meg hvor det er en ledig plass, når jeg kommer inn i et rom som er ganske fullt. Det er godt når noen tar seg tid til å fortelle noe om omgivelsene vi er i, detaljer som er vanskelig å få med seg, men som kan være viktige opplysninger. Men denne gode følelsen kommer ikke egentlig av at noen husket at jeg ikke kan se det så godt. Det er den gode følelsen av å bli sett.

Se hele mennesket

Jeg tror det er dette som er ønsket. Ikke at folk glemmer å legge til rette, men husker de små tingene som skal til for at jeg kan delta mest mulig på linje med andre. Å se handler om å se hele mennesket, og ikke bare det ytre. Når folk glemmer, er det ofte et tegn på dette. De ser mer av meg, enn bare det dårlige synet. Men vårt ytre er også en del av oss. Når noen legger til rette på rett måte, blir ikke synshemmingen og tilretteleggingen viktig, men heller det at jeg får mulighet til å delta. Da trenger ikke synshemmingen å få mer oppmerksomhet. Jeg kan være aktivt med, og gjøre bruk av ressursene mine.

2 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
23 dager siden / 3492 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
17 dager siden / 2489 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
29 dager siden / 2473 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 2075 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1852 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
14 dager siden / 1678 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
rundt 1 måned siden / 1523 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
2 dager siden / 1502 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere