Verdidebatt

Den besværlige inkarnasjonen

I boken «Samtidig» framstår Magnus Malm nærmest som aktor i en rettsak hvor det felles dom over hvor vidt teologer (og bevegelser) har evnet å trekke de konklusjonene han mener er riktige med tanke på inkarnasjonen gjennom kirkens historie.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Rett nok vet Malm vet av erfaring, som retreatleder og veileder, hva det kan bety for enkeltmenneskers liv og kristne kirker/fellesskap dersom en kommer skjevt ut i forståelsen av hvordan himmelsk og jordisk, guddommelig og menneskelig holdes sammen i møte med inkarnasjonen.

Til tross for skarpe observasjoner og vell av menneskelige erfaringer å vise til, snubler Malm en rekke ganger. I hovedsak skyldes dette at han ikke er oppdatert. Han henter inn den katolske teologen Louis Bouyer som sannhetsvitne og bruker hans vurderinger slik de framkommer i en bok om kristen spiritualitet fra 1960. Rett nok er Boyers bøker om kristen spiritualitet klassikere, men det likevel ingen garanti om at en del av konklusjonene hans forblir upåvirket av senere forskning. Men ikke minst, det fritar ikke Malm for å etterprøve sine egne konklusjoner i møte med nyere litteratur.

I overveiende grad vurderer Malm den gresk-hellenistiske påvirkningen som uheldig og farlig, den framstår i all hovedsak som et blindspor. Etter min mening har han ikke dekning for det. Dermed holder heller ikke en rekke av observasjonene og konklusjonene  når han viser til skadene den gresk-hellenistiske kulturen påført kirken gjennom århundrene når den har forsøk å forstå forholdet mellom ånd og materie, himmelsk og jordisk.

Når Malm skal finne sine «syndebukker» fra kirkehistorien oppleves det som om han blir ganske så enøyd. Noen av dem som kommer dårligst ut er Klemens, Origenes, Augustin, Evagerius av Pontos, Johannes Cassian og Martin Luther. I boken framstår Malm nærmest som aktor i en rettsak hvor det felles dom over hvor vidt disse og andre teologer (og bevegelser) har evnet å trekke de konklusjonene han mener er riktige med tanke på inkarnasjonen.

Grunnlaget for domfellelsen framstår som noe tynt all den tid det anføres kortere eller lengre sitat eller resonnement for å tydeliggjøre feilslutningene. Den overordnede vurderingen av hva enkelt teologer eller bevegelser har betydd for kirken uteblir derimot. Både Tertullian og Bernhard av Clairvaux siteres på en slik måte at i kapittelet hvor Malm ser på sammenhengen mellom tro og fornuft  at de nærmest framstår som om de var i mot at mennesket skal tenke.

At Malm påpeker Origenes ambivalente syn på kroppen er ikke galt, heller ikke er det problematisk at han løfter fram Augustins uforløste syn på seksualiteten. Det problematiske er snarere at han gir inntrykk av at det ikke finnes andre røster eller tilnærminger på hvordan forholdet mellom kropp og askese ble forstått av andre oldkirkelige teologer.

Athanasius derimot kommer godt ut av det. Ikke minst fordi Malm forstår ham som den sentrale pådriveren for at utfallet av kirkemøtet i Nikea i 325 ble som det ble. Samtidig gis det med en slik tilnærming inntrykk av at konklusjonene nærmest var uforberedte. Men inkarnasjonsdogmet var jo noe kirken hadde forsøkt å finne et språk og en teologi for gjennom århundrene som hadde gått forut. Ville forståelsen av Jesus som sann Gud og sant menneske slik den utfoldes i Nikenum vært mulig om båndene til den gresk- hellenistiske kultur og ideverden ikke hadde ligget i bunnen? Jeg tror det gode grunner for å svare nei.

Det er nærmest så jeg mistenker Malm for å mene at skriving for det meste er en form for alenegang. Uten vilje til å innhente råd fra andre som kunne ha løftet boken, blir den ikke det den kunne ha blitt. Forfatteren opptrer til tider så suverent at han bevisst ikke går i dialog med andre enn dem som støtter opp under hans egne resonnement.

Et eksempel. Malm påpeker forskjellen mellom ordene i den apostoliske og den nikenske trosbekjennelsen. En forskjelligartet ordbruk skal ha ledet til at de protestantiske kirkene med utgangspunkt i Apostolicum har delt opp virkeligheten i to etasjer. «Den protestantiske kirken innreder innreder verden omtrent som et toetasjes hus», skriver han og illustrerer med en tegning av et hus hvor taket er frelsesplanet, mens vegger og gulv er skapelsesplanet.

Malm antar at større bruk at Nikenum ville ha bøtt på denne feilslutningen siden det sies at «alt er blitt til ved ham » i det andre leddet som omhandler Jesus. Vår manglende evne til å leve inkarnatorisk skyldes med andre ord en gal forståelse av den apostoliske trosbekjennelse eller mangler ved det den sier om Jesus.

Hvis Malm hadde rett, ville det vært en smal sak å korrigere det som har gått galt. Her illustreres hvordan Malm anlegger og bygger opp sin sak mot dem som ikke evner trekke det han mener er de riktige slutningene i møte med inkarnasjonen. Kompleksiteten og årsakssammenhengene uteblir ofte fra resonnementene.

«Caro cardo salutis», skriver kirkefaderen Tertullian. Med det sier han at kjøttet er navet frelsen henger på eller dreier rundt. Inkarnasjonen bryter menneskets eksistens slik lyset brytes mot et prisme og foldes ut så det kan gjenfinne sin sanne menneskelighet i møte med Jesus Kristus.

Som hendelse er inkarnasjonen en vedvarende utfordring for kirken og hver enkelt kristen. Å øyne konsekvensene av hva den rent faktisk betyr er utfordrende. Kanskje krever det til tider mer av oss enn vi faktisk makter. Inkarnasjonen transcenderer kort og godt vår evne til å gripe og begripe omfanget og rekkevidden av den.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt