Verdidebatt

Se og bli sett

Jeg er ikke sikker på om jeg ønsker at jeg var født med bedre syn. Det er vanskelig å forestille seg hvordan livet mitt ville vært uten at jeg var synshemmet. Kanskje jeg ville vært dårligere til å lese andre mennesker?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg får ofte spennende spørsmål om synet mitt, og hva det vil si for livet jeg lever. Dette overrasker meg ikke. Jeg er sterkt svaksynt, og jeg jobber for tiden som kateket i en menighet. Etter jul begynner jeg i en ny jobb som ungdomsdiakon. Dette er begge stillinger som krever at man er til stede for andre mennesker. Da blir min synshemming ofte et samtaleemne. Det synes jeg ikke er plagsomt. Tvert imot. Det er ofte jeg selv som tar initiativ til samtaler rundt dette. Det er tydeligvis noe de fleste menneskene jeg møter er nysgjerrige på. Jeg opplever det selv som en god måte å komme i prat med nye mennesker på. De får anledning til å bli bedre kjent med meg, og jeg blir bedre kjent med dem. Det dukker opp gode spørsmål i slike samtaler, som jeg ofte har måttet gruble på i etterkant. Eksempler på slike spørsmål er: Kunne du ønske du hadde blitt født med fullt syn? Hvordan klarer du deg i en jobb som krever at du «ser» folk? Disse spørsmålene er kjempespennende, synes jeg. Det er også to spørsmål som henger veldig sammen for meg. Jeg skal forsøke å forklare hvorfor.

Til det første spørsmålet, om det å bli født med fullt syn, pleier jeg faktisk gi et ganske kjedelig svar. Jeg pleier rett og slett å si at det vet jeg ikke. Det å svare «ja» på et slikt spørsmål er faktisk ikke så opplagt som de fleste forventer. På den ene siden har jeg følt på mange sorger i forhold til det å være synshemmet. En av dem er å ikke kunne kjøre bil. Jeg har mange ganger lengtet etter den friheten mine venner har ved å komme seg dit de ønsker, når de ønsker det, og synes det er trist jeg ikke får oppleve det samme.

Jeg har også lengtet etter å kunne se etter kjente på gata for å si hei til dem. Det er en del slike savn som jeg simpelthen har måttet lære meg å leve med.

Men når det er sagt, så er det vanskelig å tenke seg hvordan livet mitt hadde vært uten min synshemming. Jeg ville antakelig gjort helt andre valg enn jeg har gjort til nå i livet. Jeg ville muligens gjort helt andre erfaringer også. Det er heller ikke unaturlig å tenke seg at jeg ville endt opp et helt annet sted enn der jeg er nå. Jeg er, i alle fall i de fleste tilfeller, glad jeg har fått tatt de valgene jeg har tatt, og gjort de erfaringene jeg har gjort. Det er ikke uten videre sikkert at det å se bedre hadde ført til at jeg hadde hatt et bedre liv.

Når det gjelder det andre spørsmålet, om det å ha en jobb som krevet at jeg må «se» folk, har jeg måtte tenke mye. Jeg husker dette var et spørsmål jeg fikk i mitt aller første jobbintervju, og den gangen visste jeg ikke helt hva jeg skulle svare. Når jeg får spørsmålet i dag har jeg et svar på lur: Det å se andre mennesker handler ikke så mye om syn. Det handler mye mer om holdninger. Det handler om å møte et annet menneske åpent, og med genuin interesse for hvem dette mennesket er.

Likevel er våre sanser viktige. For å bli kjent med et annet menneske må man selvsagt ha en evne til å fange opp hva dette mennesket forsøker å formidle. Her kan et godt syn være til hjelp. Man kan oppfatte mange signaler ved hjelp av øynene, som for eksempel ansiktsuttrykk og kroppsholdning. Likevel er dette bare en liten bit av hele pakka.

Jeg tror at vi synshemmede kan lære oss noen triks, som gjør at vi kan møte og se mennesker på andre måter. Jeg tror at mitt dårlige syn har ført til at jeg har blitt en bedre lytter, på både den ene og den andre måten.

Ikke bare har det lært meg til å lytte til det mennesker forsøker å formidle til meg, men jeg får også respons på at jeg klarer å lese veldig mye ut av stemmeleiet til folk, noe som til tider er til stor frustrasjon for mine nærmeste. Jeg liker å tro at det at jeg er synshemmet fører til at jeg kan møte og se mennesker på måter de ikke er vant til. Det er en evne jeg selv er veldig glad for at jeg har, og er nok en evne jeg har utviklet på grunn av min synshemming.

Dette igjen fører tilbake til spørsmålet om jeg ville ønsket meg et liv med fullt syn, og er mye av grunnen til at det er vanskelig å svare ja på dette spørsmålet. Sannheten er at jeg ikke ville levd uten akkurat min egen evne til å «se» folk. Det er mulig at denne evnen ville utviklet seg noenlunde likt til tross for godt syn, men det er jammen ikke sikkert.

Asbjørn er kateket i Søgne menighet, og en av høstens nye skribenter i Synlige stemmer. 

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt